Time out i Bangkok

Etter en skikkelig kulturell uke i Kambodsja, for ikke å glemme Vietnam, har jeg behov for en time out.

Jeg reiser til Bangkok sammen med Linda og Christina og planen er opprinnelig at de skal sørover til øyene ei uke mens jeg skal nord til Chiang Rai. Jeg har vært i Chiang Mai før men ikke så langt nord og så nærme grensa som Chiang Rai. Jeg har lyst å se Chiang Rai og stammefolkene utenfor, samt the golden triangel (kjent for opiumsproduksjon og opiumsmugling mellom grenselandene Thailand, Vietnam, Laos og Burma). Jeg hadde også tenkt å ta toget sørover til Bangkok og stoppe på steder som Sukhothai og Ayutthaya (Thailands tidligere hovedstad).

Men planer kan endres på og jeg kjenner det blir bare for mye templer og minoritetsgrupper og elendighet og jeg har ikke rukket å fordøye det jeg allerede har opplevd. Jeg sjekker inn på Evergreen Place på Siam Square og blir der hele uka. Jeg har vært i Bangkok en gang før så jeg har sett Grand Palace, Wat Po, the Royal barges, vært på MBK mm. Det store sightseeingbehovet er ikke der. Men jeg tenker det hadde vært artig å møte Puthipong, eller Top som han kaller seg, en thai jeg møtte på tur til Halong Bay i Vietnam. Han er fra og bor i Bangkok. Kanskje det er mulighet for litt mer autentiske opplevelser når man er sammen med en lokal.

Jeg treffer Top en av dagene og han tar meg med til en herlig sjømatrestaurant som heter Somboon Seafood som er ganske kjent i Bangkok. Hvis noen har mulighet så ta en tur dit, bestill flere retter og ikke glem deres signaturrett crab curry! Utsøkt! Vi besøker Siam Paragon som er et nytt fancy shoppingsenter på Siam Square. Du finner alle de kjente brandsene der. Prisklassen på senteret er dermed noe annet enn MBK, men det er et nydelig senter. Og ikke glem Thai souvenir avdelingen i 5(tror jeg) etasje. Nydelig, nydelige ting. Også må du ta en tur food court'en i underetasjen, omså bare for å se. Helt herlig! For et utvalg! Jeg får vann i munnen.

Sist men ikke minst tester vi BTS, Bangkok Sky Train, og Top viser meg hvordan det fungerer med billetter. Det er veldig greit og en super måte å komme seg rundt i Bangkok. Man kan også kjøpe dagspass som gjelder ubegrenset frem til midnatt. Skytrain er for øvrig også en fin måte å se Bangkok på, særlig på kvelden.

Jeg har late dager paa Evergreen, faar vasket klaer, skrevet mail, blogget, sett litt tv og den slags. Jeg blir imidlertid litt rastlos etter hvert og kjenner behov for i hvert fall aa ha sett noe nytt paa sightseeingfronten naar jeg forst er her. Bangkok er en diger by med kanskje saa mange som 12 millioner innbyggere og tanken paa aa sulle alene jente paa kveldstid skremmer meg litt. Jeg likte for ovrig heller ikke Bangkok etter forrige besok. I mitt hode er det en av de storbyene i verden som har masse folk, masse trafikk, masse stov, masse stoy, skittent og som ikke er spesielt koselig. Jeg har klassifisert byen sammen med byer som Mexico City og Athen som er litt i den genren. Men jeg har bestemt meg for aa gi byen en ny sjanse. Dessuten har jeg gjort den erfaringen at mange steder maa man vaere en liten stund for man starter aa like plassen. Vietnam feks, jeg kan ikke si jeg likte landet til aa begynne med,men etter ei stund er det rart hvordan smaa opplevelser, at man blir mer kjent, osv, gjor at man kanskje likevel liker det. Det at man kjenner noen fra stedet eller landet gjor ofte hele forskjellen etter min mening. Den tilgangen man faar til helt andre opplevelser er gull verdt, og alt man laerer og som man ellers aldri faar hoere om.

Jeg booker meg en halvdags gruppetur via hotellet til Damnoen Saduak flytende marked et par timers kjoretur utenfor Bangkok. Selv om jeg saa et flytende marked i Vietnam var det et grossistmarked, saa jeg har fortsatt til gode aa se et vanlig et, og dette er kjent for aa vaere bra. Jeg har skjont at man maa vaere der tidlig og blir overrasket naar jeg ikke blir plukket opp tidligere enn rundt seks. Vi plukker opp resten av folkene som skal vaere med og selvfolgelig tar det en time bare det. Jeg aner mistanke. Vi ankommer markedet etter klokka ni og det er langt senere enn det jeg har lest at man bor vaere der. Fem sekstiden har jeg hoert. Muffens..

Vi jumper i en smal baat og legger i vei langs trange kanaler, til vi kommer til selve markedet. Oh my God! Det vrimler av turister og boder som selger de samme souvenirene man kan se hvor som helst i gatene i Thailand. Jeg har ikke tenkt aa kjope souvenirer, jeg er egentlig ikke interessert i aa kjore forbi de bodene en gang heller. Siden jeg ikke kjenner plassen haaper jeg at det vi skal se er lengre bort eller noe saant, men det aner meg at det faktisk er akkurat her. Vi hopper i en baat og begynner vaar ferd gjennom det jeg hadde tenkt skulle vaere det flytende maked. Kjore liten baat mellom alle thaiene som handler gronnsaker og diverse seg i mellom mens de sitter tett i tett i sine smale baater. Men neida, her kjorer vi mot forste souvenirbod og jeg ser det er endelost av dem paa rad og rekke. Vi er flere i baaten og paret foran meg titter nysgjerrig i bodene og handler litt. Kanskje var dette akkurat det de hadde tenkt saa jeg kan ikke akkurat be dem speede paa og si at jeg vil se the real thing hvor naa enn det er. Paret bak meg er fra Australia og virker som de tenker som meg. Vi diskuterer litt hva vi skal gjore og hva vi tror er opplegget, men vi har vel alle forstaatt at det vi har bestilt er ikke det vi trodde vi bestilte.. Jeg bestemmer meg for aa go with the flow, gjore det beste ut av det. Ikke saa mye annet aa gjore. Etter baatturen faar vi vandre litt paa egen haand og jeg finner et omraade hvor de selger mat og gronnsaker fra baatene sine. Det er langt fra det man ser paa bildene, men det er noe. Jeg kjoper en kokosnottpannekake for aa ha testet noe i hvert fall. Sot og god.

Ja, ja. Og paa turen maa vi innom baade her og der. Plukke opp noen her, se om vi vil handle noe der, osv osv. Til og med innom en diger edelstenbutikk. Hele turen var rett og slett bortkastet. Bortsett fra at naa vet jeg til en annen gang, i tilfelle jeg orker aa gjore et nytt forsok.

Jeg bestemmer meg likevel for aa booke en ny tur via hotellet. Denne gangen besoke broen over River Kwai (eller Death Railway som den også kalles )og tigertemplet. Begge i Kanchanaburiområdet. Heldagstur og booker privat tur denne gangen, egen bil og egen sjafor. Orker ikke all tiden som gaar bort med aa plukke opp x antall turister og alle mulige steder de skal innom. Jeg er ganske spesific, no shopping! Det er crazy varmt den dagen og jeg er veldig happy for de ekstra pengene jeg har brukt på bla aircondition i bil samt fleksibiliteten når man kun er en.

Et par timers kjøretur og en tur innom JEATH War museum pluss en kirkegård med døde fra Kwaibroens tid, før vi er vi selve broen. JEATH står for Japan, England, Amerika, Australia og Holland, alle landene som det var krigsfanger fra som ble tvunget til å arbeide på den sagnomsuste broen. Av disse døde ca 12000. Men mange asiatere døde også som et direkte resultat av prosjektet. Antakelig så mange som 90000.. Flere hundre tusen døde til sammen av arbeidet på jernbanen, som jo er lengre enn kun selve broen. Arbeid- og leveforholdene var umenneskelige og det gjør inntrykk å se bildene og tegningene i museet. Selve broen var bygget på kun et år - og så mange som mistet livet..

Så selve broen. Så rart å stå på et historisk sted som dette - tenke på alle som slet seg til døde, sultet, døde av malaria og alskens sykdommer, ble drept av ville dyr, måtte kutte ned ufremkommelig jungel, etc etc. Denne broen inn i Burma som skulle lede japanerne til etter
hvert å invadere India. Også er det filmen da, jeg spør selvfølgelig om den for det er fra den jeg "kjenner" historien. Også finner jeg, som sikkert mange med meg, ut at mye i filmen er forskjellig fra virkeligheten.

En del av pakken er en togtur over broen så jeg og guiden tar den. Artig å ha gjort det selv om turen over broen tar to minutter og resten av turen halvannen time - i stekende varme. Mesteparten av utsikten er brunsvidd eller rød jord, tørr vegetasjon og innimellom noen stakkarer som sliter i varmen med sine sukkerrør eller hva det nå er. Endestopp betyr lunsj og deretter en kjapp kjøretur til Tigertemplet. Pust. Jeg gleder meg til Tigertemplet men jeg er allerede så varm at heteslag er et ord som popper opp i hodet mitt.

Heldigvis blir Tigertemplet likevel høydepunktet på dagsturen, på tross av varmen, så jeg blir en veldig fornøyd kunde denne dagen. Hvorfor det heter tempel kan man spørre seg, jeg ser ikke et eneste tempel men får veldig følelsen av å være i en dyrepark. Men tigeropplevelsene skuffer ikke. Første opplevelse blir "lek med tenåringene". Man kan betale for å bli med inn i
inngjeringen og leke med tennåringene. Forestill deg en katt, så at du lager en katteleke - feks en hyssing med noe dingeldang i enden,og at du drar den etter deg eller løfter den opp og ned og katten løper etter eller hopper opp og ned. Samme prinsipp, bare litt større katter og litt større katteleker.

Siden jeg kommer rett på og får følge med på andre som er inne i inngjerdingen føler jeg at jeg på en måte har opplevd den greia. En annen mulighet er å bli med inn til ungene, leke med dem og mate dem. Jepp, I want to go!

Den neste timen blir helt fantastisk. Tenk deg litt store pusekatter, vi snakker Maine Coon bare kortere pels og kraftigere klør, men aaah så skjønne. Kjempestas! Leke, klappe, stryke, holde, gi flaske.. En herlig og litt surrealistisk opplevelse. Anbefales på det varmeste.

Jeg har klagd litt til guiden om varmen og rett før jeg skulle inn til tigerungene hadde han funnet frem en lysegul litt dandy parasoll. I tillegg klarte jeg spørre om guiden kunne bli med inn så jeg tror dyrepasserne trodde jeg var en skikkelig richbabe som måtte ha følge. Ute av tigerungeburet og guiden slår opp parasollen. Det er for så vidt helt på sin plass for sola er knallsterk, men jeg er selvfølgelig den eneste som har en "tjener" (det er sånn det ser ut) som tilsynelatende kun har til oppgave å holde parasollen for meg. Hva kan jeg si. Jeg spiller med og er glad for skyggen, men ser ikke de andre turistene i øya - det blir litt for flaut.

Siste stopp er voksenkara. De ligger i kjetting under parasoll og man kan stille seg i kø, betale og bli tatt bilde av med dem. Køa er lang og jeg kjenner jeg har opplevd godt med tigere allerede. Jeg titter litt på dem og merker meg selvfølgelig at det er vesentlig mer kraftige plugger og tenner enn på tenåringene. Man kan lure på om de er dopet, jeg vet ikke. Det er midt på dagen og veldig varmt så kanskje er det grunnen til at de ligger såpass rolig. I tillegg til at de allerede har spist og de er vant med å omgås mennesker. Jeg vet ikke, men jeg håper i mitt stille sinn at de blir behandlet bra og ikke er dopet.

I løpet av uka i Bangkok tar jeg en snartur til Patpong Night Bazaars. Jeg må bare se dette sagnomsuste stedet. Kjent for go go barer og prostitusjon. Jeg drar dit på ettermiddagen og det er akkurat tiden da de begynner og sette opp sine basarer. Jeg går i grunnen bare raskt gjennom denne gata som det faktisk er, men legger jo selvsagt merke til navnene på barene; Pussy Cats, Go go ala Electric Blue, 99 climax massage, etc etc. Jeg kan forestille meg hvordan det er senere på kvelden..

Jeg tar også skytrain til stoppet rett ved Shangri-La og tar en liten sniktitt innenfor. Elin og jeg har booket ei natt der. Ah, lykke! Der skal vi få det flott gitt!

Min uke i Bangkok er over for denne gangen og jeg er superklar for å møte Elin og reise utpå øyene og møte Linda og Christina igjen. Det er på høy tid med litt strand, sol, party og lazy life.

Templed out at Angkor What?

Vi har leid oss guide og tenkt å kjøpe tredagerspass til Angkor men mest sansynlig kun være to dager der og heller få med oss litt andre opplevelser også den siste dagen. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å ville bruke alle tre dagene i Angkor men er åpen for at det kan endre seg. Vi bor på European Guesthouse og finner ut at manageren Siri er norsk. Hun har bodd der ca tre år nå. Kom en gang og dro tilbake for å jobbe som frivillig på Hope barnehjem i tre måneder. Likte seg så godt og har nå blitt i tre år i Kambodsja. Vi får noen tips ang Angkor og bestemmer oss for å starte med soloppgang ved Angkor Wat første dagen og at vi tar halv dag. Neste dag tenker vi også halv dag men da med start midt på dagen og kanskje solnedgang (Siri har sagt at soloppgang eller solnedgang er omtrent det samme). Guiden vår Turn (eller i hvert fall sånn det sies) er veldig på hugget med full dag og value for money. Han mener det nok samtidig som han nok selv tenker han tjener mer penger på det. Men vi sarte skandinaver klarer ikke helt se for oss templer fra seks om morgenen til seks om kvelden og med brennende hete i to dager så vi holder på vårt.

Jeg husker ikke helt rekkefølgen på templene vi var i men Christina har kontroll:) Så i boka mi i ettertid har jeg krysset av for Angkor Wat (det har jeg call på), Ankor Thom, Bayon, Ta Prohm, Banteay Kdei, Preah Khan og Neak Pean. Vi startet med Angkor Wat etter soloppgangen der. Tror tuk tuk'en og guiden plukket oss opp på guesthouse klokka fem den morran.. Det var bekmørkt da vi kom frem men heldigvis var Linda smart og hadde med hodelykt. Vi gikk litt foran Turn men etter hvert måtte vi stoppe og vente på han. Hvor ble han av? Plutselig dukket han opp og beklagde det hadde tatt tid men han hadde ikke lommelykt og hadde ramlet ned i et hull i veien.. Stakkars. Vi måtte litt flire men det ble litt komisk når vi trodde han var treig også hadde han jammen ramla nedi et hull.

Vi gikk mot samlingsstedet men så nærmest ingen ting bortsett fra den opplyste veien foran oss med Lindas hodelykt. Vi visste det ville være masse turister der og det var det også. Etter hvert som det lysnet så vi også hvor mange det faktisk var. Samlingsstedet er ved et vann eller heller et "vannbasseng" og alle vil gjerne ha bilde med vannet i forgrunnen så det er trangt om plassene der. Vi kom fram halv seks og jeg tror jaggu vi var der et par timer.

Lysninga og morgengryen tar en del tid før selve soloppgangen. Og innen da har mange rukket å bli lei og gått videre og syns kanskje de har fått nok pene bilder. Og kanskje syns jeg også det var mer magisk enn selve soloppgangen. Men vi holder stand. Har vi kommet så langt, stått opp så tidlig og ventet så lenge skal vi jaggu ha med høydepunktet.

Soloppgangen er flott og det blir masse bilder. Etterpå går vi rundt i templet og Turn forteller villig. Veldig detaljert om alle inngravinger og utskjæringer så det blir i meste laget. Det er vanskelig å si fra om det uten å være uhøflig så vi smiler og håper det blir bedre etter hvert. Neste er Bayon og innen da er vi langt på dag, varme, tørste og sultne. Turn går på på nytt om utskjæringene. Vi blir simpelthen nødt til å be han ikke gå så i detalj og skylder på at vi skandinaver ikke tåler varmen så godt og sånn. Det er jo for så vidt sant. Vi får gå litt mer i fred tiden som er igjen. Når vi etter hvert sitter ved lunsjbordet er vi ganske så slitne. Bayon er templet med masse ansikter, et av de flotteste vil jeg si, men grusomt mange turister.

Dagen etter starter vi midt på brennheit dag. Vi er spente om Turn har tenkt å være like detaljert på utskjæringene i dag også. Høydepunktet i dag er Tha Prohm, templet hvor Tomb Raider er spilt inn (det med alle røttene som vokser oppå templet). Heldigvis blir det en annen type dag, og muligens er det rett og slett fordi det ikke er så mange utskjæringer på disse templene eller kanskje Turn også har tatt til seg tilbakemeldingen fra i går. Vi får i alle fall gå litt mer på egen hånd og informasjonen er litt mer posjonert. To tempelkomplekser først, også Tha Prohm. Tha Prohm skuffer ikke. Det er veldig spesielt med alle røttene som vokser over templet og vi tar masse bilder. For Turn er det nok litt rart at det er det vi blir fasinert av. Han vet sikkert en god del mer om templet som han har lyst å fortelle oss. Men Tha Prohm er tempel nummer fem i løpet av to dager så det er grenser for hva vi kan "ta inn". Vi er ganske fornøyd med dagen men orker ikke solnedgangen. Det fikk holde med soloppgang dagen før.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet av Angkor og jeg har ikke lest så detaljert på forhånd, men jeg har fått med meg at ikke nødvendigivs Angkor Wat ville være det flotteste av templene, men jeg har sett bilder av templene og området og jeg hadde en slags forventning om noe storslagent. Jeg fikk også spørsmålet om hvordan jeg trodde det ville bli i forhold til Macchu Picchu. Jeg var overbevist om at resultatet ville bli at Macchu Picchu var fantastisk men at Angkor var storslagent. (selvsagt at man ikke kunne sammenlikne, men hvis man likevel skulle gjøre et forsøk) Jeg sitter igjen med en følelse av at alle turistene ødela mye for opplevelsen og jeg hadde trodd at hvert enkelt tempelområde var større. Jeg sier ikke at de var små, men det var ikke så gedigent som jeg hadde trodd. Til sammen er det selvsagt templer over et enormt område så det er vel det jeg har blandet sammen. Og jeg har jo heller ikke sett alle men det er noe med uttrykket "templed out". Og vi har i hvert fall sett noen av de mest spektakulære eller kjente. Macchu Picchu var liksom en hel liten by, og som var rimelig intakt, mens her ble det mer ett tempel for seg og som selvsagt var en del ødelagt. Guidingen ødela nok noe, men dette er veldig vanskelig å vite på forhånd. Joanna hadde en super guide (som hun desverre ikke husket kontaktdata på) og hadde han i tre dager og kunne fortsatt mer. Man kan finne ut noe om engelskkunnskapene til en person ved å snakke med han på forhånd men man vet ikke hvilket opplegg han vil legge opp til underveis. Har man ikke selv lest en del og satt seg inn i ting på forhånd blir det også lett å bare følge strømmen.

Jeg har vel konkludert med at jeg vil tilbake. Mer opplyst og med en plan for hva, hvor og når, og uten guide. Det å gå alene i sitt eget tempo og se på det en selv vil er etter min mening noe av sjarmen. Og det må være en tid hvor det er mindre turister. Litt mer research før neste tur er konklusjonen.

Siem Reap er en koselig by og med mine to "massagejøgre" venninner blir det også en del av minnet fra dette stedet. En av kveldene bestemmer vi oss for å finne frem til et skikkelig spa-sted. Ikke bare de billige rett rundt hjørnet, som for øvrig er grei nok, men disse har en innøvd regle som kan være avslappende og bra nok, men ønsker man noen som kjenner hvor knutene sitter må man som regel betale litt mer. Vi spør Siri som anbefaler Frangipani Spa og etter å ha trålet gatene litt finner vi omsider frem til vår oase. De er fullbooket og vi blir ganske skuffet. Det var to ting vi ønsket oss for kvelden, hårvask med kur og massage. Etter å ha tittet i spamenyen viser det seg likevel å være ledig kl ni hvis vi vil komme tilbake. Og det vil vi. I mellomtiden gjelder det å finne et sted å få vasket og "kurert" håret. Varmtvannstanken på European Guesthouse er ikke akkurat stor og med tre langhårede jenter som trenger en real hårvask er det bedre å søke lykken utenfor vår enkle bopel. Vi har vel halvannen time på oss før vi må være tilbake på spaen og det er tydelig at frisørsalongene stort sett har stengt så vi har ikke så stort håp.

Men plutselig kommer vi over et sted hvor vi tror de forstår hva vi vil. Vaske hår er ikke vanskelig å forstå men når vi prøver å si ord som "conditioner" eller "hairtreatment" blir alle spørrende, ikke ser vi noen balsamprodukter i hyllene heller. Men nå mener vi at vi skal få full pakke og at alle tre skal kunne få behandling samtidig. Jeg titter spent rundt i salongen og ser ikke en eneste vask, men vi blir vist til et rom lengre inn og der er det stoler til alle men kun en vask. Vi lar det stå til og er spent hvordan de skal løse logistikken. Tre frisører setter i gang og det skal bli den mest interessante hårvask og hårkur behandlingen jeg noen gang har fått. Jeg venter på at vi skal bli vist til vasken men den gang ei. Frem med vannflaska og en shampo som nærmest er svart i fargen. Håret rulles sammen og holdes opp mens det gradvis helles på litt vann i toppen. Like gradvis kjøres det på med den svarte shampoen til vi alle sitter der som enorme skumtopper. Shampoen masseres inn mens de passer på at det ikke blir for mye vann sånn at det renner for mye. En og en ledes til vasken mens de andre får hodebunnsmassasje. Jeg er sist i rekka og når jeg endelig skal vaske ut er hodebunnen min nesten sår av all gnikkinga. Dama brukte neglene, hvilket var godt med en gang, men ikke etter et kvarter. Frem og tilbake til vasken, nye produkter has i, frisørene er grundige og vi dunster av hårprodukter lang vei. De er så grundige og bruker så mye tid at vi etter hvert ser det nærmer seg spatid. Vi blir nødt å informere om at vi har en avtale og at de må skynda på. Mission accomplished! Og avgårde til Frangipani spa. Og de skuffer ikke. Hallelujah! Anbefales på det sterkeste!

Dag tre har kommet og jeg kjenner at det holder med templer så jeg blir med å besøke barnehjemmet Sangkheum Center for Children (www.Sangkheum.org) og landminemuseet (www.cambodialandminemuseum.org). Barnehjemmet har et fotballag og de stilte i Norway Cup i 2006 som det første i Kambodsja. Opplegget de har på barnehjemmet gikk rett hjem hos oss. Fantastisk hvordan de har lagt opp alt med undervisning, sport/fritidsaktiviteter, sosialisering og integrering. Alt med det langsiktige målet at barna skal klare seg på egen hånd og integreres i samfunnet innen de er 20. Mens de bor på hjemmet bor en gruppe barn i hvert sitt lille hus, de blir en familie - et flott konsept! Ta en titt på hjemmesiden deres for mer informasjon! Tanken på å jobbe som frivillig der har streifet meg, det ville virkelig vært givende.

Landminemuseet er også en opplevelse, veldig enkelt og de skulle nok hatt mer penger, men mål og hensikt kommer frem og besøket er lærerikt og nok en gang en opplevelse til ettertanke. Aki Ra, grunnleggeren av museet jobbet selv som barnesoldat for Røde Khmer. Uten forståelse for hva han egentlig gjorde la han selv ut flere tusen landminer på egen jord, og det i tillegg til alle som har blitt sluppet der i krig. Nå har han dedikert livet sitt til å fjerne dem. Det er estimert at det antakelig fortsatt er 6 millioner landminer igjen på kambodsjansk jord og hver måned blir gjennomsnittlig 35 mennesker drept av landminer.

Under besøket vårt på barnehjemmet får vi høre at i kveld skal det være tradisjonell Khmerdans på et hotell i byen, utført av en gruppe barn fra hjemmet. Eller Apsaradans som vi også kaller det og er det noe vi må se så er det det. Apsara betyr 'beautiful girl' og vår guide Turn viste oss mange Apsaras uthugget i veggene på templene i Angkor. Iflg Turn var det ikke alle som kunne bli Apsara. Som ordet sier må man først og fremst være pen. Videre må man være høflig, omgjengelig, ydmyk, kunne danse, etc. En form for Khmer selskapsdame fra svunne tider tror jeg. De stod ved inngangen og ønsket velkommen i selskaper og skulle for øvrig være 'eager to please' uten at jeg vet helt hvor langt de strakk den strikken..

Vi stiller på Hotel de La Paix (som for øvrig er en av sponsorene til barnehjemmet) klokken syv. Hotellet i seg selv er helt fantastisk og fremføringen foregår i et åpent rom midt i hotellet. Et digert nydelig tre står midt i og det er laget delikate sitteplasser, masse rullesteiner på bakken, små ildsteder og lykter, mindre magnoliatrær, ja det er litt vanskelig å beskrive men helt nydelig. Vi har litt tid før forestillingen og tar oss noen drinker, som for øvrig var knallgode. Etter hvert kommer barna inn, både gutter og jenter, varierende alder men i tenårene. Vi blir forbløffet over hvor proffe de ser ut i sine kostymer og ingen ville trodd disse bodde på barnehjem hvis man ikke visste det. De er bare nydelige. De utfører fire forskjellige danser og de er kjempeflinke. Om alle er såkalte Apsaradanser vet jeg ikke men tradisjonell Khmerdans er det og det er en flott opplevelse.

Etter forestillingen er vi litt usikre hva vi skal gjøre. Vi hadde liksom ikke noen stor plan. Dette er vår siste kveld i Siem Reap og i morgen reiser vi til Thailand. Vi kan vel ikke akkurat beskyldes for å ha festet bort dagene. Det er vel knapt så vi har tatt oss en drink. Vi bestemmer oss for å besøke den såkalte 'Pub Street', ta noen drinker kanskje, så har vi i hvert fall hvert der. Vi finner Pub Street ganske i nærheten og her er det virkelig liv. Jeg tenker at det var bra vi tok en tur så vi fikk sett noe annet enn bare kultur og de rolige gatene med guesthousene. Vi har blitt så glad i maten på Hawaii Pizza at vi har spist der både morgen og kveld og har ikke hatt behov for å se andre deler av byen egentlig. Vi går bortover gata og ser etter en kul plass å sitte. Det er mye forskjellig og ganske fullt.

Nesten i enden kommer vi til "Angkor What? bar" og Linda vil gjerne inn der. Jeg syns det er for støyete og vi går forbi. Men på tilbaketuren bestemmer vi oss likevel for å gå dit, hvis bare vi kan finne et sted å sitte. Ganske raskt blir vi vist til den enes sofasiden av en "bås" hvor det på andre siden sitter et australsk par. Mandy og Nick fra Brisbane er kjempehyggelige og vi prater en god stund med dem. Vi skal bestille drikke og Linda og Christina mener vi må ha hver vår bucket med vodka redbull. Jeg protesterer, hallo, jeg har faktisk ikke smakt herligheta før, kanskje jeg ikke liker det.. Ok en bucket på deling til å begynne med da. Mmmm, yummi, dette var godt, og vips der var kveldens skjebne forseglet... Mandy og Nick forlot og etter hvert kom Josh og Grant, to gutter fra USA som bor i Bangkok. For å gjøre en lang historie kort, det ble fest og Gud vet hvor mange folk som røy på inn og ut av den båsen. Jeg husker en lyshåret kar fra Canada, noen andre fra Canada, en jente fra Danmark og flere. Og bøttene røy også på... OMG! En herlig avslutning på Kambodsja, i hvert fall den kvelden og natta. Dagen etterpå var et litt annet kapittel..

Alvor og gjensynsglede

I løpet av flyturen til Phnom Penh har jeg forsøkt å nullstille hodet og åpne opp for Kambodsjamodus og samtidig fatte at jeg faktisk skal møte Linda og Christina der. Jeg kommer frem halvannen time før dem og vi har avtalt at jeg venter på dem på flyplassen.

Visumprosedyren går smooth. Dette har de gjort før.. Jeg kommer ut med bagasjen og taxisjåførene springer frem. I løpet av den halvannen timen er det mange som hevder at de snakket med meg først og dermed mener det er deres deal. Jeg beveger meg av og til mot ankomsttavlen for å sjekke hvordan det ligger an med flyet og hver gang er det noen som sjekker om jeg trenger skyss. Jeg kan jo ikke la helt være å snakke heller så noen av dem får høre at jeg venter på venner og at de kommer fra Bangkok. Det glemmer de ikke så de er raske til å spørre ved hver bevegelse om vennene har kommet. Jeg har etter hvert lært meg "avvise-taxi-minen" og praktiserer den flittig.

Spenningen bygger seg opp for meg og det er nesten surrealistisk at jeg skal møte venner her, i Kambodsja liksom. Flyet har landet og jeg venter på at de skal komme ut. Jeg ser og ser og plutselig, der er de jo! Det er nesten så jeg var overbevist om at det var en drøm. Men der kommer de jaggumeg. To store smil.

Også snakker de norsk.. Hjelpemeg, det gikk litt i klabb med det samme. Merkelig hvordan man tilpasser seg.

Avgårde til hotellet i søppelgata som vi kaller det. Vi har tilfeldigvis funnet et hotell som vender rett ut i ei gate hvor det lastes, losses og sorteres søppel til den store gullmedalje. Men hotellet er helt ok og jeg tror nesten vi er de eneste turistene i området. Vi har tydelig ikke kommet til turiststrøket og godt er egentlig det.

Etter noen forsøk finner vi også ut hvordan vi skal ta oss frem i byen. Det blir etter hvert en del tuk tuk også. Vi nordmenn er jo vant til å ta beina fatt men det er liksom ikke helt lagt opp til det. Utfordringen med å krysse gatene er også i Kambodsja men med en anelse mer trafikkregler enn i Vietnam. Første kvelden sliter vi litt med å finne et sted å spise men etter hvert ender vi opp på the big lobster. I hvert fall er det et digert neonlysskilt formet som en hummer utenfor. Bilene er parkert på alle sider av restauranten og helt oppå fortauet inn mot døra så vi trodde nesten det var en bilbutikk først.. Flott restaurant og masse utvalg av sjømat selv om vi ender om med enkle fried rice liknende retter, litt pysete som vi er i startfasen.

Av to alvorspregede sights velger vi Killing Fields første dagen. Det ligger et stykke utenfor byen så vi booker en taxi dit og avtaler at sjåføren venter på oss der. Killing Fields er det området hvor de innsatte i Tuol Sleng fengselet ble fraktet og massakrert etter de først har vært forhørt, torturert og skal vi si "lagret" der. Hvis de overlevde. Tiden var 1975-1979 da Pol Pot og hans Khmer Rouge tok makten. Vi snakker menn, kvinner, barn, alle. Ingen ble spart. Det var vel vel heller en strategi at de gikk løs på familiene. Khmer Rouges offisielle navn var Communist Party of Kampuchea og i 1976 ga de landet navnet Democratic Kampuchea. For et paradoks!

Etter få dager ved makten tvang de omlag to millioner mennesker i Phnom Penh og andre byer ut på landsbygda for å drive landbruk. Tusenvis av mennesker døde underveis. Khmer Rouge innførte et radikalt Maoistisk og Marxist-Leninistisk endringsprogram. De ønsket å forvandle Kambodsja til et klasseløst samfunn uten noen rike eller fattige, og ingen utnyttelse. For å oppnå sitt mål forbød de pengebruk, de frie marked, vanlig skolegang, privat eiendom, utenlandske klesstiler, religiøs praksis, og tradisjonell Khmer kultur. Skoler, pagodaer, moskeeer, kirker, universitet, butikker og regjeringsbygg ble lagt ned og gjort om til fengsler, "omskoleringscamps" og Kornlagre. Det var ingen offentlig eller privat transport, ingen privat eiendom og ingen ikke-revolusjonære aktiviteter. De kalte det nemligben revolusjon... Fritidsaktiviteter var svært innskrenket og alle måtte bære svarte uniformer som var den tradisjonelle revolusjonsuniformen.

Under Democratic Kampuchea ble alle frarøvet sine grunnleggende rettigheter. Folk hadde ikke lov å bevege seg utenfor sine gårdsområder. Det var ikke lov å samle seg og ha diskusjoner og gjorde man det kunne man bli tiltalt for å være fiende og dermed arrestert og henrettet. Familieforhold var også sterkt kritisert og det var forbudt å vise selv den minste følelse, humor eller syns synd på noen. Khmer Rouge ville at alle skulle tro på, adlyde og respektere kun Angkar Padevat. Angkar Padevat var navnet på ledelsen i Khmer Rouge, som ingen visste hvem var. De skulle være alles "mor og far".

I løpet av tre år ble tusenvis av soldater, offiserer og siviltjenestemenn arrestert og drept. Disse ble ikke regnet som "rene" siden de hadde vært del av regimet før Khmer Rouge, og kun "rene" folk kunne bygge revolusjonen. Tusenvis av intellektuelle, byfolk og minoritetsfolk ble drept, beskyldt for å være forrædere. Intellektuelle ble særlig sett på som en trussel og mange har i ettertid kalt det en klasseskillekamp.

Fakta er at mellom to og tre millioner mennesker døde eller ble drept i løpet av få år, enten fra sult, sykdom og utmattelse eller fra rein utryddelse. Democratic Kampuchea er et av de verste folkemordene i nyere historie og brutaliteten var hinsides det man kan forestille seg. Som ett grusomt eksempel kan nevnes at babyers lemmer ble slitt av eller de kunne holde dem i beina og klaske deres hode mot et tre. Det er unødvendig å si mer.

Killing Fields er egentlig navnet på ca 400 folkemordsteder i Kambodsja og som til sammen inneholder nesten 20 000 massegraver. i Phnom Penh heter den vi besøkte Choeung Ek. Nesten 9000 skjelett er funnet her men man anslår at det dobbelte er det riktige tallet. Det er en uvirkelig følelse å gå rundt og se på de nå tomme massegravene mens vi leser på skiltene som forklarer det vi ser. Hovedminnesmerket på plassen er en 62 meter høy stupa i betong og delvis glass som inneholder de nesten 9000 hodeskallene som er funnet her. Det er også en utstilling og en enkel film man kan se. Stupa-minnesmerket gir meg flashback til minnesmerket i Auscwitz 2, ikke fordi det likner men fordi guiden endte turen der og sa: "Remember, if it could happen once it could happen again". Og Kambodsjanerne er også opptatt av å vise verden hva som skjedde og at man ikke må glemme.

Vi blir ettertenksomme der vi går og lurer på hva morgendagens besøk i Tuol Sleng vil gi av reaksjoner. Alle er enig om at det holdt med det ene "museet" på en dag og vi har behov for å summe oss og lese litt mer om det hele. Det er rart å tenke på at dette skjedde kun for litt over tredve år siden. Det betyr at mange som lever har familie og slekt som de har mistet under regimet og mange har egne erfaringer i minnet. Mens vi er i Phnom Penh foregår det faktisk høringer av to Khmer Rouge ledere som senere vil bli stilt for retten. Begge vil antakelig be om å bli løslatt. Et tema er at de allerede har blitt holdt i forvaring siden 2007 da domstolene ble opprettet med backing fra UN. I 2010 ble Comrade Duch, prisonchief, idømt 35 års (i praksis 19, fratrukket tid han har tjent og tid han har sittet i forvaring) fengsel men i november samme år ble saken anket. Begge parter anker faktisk. Motparten fordi han burde fått maksimumsdom på 40 år og i tillegg blitt dømt for slaveri, fengsling, tortur, voldtekt, utryddelse, etc.

Dagen etter besøkes Tuol Sleng eller S-21 (Security office/center) som det også ble kalt. Omlag 200 slike fengsler ble opprettet. Tuol Sleng var opprinnelig en skole og det er en helt surrealistisk opplevelse å gå rundt i bygningene samtidig som "skolegården" har flotte blomstrende magnoliatrær og palmetrær. Security centerne var delt inn i fem nivåer. Flesteparten i de laveste tre nivåene, regionale, distrikter og sub-distrikter. Tidligere soldater og siviltjenestemenn fra regimet før Khmer Rouge, samt folk som var tiltalt for tyveri, dessertering og det å snakke negativt om Angkar. Over her var sone-nivået og dette var Khmer Rouge soldater og deres familie og de som var tiltalt for lovbrudd i sonen. Det høyeste nivået var S-21 (central security center) og nesten alle innsatte var Khmer Rouge kadre og soldater tiltalt for å forråde revolusjonen. Nesten ingen ( jeg mener å huske 7) overlevde S-21.

De første bygningene vi besøker var forhørs- og torturrom. I de fleste rommene står kun en rusten jernseng, en kjettinglenke og en jernstang med tilhørende fotbøyle, for å minne om hva som en gang foregikk her. På veggen henger et forstørret fotografi av en person like etter han er torturert og mest sansynlig død. Beina er festet til jernstangen men utseende for øvrig varierer litt etter hvilken torturmetode som er brukt. Felles for hvert bilde er en ren slaktesene hvor blodet flyter. I rommene i etasjene over er det slått ut et hull i veggen nede ved gulvet. Her ble blodet kostet ut. Ennå kan man se blodflekker på gulvene.

I andre bygninger er små celler hvor massevis av mennesker ble stuet sammen og "lagret" mens de ventet på å bli fraktet til Killing Fields og massakrert. Her er piggtrådgjerder og annen inngjerding for å hindre fangene i å ta selvmord..

Ute på plassen har man laget et digert skilt som viser "The Security of Regulation". Et slags ti bud for fangene. Her står for eksempel: "you must immediately answer my questions without wasting time to reflect", "while getting lashes or electrification you must not cry at all", "do nothing, sit still and wait for my orders. If there is no order keep quiet. When I ask you to do something you must do it right away without protesting".

Denne skolen ligger sentralt i byen og man kan lure hvordan de kunne komme unna med dette, men med den råskapen og den frykten de skapte kan man på en måte forstå. Ingen slapp unna. Soldater i egne rekker ble drept, arbeidere i fengslene, familiemedlemmer, barn. De stolte ikke på noen og som enkeltperson kunne man antakelig heller ikke stole på noen. Noen av de få overlevende har skrevet sine korte historier og vi leser blant annet om en som ble hentet om natten av sin nabo og sitt søskenbarn. Frykten for selv å bli torturert og drept var større enn å beskytte sine kjære.

Jeg kjenner jeg har bygget opp en hatfølelse overfor denne Pol Pot og Røde Khmer. Pol Pot flyktet inn i jungelen av sør-vest Kambodsja og fra 1979 til 1997 klynget han seg til makt sammen med noen gjenværende Røde Khmer medlemmer, med støtte fra USA.. og UN.. som anerkjente dem som det rette styret av Kambodsja. Han døde i 1998 og ryktet sier at han ble forgiftet.

20 mai er nasjonal hat-dag i Kambodsja. Tradisjonelt samlet folk seg og så filmer, teatere, besøkte Killing fields, Tuol Sleng, etc og generelt uttrykte hat overfor Pol Pot og Røde Khmer. Det er ikke lengre en fridag men dagen markeres fortsatt.

Etter besøket i Tuol Sleng er vi fulle av inntrykk og vi tar turen til River Side hvor vi spiser lunsj og forsøker å ta inn over oss alt sammen. Det blir egentlig for mye å absorbere og for min del blir det egentlig liggende i en av skuffene langt bak i hodet helt til nå, en uke senere hvor jeg sitter på mitt hotellrom i Bangkok og forsøker å skrive noen ord om det.

Etter lunsjen vår ender vi faktisk på nabosjappa og får massasje og pedikyr. Jeg tror vi alle har blokkert tankene for gårsdagens og formiddagens opplevelser. Og kanskje ble behovet for å tenke på noe godt det som gjorde at vi endte der. Etterpå besøker vi Royal Palace som ligger rett ved og som også ble et kjærkomment avbrekk fra det alvorlige. Royal Palace kan sammenliknes med Grand Palace i Bangkok, bare ikke riktig like mange bygninger, men hakket flottere. Før vi kommer oss inn blir vi faktisk forsøkt lurt med den kjente klisjeen "det er stengt i dag pga statsbesøk men jeg kan ta dere til et annet spennede sted". Det er lett å gå fem på men vi undersøkte nærmere og joda der var flere turister på innsiden så det såkalte statlige besøket hos kongen var nok bare en bløff for å få oss med til et annet sted og dermed få litt provisjon.

Våre dager i Phnom Penh er over og i morgen går ferden videre med buss til Siem Riep og Angkor.

Qua da!

Herlig! Qua da! Yndlingsuttrykket til Khien og Khoi:)

Endelig varme igjen. Strender. Blått hav. Herlig!

Phu Quoc er antakelig det flotteste badestedet i Vietnam og foreløpig er det ikke for turistifisert. Men utviklingen skyter raskt fart og om noen år har det nok ikke den samme sjarmen lengre. Fortsatt er flesteparten av veiene av den røde, støvete sorten og flere strender er folketomme. Så jeg er glad for å få oppleve det nå.

Uten sertifikat og som solo reisende hadde jeg nok ligget mye på hotellstranden og brukt de flotte fasilitetene der. Svømmebasseng, spaavdeling, etc. Men jeg har blitt venn med Khien, motorsykkelsjåføren, og har spurt om ikke han vil komme til Phu Quoc å være min sjåfør og guide der. Khien har aldri vært på Phu Quoc før så det vil han mer en gjerne. Guide trenger man jo ikke men det gir mange fordeler å reise rundt sammen med en som snakkker språket og som kjenner landet. Det blir en vinn vinn situasjon for oss begge i tillegg til kjempehyggelig selskap.

Khien har litt kontakter og vips har han fikset en motorsykkel til leie. Slik som alle vietnamesere har han snakketøyet i orden og han er allerede langt på vei til å bli kjent med Hai som leier ut sykkelen. Første utflukt går til den mest eksotiske stranda Sao Beach. Innen vi kommer frem er vi røde av støv fra veiene. Asfalten varte ikke lenge og det var humper nok til å få "monkey bum" igjen. På veien passerer vi utallige strender uten folk, det er bare å ta for seg. Jeg tenker med gru på alle hotellene som garantert står på rad og rekke her om noen år. Men enn så lenge er det salig øde, bare avbrutt av noen fiskere innimellom og noen fattigslige hus og en perlefarm.

Sao Beach skuffer ikke. Kritthvit sandstrand og krystallblått hav og langgrunt. Noen folk er det der men langt fra plagsomt. Og temperaturen i vannet er perfekt. Lazy days har begynt og solkremmen brukes flittig.

Dagen før testet vi ut Seafood buffet ute på hotellet og gikk en tur langs stranda - uten myggspray på. Here we go... Urutinert av meg. Jeg vet det. Myggstikk i utlandet er døden for meg. To kløinger og stikket har svulmet opp tigangeren. Jeg skal få slite med de stikkene resten av tiden på Phu Quoc og ei uke til. Sola gjør det ikke noe bedre. Vi snakker infernalsk kløing så det krever all min viljestyrke å ikke klø..

Likevel, strandlivet er herlig! Neste dag suser vi opp til Bai Thom. Bai betyr strand. Det er et godt stykke å kjøre men her bygges det ny vei. Det innebærer at mye er asfalt men logistikken er ikke som hjemme. Min erfaring med veibygging er at man begynner et sted og jobber seg gradvis videre. Her er det annerledes. Man starter et sted også holder man på til man møter en hindring. Da stanser man midlertidig men man fortsetter rett etter hindringen og bygger videre. Hindringen kan være ei bru som skal bygges, et hus som skal flyttes. Man kommer tilbake med andre ord også fikser man hindringene senere. Så å kjøre på disse veiene i byggeperioden kan være en utfordring. Ikke lurt å kjøre for fort for uups, der stoppet det gitt og man må kjøre rundt.

Da vi kommer til Bai Thom er plutselig Hai der, han som leier ut sykkel til oss. Hai snakker ikke engelsk, ikke et ord. Khien slår av en prat mens jeg rusler for å finne et sted å legge seg ned. Bai Thom er fantastisk! Ikke et menneske på hele stranda. Er det mulig? Kun en gang mens vi er der kommer en enslig krabbefanger ruslende. Paradis.

Khien forteller at Hai vil invitere oss på middag og lurer på om jeg kunne tenke meg det. Han sier at han bor veldig enkelt så han er litt beskjeden men om vi vil komme er vi velkommen. Selvfølgelig vil jeg det. Khien vil også gjerne og jeg tror han heller har litt enklere forhold enn det jeg er vant med - han føler seg nok ikke helt komfortabel med det.

Men hvordan klarer man å få en invitasjon til middag hjem til familien til han man leier motorsykkel fra? Jeg tror vietnameserne har et eget sosialt gen som vi ikke har.. De snakker rett og slett mye med folk og de er veldig sosiale og familiemennesker deluxe. Jeg irriterer meg over at jeg ikke forstår språket. Skulle så gjerne visst hva de snakker om.

Middagen hos Hai blir en annen dag og vi besøker nattmarkedet i Duong Duong, "byen" på øya. Jeg forestilte meg masse stæsj for shopping, noe det også var, men halve gata er gaterestauranter hvor det meste på menyen er Seafood. Herlige dufter pirrer smaksløkene og det er nesten umulig å velge. Et herlig måltid med helt spesiell stemning.

En av dagene er det klart for middag hos Hai og han kommer personlig å møter oss for å vise vei. Det er ikke langt unna men vi er ikke kjent. Hai er alltid ulastelig kledd. Klærne er lyse, reine og de ser nystrøkne ut. Jeg lurer på dette hjemmet som er så beskjedent. Vi svinger over en bro og gatebildet endrer seg umiddelbart. Vi er helt tydelig kommet til fattigstrøkene. Hus og skur står tett i tett, veiene mellom er smale og humpete og gatene er fulle av folk og dyr. Opp et smug her og ned et smug der også er vi fremme. Huset er riktignok av mur men enkelheten kan ikke beskrives. Det minner mest om en garasje hvor man har mekket til en slags vanlig dør. Et neonlys henger på snei nedover veggen. Foran huset er det en platting av betong og her er en stor blå plastpresenning lagt utover. Noe mat er satt frem men kona til Hai holder på å forberede inne. Jeg forsøker å titte inn og ser bare et stort rom. Vi hilser og blir bedt om å sitte ned så vi tar av oss på beina og setter oss. Og har jeg ikke hatt "monkeybum" før så får jeg i hvert fall steinhard bum etter denne seansen.

Maten kommer ut og vi får høre at dette er mat som de vanligvis spiser og som det virker som de elsker. Rispapir med salat, mynte, noe annet grønt, litt rasp fra kokosnøtt og rå fisk og reker som er gjennomtrukket i lime. Man lager en vårrull og dipper og spiser. Jeg spiser fire eller fem stykker og syns det er helt greit men jeg kjenner på slutten at det vokser litt i munnen min. Egentlig er det mest smak av limen og dippen. Frukt settes frem også litt salt å dippe i. Til slutt henter de frem riskake. Det er ikke dessert men en del av middagen. En tykk pølse surret i bananblad eller liknende åpnes og deles i passe kakestykker. Pølsa er grønn med noe beige og hvitt i midten. Det grønne er ris som er farget, det beige er bønner og det hvite er fett.. Det smaker ikke så verst faktisk, men ganske mektig så ett stykke holder lenge. Til måltidet drikker vi Sim wine. Khien har hørt at det skal være en spesialitet på Phu Quoc og Hai har tatt oss med til et sted de lager det for å kjøpe med ei flaske. Jeg har prøvd å skjønne hva Sim er men ikke funnet det ut. Men det er en liten frukt på størrelse med en liten oliven som de lager denne vinen av. Man kan velge 14 eller 10% og sistnevnte viser seg å være den beste så vi kjøper med den. Hele flaska går med under måltidet.

Khien er i sitt ess og sier at han elsker dette enkle livet. Jeg kjenner at som en enkeltopplevelse er det fantastisk å få oppleve men jeg er redd det hadde vært vanskelig å venne seg til permanent.

En viktig del av måltidet består i å vifte bort fluer. Vi vifter alle i tur. Dette er ikke en opplevelse for dem som må ha hygieniske forhold for å trives. Etter måltidet ryddes maten bort og noe puttes i en pose og kastes rett og slett på bakken rett ved siden av huset. Her ligger allerede en god del søppel og etter vi har reist spør jeg Khien hva han tror kommer til å skje med søppelet, om det noen gang blir blir plukket opp? Kanskje sier han men er ikke sikker. Vi takker for oss og gir Hai noen penger for maten. Han vil ikke ha dem men vi insisterer. Det er tydelig at han kan trenge dem. Han følger oss også tilbake og viser oss litt rundt i byen før vi sier hadet.

For et storsinn! Dem som har minst deler mest er det jeg tenker. En helt spesiell kveld som jeg ikke ville vært foruten om jeg fikk byttet i all verdens gourmetmat. Man blir så ydmyk og nok en gang minnet om hvor godt man har det i Norge.

En av dagene drar vi til en kilde. Det er så vidt vi finner frem og takk og lov for Khien som kan spørre seg frem. Ingen andre turister her så det er tydelig ut av allfarvei. Når vi kommer frem skjønner vi også at i den tørre årstiden er det ikke så flott for det er lite vann. Men det er likevel en ny tur og etterpå slapper vi av med hver vår Cola i en hengekøye. Hengekøyer er overalt i Vietnam. Langs veiene står det flere "hengekøyebarer" som jeg velger å kalle det. Jump in og slapp av. Bestill en brus eller en kaffe. Ta en røyk. Skravle med sidemannen. Ta en blund. Herlig!

En av dagene drar vi innom An Thoi. Vi håper å finne et sted å spise men ikke ett spisested er å se. An Thoi er et lite tettsted helt sør på øya og vel der man gjerne tar båt fra ut til småøyene utenfor. Vi returnerer sultne derfra men på veien ser jeg det første hundekjøttet til salgs. Jeg vet at det spises hund i Vietnam men tror det er mest utbredt i nord. Men her ligger en stk hund delt opp i tre deler og til salgs. Den er flådd og den ser kokt ut, jeg er ikke helt sikker hvordan den er tilberedt. Hodet er borte men det er ikke vanskelig å se hva resten er. Selv halen er bevart. Jeg kan ikke la være å undre meg hvordan dette foregår. Jeg mener det er jo helt tydelig at man er glad i hunder som husdyr i Vietnam. Antakelig er det som med annet kjøtt at noen aler opp griser og andre hunder..

Fem dager på Phu Quoc er over. Khien skal hjem til Dalat og feire vietnamesisk nyttår og jeg skal til Kambodsja og møte Linda og Christina. Hadde jeg ikke lagt planer hadde jeg utvidet visumet og blitt med på feiringen. Vietnamesisk nyttår, eller Tet som det heter er stort i Vietnam og det forberedes masse. Men jeg vet ikke om jeg hadde fikset all risvinen. Vi snakker ei uke med fest eller enda mer om man har stor familie. Alle skal besøkes og det skal drikkes risvin, hver dag tror jeg.

Vietnam har "vokst på meg". Til å begynne med likte jeg meg ikke helt men etter hvert som de autentiske opplevelsene begynte å komme har jeg blitt mer og mer fasinert. Og folkeslaget er herlig. Alltid blide, sosiale, vennlige, gjestfrie. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid. Og nå har jeg også fått flere venner som jeg definitivt skal holde kontakten med.

Hoi An, Hue og Ha Noi

Vi har spist lunsj med Khien og Khoi i Hoi An og det er på tide for dem å returnere til Dalat. Det er ikke fritt for at vi syns det er trist. Man blir jo godt kjent i løpet av fem dager og vi har vært med på så mye spennende. Skulle ønske det var flere dager å ta av men skal jeg få sett Hoi An, Hue og Hanoi må det bli sånn. Vi vinker gutta avgårde og ser oss rundt etter et hotell. En av innbyggerne har selvfølgelig sett at to turister sier hadet til sine easy riders og ser sitt snitt til å få solgt inn et hotellrom. Vi blir med og ser på rommet og ender opp med å ta det.

Det blir to netter i Hoi An, ei natt i Hue og fly fra Hue til Hanoi og dermed tre netter der. Jeg har booket flybilletten fra Hanoi til Phu Quoc for lenge siden så det er et spørsmål om å være i Hanoi til da og resten er prioritering av dager og steder.

På forhånd hadde jeg lest litt om disse byene men ikke så mye. Hoi An er kjent for å ha vært en viktig havne- og handelsby og i tillegg nesten uberørt av Vietnamkrigen, Hue for sin Perfume river og sitt fort hvor keiseren og hans konkubiner levde, mens Hanoi nå med sine over 6 millioner innbyggere er en by med skarpe kontraster, fortsatt sterke røtter fra det franske indokina men også et sete for kommunistpartiet.

Etter å ha opplevd noen steder i Vietnam nå er det Hoi An som virkelig skiller seg ut. En vandretur i gamlebyen og man kan vitterlig se for seg det yrende handelslivet som en gang må ha foregått her. Fordums bilder av Indokina dukker opp for mitt indre øye. Kjempekoselige restauranter med kinesisk preg ligger på rekke og rad langs The Bon River, selv om menyen godt kan være europeisk eller kanskje vietnamesisk med en moderne tvist. Vi testet ut La Casa Verde og Mango Rooms. I førstnevnte var kokken tysk og kom personlig ut og snakket med gjestene, om de likte maten, hvor de var fra og at vi måtte absolutt prøve deres hjemmelagde is, noe vi lett var sjarmert til å gjøre, selv om vi var stappmett. Men ah, så nydelig! I Mango Rooms har visstnok Mick Jagger vært så det i seg selv var jo en grunn, og kokken der skuffet heller ikke.

Sånn halvveis var jeg litt på utkikk etter en billig manikyr siden neglene begynte å bli lange, så da var jeg ikke vanskelig å be da en søt vietnamesisk dame stoppet meg på gata og tilbydde manikyr for en dollar samtidig som hun liksom tvinnet på en tynn tråd mellom hendene sine og foran ansiktet sitt var jeg ikke vanskelig å be. Jeg skjønte ikke helt det med tråden, men det skulle vise seg. Følg meg, følg meg sier hun, og jeg rusler etter, først nedover gata langs markedet, så inn og gjennom selve markedet, inn denne aleen her, nedover denne her, og etter flere små smug endte vi opp i hennes "butikk". Denne var vel ganske nøyaktig 1 1/2 x 1
1/2 meter. Akkurat stor nok til at hun og jeg fikk plass. Hun setter i gang, jeg velger farge på neglelakken og det blir riktig så pent. Da vi er ferdig er hun rask til å se på beina mine og mener jeg kunne trenge pedikyr også. Jeg tenker, hvorfor ikke? Mens vi sitter der sitter en annen dame på en krakk rett utenfor og hun prater i vei og spør, hvor kommer du fra, hvor gammel er du, er du gift, har du barn, osv. Å spørre om alder i Vietnam er gjerne spørsmål nummer to når man hilser og blir kjent. Det er en måte å plassere en person på, dvs hvordan man skal tiltale han eller henne. Det finnes flere ord for "du" og hvilket man bruker avhenger av alder. Så det er viktig å ha avklart dette tidlig i samtalen. Jeg spør henne tilbake hvor
gammel hun tror jeg er. Etter å ha tenkt seg litt om sier hun 28... Jeg klarer ikke holde latteren tilbake og må se på henne om hun er seriøs eller ikke. Det ser faktisk sånn ut. Da jeg sier 38 må også min pedikyrist se opp og se på meg. De ser oppriktig forskrekket ut og
påpeker at huden er så fin og greier og greier og kan ikke tro det er sant. Hmm, det er altså til Asia man skal dra for å føle seg ung:-) Og det skal vise seg å bli flere erfaringer med alder senere på turen så sånn sett er jeg på en skikkelig egotripp nå;-)

Etter pedikyren ser hun på leggene mine og syns absolutt jeg må fjerne litt hår. Hun begynner å tvinne tråden igjen og jeg blir nysgjerrig på hvordan dette foregår så for opplevelsens skyld sier jeg ja. Joda, på med litt talkum, tråden knytes og tvinnes mellom fingrene og hendene på en spesiell måte også går hun i gang. Hvordan skal man forklare? Det er vel det at tråden tvinnes sånn at når hun tar den inntil beinet og beveger fingrene raskt og på en spesiell måte så nappes hårene opp. Snålt, men det funker.

I Hoi An kommer første innslaget av fransk. Det er merkbart herfra og nordover. Både flere lokale som snakker fransk (voksne) og flere franske turister. Jeg får da også praktisert litt:-)

Vi skal videre til Hue og en av mine angstbegrensninger melder seg. Joanna og jeg har booket bussturen også slår det meg to ting. Det ene er Hai Van Pass som er på veien til Hue. Skal være nydelig utsikt der og verdt å få med seg men kjører bussen der eller gjennom tunnelen?
Jeg sjekker og den kjører gjennom tunnelen.. Og jeg sliter med tunneler, i hvert fall de litt lange. Denne er nærmere 7 km. Og hvor viktig er det å få med seg Hai Van Pass? Ofte er det tåke der uansett. Jeg kjenner etter og vet at jeg har lyst å slippe den tunnelen. Jeg må kaste inn håndkle og bytter bussturen med en biltur. Det koster mer men det får være. Hai Van Pass viser seg å være tåkete så det er ikke så mye til utsikt, men det er likevel en fin tur oppover og nedover de bratte fjellveiene.

På motorsykkelturen må jeg også innrømme en begrensning. Vi hadde mulighet til å ri på elefant, først på veien og deretter går elefantene ut i vannet og tar ca en km gåtur i høyt vann. Dette var i Lak Lake og det er litt av det akkurat denne elefantturen er kjent for og nettopp det som andre eventyrere trakter etter. Jeg har ridd på elefant før, men ikke i vann. Denne dagen var det i tillegg veldig sterk vind og elefantene gikk i sneglefart i vannet. Og nettopp det er problemet. Det tar for lang tid hvis jeg plutselig må av. Så jeg måtte melde pass men Joanna tok seg en tur. Hun var veldig fornøyd etterpå selv om hun holdte på å blåse
bort. "Sjåføren" hadde finlandshette på..

I Hue regner det og er grått fra vi kommer til vi drar. Det er kjølig og for første gang på turen fryser jeg. Det er jo heller ikke som hjemme hvor vi bare skrur på varmeovnen så man får liksom ikke varmen i seg inne heller. En (ikke hel) dag i Hue gjør prioriteringer nødvendig. Vi velger en halvdags citytour som inkluderer besøk i den tidligere forbudte keiserbyen, en pagoda og en tur på Perfume River med en såkalt dragonboat. På tross av regnet viser turen seg til den forbudte byen å være ganske interessant. Og det selv om de anslår tyve år før den er helt renovert. Man kan bare forestille seg hvordan det en gang har vært og det er overveldende. Resten av dagen blir så som så i regnet. Vi cruiser nedover elva i vår dragonboat men ser i grunnen ikke så mye. Egentlig ville jeg også gjerne besøkt DMZ (demilitarized zone), grensen mellom nord og sør under Vietnamkrigen, men det krever en hel dag så det er også noe som må bli neste gang.

Dagen etter skiller jeg lag med Joanna og jeg tar fly til Hanoi. Joanna har mer tid og planlegger DMZ dagen etter. Hun har også tenkt seg på trekking i nord. Jeg har bare et par dager i Hanoi og en hel dag til Halong Bay før flyet mitt går til Phu Quoc.

Hanoi viser seg å være enda værre enn Saigon hva gjelder trafikk. Jeg bor i old quarter og forsøker meg på noen spasserturer, men det er slitsomt. Ikke bare må man følge med på trafikken men det er umulig å få gå i fred og forsøke å finne ut av ting. Hele tiden er det motorsykkelsjåfører eller cyclosjåfører som gjerne vil hjelpe deg med å finne veien. Motorbike Madame? Can I help you Madame?

Jeg bestemmer meg for å besøke Ho Chi Minh mausoleum. Det skal ikke være langt å gå så jeg gjør et forsøk. Med hodet nedi mitt bykart mens jeg tydelig ser etter veiskilt for å vite at jeg er på rett vei er jeg kjapt definert som turist. På denne strekningen får jeg likevel gå i fred men etter hvert kommer jeg til en svær boulevard og jeg kan ikke se at det er mulig å krysse. Det ser faktisk ut som det ikke er lov. Akkurat da er jeg takknemlig for taxien som svinger bort til meg og gir meg skyss noen hundre meter.... Jeg er litt bekymret for å ta taxi da jeg har lest at mange jobber for mafiaen. Det er jo umulig å vite hvem som er hvem. Derfor bestilte jeg henting fra hotellet når jeg kom på flyplassen også prøver jeg bestille taxi via hotellet hvis jeg ellers har behov, men akkurat nå var jo det litt vanskelig.

For å komme inn og se Ho Chi Minh i hans kiste med glassvegger er det mange sikkerhetstiltak og køordninger. Her skal det være orden. Soldatene som vokter han bærer hvite uniformer og det er ganske mange av dem. Når man kommer inn går man i jevnt tempo rundt kista, det er ikke lov å ta bilde og hendene skal være ute av lommene. Soldatene nærmest kista massjerer hastig frem og tilbake. Man mister nesten oppmerksomheten fra den egentlige "attraksjonen".
Ho Chi Minh ser litt gummiaktig ut i huden men ellers helt prikkfri. Om det virkelig er han lurer man litt på. Hvert år stenger mausoleumet to måneder i oktober november. Da fraktes han til Russland for "vedlikehold". Hvis han er virkelig er i så fall balsameringen utrolig bra gjort.

Etterpå besøker jeg Ho Chi Minh museum og lærer litt om hans liv og lære og ikke minst om kommunistpartiet. Og som en lokal sa; på papiret er kommunismen fantastisk, men det funker ikke i praksis. Ho Chi Minh ville bla nedkjempe korrupsjon men det er i høyeste grad til stede i dagliglivet. Ellers er det jo merkelig å være i et land med kun ett parti og høre om hva som kan skje hvis man går utenom dets regler og måter. Skremmende.

Før jeg forlater nord får jeg med meg et water puppet show og en dag i Halong Bay. Dvs Det tar 3 1/2 time med buss til Halong Bay så det var vel ca fire timers båttur. Nydelige klippeformede topper som stikker opp fra havet trer frem i horisonten og med tåken blir det ekstra mystisk. Det blir likevel en kjølig fornøyelse og med kun en dag til disposisjon blir det kun cruising i det nærmeste farvannet og dermed mange båter og mange turister. Nok en gang sier jeg at jeg må tilbake, her i varmere årstid og på to eller tre dagers tur. Men flott å ha vært der.

På turen blir jeg også kjent med Charlie fra London og Puthipong fra Bangkok. Vi utveksler kontaktdata og jeg tenker at det er sansynlig at jeg kan treffe Puthipong i nærmeste fremtid. Han er musikklærer og underviser i trommer. Vi får en kjapp intro:-) Puthipong eller Top som han kaller seg, vil gjerne ta meg med ut og spise i Bangkok og det skal jeg prøve å få til.

Jeg kjenner må at jeg gleder meg til varme og bading på Phu Quoc så nå er jeg ganske klar for å fly sørover igjen.

Oh my Buddha!

Hvordan kan man beskrive fem dager på motorsykkeltur med Khien, Khoi og Joanna gjennom Vietnams central highlands fra Dalat til Hoi An i en liten blogg? Jeg sier som Khien, Oh my Buddha!

Fantastisk, med andre ord!

Hadde det ikke vært for at jeg fikk ei å reise med hadde jeg ikke gjort det, men det skulle uansett raskt vise seg at dette var gutter som hadde vært på tur før og at bekymringene kunne slippe taket. Dyktige sjåfører, kunnskapsrike guider, morsomme gutter, hjelpsomme og omtenksomme gentlemen. Noe sånt tror jeg kan være beskrivende. Pluss pluss. Og skal noen til Vietnam og kunne tenke seg noe sånt så sjekk ut www.dalat-easyriders.com (de er ikke Easy Riders men freelance riders, har bare navnet fra langt tilbake).

Dalat en er en ganske annerledes by enn de andre jeg har opplevd. Koselig, mange flotte hus (en del fra franskmennenes periode), en del morsomme kuriositeter som feks et mini-Eiffeltårn og Hang Nga Crazy House. Hang Nga har en PhD i arkitektur fra Moskva og startet Crazy house
prosjektet i 1990 for å oppmuntre en tilbake-til-naturen filosofi og hvert år blir det stadig
mer crazy. Den som liker Gaudi og som fortsatt har barnet i seg vil elske dette prosjektet.

Turen fortsetter gjennom landsbyene utenfor Dalat og overnattingene er Lak Lake, Buon Ma Tout, Kon Tum og Phuoc Son for den som vil titte på kartet. Mener å huske vi summerte det til over 7-800km.

Vi stopper og titter på silkeproduksjon fra kokong til tråd, risvinlaging, hvordan man dyrker sopp, passion fruit gård, pepperfarm, gummitrær, rispapirlaging, etc. Fra tid til annen
speider Khien (min sjåfør) etter noe langs veikanten før han finner det han er ute etter også
kjører han inn til siden. Ofte er det et øde sted, kanskje et slitent hus/skur eller kun en dame med en eller annen fordums maskin, men alltid noe nytt og spennende å smake. En gang
herlig ananas som skjæres opp i biter for oss som et velkomment avbrekk. Og vi sitter og nyter på en benk under noens tak og hjem langs veikanten. Jeg hadde aldri stoppet der hadde jeg reist alene. Jeg hadde simpelt hen ikke skjønt at man kunne gjøre det - at det var noe å kjøpe heller. En annen gang sukkerrørjuice med et hint av mandarin. Damen sveiver og sveiver mens sukkerrørene presses gjennom maskinen et titalls ganger. Den minner meg om våre gamle klespressemaskiner.

Om vi kan låne toalettet? Joda, vi kan alltid låne toalettet. Og hvilke toalettopplevelser!
Man blir virkelig hardhudet etter noen uker med nødvendige ærender utenfor flerstjernes hoteller. Jeg tror jeg har sett det meste nå.

Lunsj første dagen er på et såkalt lokalt sted. Her stekes det og brases det, litt på benken og litt på gulvet. Kjøttet ligger utstilt på tallerkener bak en glassmonter. Det ser og lukter veldig godt ut men omgivelsene tilsier at det norske mattilsynet definitivt ikke burde vært
der. Vi bestiller en set menu, litt av hvert å dele mao. Her er det bare å være open minded. Egentlig er jeg henrykt over å skulle prøve mer av den maten de innfødte spiser, den er alltid best. Jeg bare tenker litt på om magen tåler det, men her er det bare å ta sjansen. Og akkurat den lunsjen skulle vise seg å bli den aller beste maten på hele turen.

Det virker som Khien har tenkt å gi oss en gradvis intro til vietnamesisk mat for neste dag går vi også på et lokalt sted, denne gangen et sted de kun serverer vårruller. Et stort fat med diverse salatblader settes på bordet, en tallerken med rispapir, de alltid tilstedeværende fiskesaus med chili og soyasaus, litt tynnskjært agurk og en tallerken med svinekjøtt i strimler pluss noen ruller med crispy rispapir. Her er det bare å ta seg et rispapir og begynne å rulle med det man vil ha også dypper man i saus og spiser. Yummi! Etter litt kommer et nytt fat på bordet, denne gangen små pakker av blader med noe inni. Khien og Khoi er raske
på labben og forsyner seg. Vi venter spent mens de pakker ut, og hva er det? Joda, i den ene en kokt skinkebit og i den andre en bit rått svinekjøtt... Hoi hoi hoi, rått svinekjøtt, der går min grense.

Neste dag får vi spørsmål om vi vil ha vårruller eller nudler til middag. Vi velger nudler denne gangen også trasker vi bortetter gatene i hælene på Khien og Khoi, spente på hvor de har tenkt å ta oss med nå. Ikke langt unna stopper vi på fortauet og vi har antakelig kommet så langt ned på rangstigen det går an å komme hva gjelder etablissementer som tar betalt for mat. Vi skal spise streetfood! Stikk i strid med alle anbefalinger hva gjelder å unngå turistdiare. Men også her er maten god og vi blir ikke dårlige. En herlig opplevelse!

Helt fra starten av turen har Khien pratet om karaoke. Han og Khoi småsynger og høytsynger hele tiden. Joanna og jeg er skeptisk men nysgjerrig. Vi prøver oss på å vri det til at gutta
må synge, det er jo tydeligvis dem som kan. I Asia er karaoke superpopulært og jeg har lagt merke til at selv små steder har karaokebarer. De lar seg ikke lure og vil at vi skal synge. Vi er ikke overbevist og tenker at her må vi ha litt øl innabords også får vi se. Som sagt så
gjort. Ei lita gatesjappe og noen øl senere har vi bestemt oss for i hvert fall å ta en titt så får vi heller trekke oss hvis det blir for snålt. Jeg har aldri vært på karaokebar før og
gutta har forklart at vi får eget rom og at de serverer drikke der. Jeg er ganske nysgjerrig. Det er seint og vi burde vel egentlig tatt kvelden, men først mange øl og mange sanger senere rusler vi tilbake til hotellet som nybakte popstjerner alle mann - og kvinner. Ubeskrivelig artig!

Hva mer?
Jo, slanger og skorpioner er det selvsagt noen som har i bur langs veikanten. Og for noen slanter kan man se på dem og holde dem. Så nå er jeg den stolte pytonslangeholder! Oh my God! Den var tung og musklene på den karen var kraftige saker. Bildene av hvor komfortabel jeg var taler helt og holdent for seg, men jeg gjorde det i hvert fall:-)

Vi besøker noen fossefall og det er spørsmål om vi ikke vil bade. Det har i hvert fall Viet tenkt å gjøre. Viet er en annen guide fra selskapet som vi har følge med en av dagene. Det ser
herlig ut men badetøyet ligger langt nedi sekken som ligger på motorsykkelen oppe på veien. Skal i hvert fall dyppe føttene, kjenne på vannet. Herlig!
Ka farsken! Litt improvisert badetøy og litt ubluhet så er vi uti. Å så forfriskende det var
kan ikke beskrives. Vi er rett nedenfor fossen så det er skikkelig reint og deilig. Etterpå skal vi inn i selve fossen og Viet snakker om ryggmassasje. Utrolig hva man får seg til å gjøre med de rette folkene til å overtale seg. Opp og inn og stå i fossen. Skikkelig kult! Ikke helt ufarlig heller men med litt veiledning fra en som kjenner "terrenget" går det finfint. Også skal pulsen slå litt også.

Deler av turen kjører vi Ho Chi Minh veien, som egentlig var mange veier og som var hovedfartsåren for varer og materiell for nord vietnameserne og viet congs under Vietnamkrigen (som for øvrig vietnameserne kaller Amerikakrigen). Vi kjører også forbi Truong Song fjellkjede og stopper et sted amerikanerne var mer eller mindre uslåelig, tror det var Kon Tum platået. Det er rart å skue mot fjellene å tenke på krigen og menneskene som kjempet her.

Langs Truong Son fjellkjeden passerer vi mange av Vietnams fattigste folk, mange av dem minoritetsgrupper som ikke snakker vietnamesisk. Det er enkle forhold som rår her. Vi stopper noen ganger og hilser på. Ungene er helt herlige. Som regel kommer de springende eller roper
Hello! Det blir litt utdeling av sukkertøy.. Det er sånne øyeblikk man ønsker man hadde med en dunge med barneklær hjemmefra som har blitt for små og ikke brukes mer. Livet foregår ute og
det går alltid flere griser, hunder og høner med kyllinger rundt omkring. De tar veldig godt vare på hundene i Vietnam så selv om de er løshunder får de tydeligvis mat og behandles bra.

Vannbøfler er også dyr som finnes overalt og som gjerne vandrer avgårde i veikanten med sine
digre horn. En av dem hadde stirreleken med meg og jeg må innrømme at han vant.
Noen av folkene bor i såkalte Long houses og noen i Tall houses, i hvert fall ser de sånn ut
for de er veldig høye. Sistnevnte er det vel strengt tatt ikke så mange som bor i lengre.

Vi kjører også gjennom jungelområder som ligger relativt høyt. Her bor ingen, det er kjølig og skikkelig tåkeheim. De siste milene før overnatting her får vi både regn og tett tåke. Pulsen går noen hakk raskere enn under turene hvor vi suser avgårde i varme og tilbakelent positur.
Kaldt er det også. Men åh så levende jeg føler meg! Dette er et skikkelig eventyr.

Før vi startet i Dalat spurte jeg sjåførene om ikke sekken ville bli for stor og tung på
motorsykkelen men da bare lo de. Jeg har hatt 30 kilo på sykkelen sa de! Og etter at sjåførene hadde strappet dem sammen og fast så ikke sekken så stor ut heller. Etter litt tid til å observere diverse motorsykler på veiene er det nå også fullstendig tydelig for meg at det nesten ikke er noen grenser for hva man kan få med seg. I tillegg til at det gjerne kan være
en hel liten familie på så har jeg feks også sett følgende: fullastet med salatblader, så mye at når du ser den forfra ser det ut som en diger påfugl med grønne viftefjærer, ei diger levende purke på tvers bakpå, et stort bur med masse kyllinger, to hunder i bur, to hele
stykker av en slaktet gris hengende over setet, et halvannen meter mandarintre plantet i stor krukke, for ikke å snakke om et kjøleskap..

Fem dager på motorsykkeltur ga oss litt av noen "monkeybums" men etter et par dager var vi likevel ganske vant til det og jeg kunne fortsatt i enda mange dager. En fantastisk måte å oppleve landet på! Når vi ankommer Hoi An er vi lei oss for at turen er over, både i forhold til naturopplevelsene men også fordi vi har blitt kjent med to veldig hyggelige vietnamesere og det er en super måte å komme nærmere inn på folk og kultur. De delte av det de hadde kunnskap om, også om seg selv og sin familie.

Fra strand og lazy life opp til Dalat og høyden

Jeg har kommet til Dalat, 1475moh. Le petit Paris, the honeymoon capital and the city of eternal spring all rolled into one.

Tja, jeg vet ikke om det er så fantastisk men det er annerledes her og det er et lite Eiffel tårn her. Hit var det franskmennene som kom først, for å unnslippe den intense heten i Saigon. Etter de forlot har de forlatt sine feriehus og stilen har blitt beholdt, visstnok med litt mer tilførelse av kitch. Det er kjøligere her og det er egentlig også litt godt.

Bussturen hit fra MuiNe var i en såkalt tourist bus. Tja, vi snakker en litt stor minibuss, fult med menneseker og bagasje og ikke ett sete var ledig. Etter bagasjerommet var fullt var det bare å begynne å stable i midtgangen, hvis man kan snakke om midtgang. Aircondition var takluka og vinduene og setene var rimelig smale. Det var en ganske så interessant 4-5 timers tur på humpete vei og med en sjåfør som tråkket på gassen.

MuiNe var herlig, med siste dagen på selve stranda. Var oppe kvart på syv for å sikre meg ei solseng der ettersom det var rift om dem. Utrolig artig å følge med livet på stranda. Ups, der kom et helt kvegfølge passerende forbi på stranda.

Flere ganger for dag dro de lokale guttene opp fiskegarn som var satt ganske nært strandkanten. Ikke mye å snakke om av fangst. Bittesmå fisk og en og annen krabbe. Så mye jobb for så lite! Flere av disse menneskene bodde langs stranda i sine skur eller sine enkle små hus. En av fartøyene deres var en rund liten båt. Virket ikke som noe langveisfartøy men de brukte den nærme stranda og håndterte den ganske bra, men skjønte ikke helt hva som var så bra med denne kontra en vanlig robåt.

Helt fra morgenen av satt to vietnamesiske damer på stranda med sine smykker de ville selge. En etter en kom turistene og satt seg ned for å prøve og etter hvert kjøpe. Damene satt der i sine tildekkende klær, kjeglehatten, sokker, hansker, munnbind og parasoll. Omtrent helt tildekket. Da jeg studerte den enes parasoll så jeg at det var en stokk hvor hun hadde festet en paraply til for å gjøre den til en parasoll.

Hotellet jeg bodde på var et veldig bra mid range hotell, Canary Beach Resort. Flott rom, serviceminded personell, snakket ganske bra engelsk, flott resort, rett på stranda. Anbefales! Da jeg skulle gjøre opp for meg tidlig om morgenen var jeg i resepsjonen før resepsjonisten var kommet. Ups, der var det en ansatt som lå og sov på en klappseng bak resepsjonen.

So long Mui Ne.

I Dalat har jeg booket tre netter hos Mr og Mrs Dung på Dreams Hotel. Anbefalt budget hotel i Lonely Planet, men på bussen hit har jeg blitt kjent med Joanna fra Irland. Bussen vår stopper utenfor Binh Yen Hotel hvor vi blir møtt av Hingh. Han snakker godt engelsk og selger inn overnatting der for flere av passasjerene, inkl Joanna. Vi har snakket litt om en trekkingtur, endags, og etter å ha kikket litt rundt i byen og spist lunsj blir jeg med Joanna til hennes hotell for å høre hva slags turer de kan tilby. Vi spør om dagstur og Joanna lurer også på de litt lengre turene med overnatting. Dette blir etter hvert så spennende at vi ender opp med å booke en tur sammen. Og vi drar i morra tidlig.. Så, change of plans!
Det er en tur på motorsykkel gjennom det sentrale høylandet. Enten ender vi opp i Nha Trang eller så ender vi opp i Hoi An. Jeg håper på sistnevnte siden det er dit jeg skal, men det kommer an på hvor kult vi syns det er. Hvis det ikke er noe særlig etter to dager reiser vi til Nha Trang og det blir en tre dagers tur. Syns vi det er flott og vil reise mer blir det fem dager og Hoi An.
Husker ikke første stoppested, men andre er Buon Ma tout. Tredje er Kon Tum også husker jeg ikke fjerde men det er ikke så langt fra Hoi An.

Hovedsaklig er det naturopplevelser, men også landsbyliv, elefanttur, etc. Litt skummelt, men også spennende. Fint å gripe muligheten for noe sånt når man kan få følge.

Dagen i morra starter med en liten rundtur i Dalat så vi får sett litt her likevel. Høylandet innebærer malariamulighet så jeg har startet på Malarone. Godt jeg tok med meg litt ekstra nettopp i tilfelle change of plans.

Joanna reiser forresten i ti måneder..