Med angst i seilene

Åtte år tilbake igjen;
Thailand og opplevelsen på spa ble fjernere og fjernere. Australia var neste mål og omtrent hele kontinentet var reist rundt. 2 måneder hadde gått. Stedet var Airlie Beach og seiltur til Whitsunday Islands stod for tur. Oss og et tysk par + kaptein og kokk.

Hu hei hvor det gikk. Skikkelig sjø så vi alle var sjøsjuk. Tyskerne var grønne og hang over rekkverket. For dem sa det stopp da vi kom et stykke utpå. Litt telefonering også ble dem plukket opp i en gummibåt og fraktet i land. Vi fortsatte og hadde hele båten for oss selv sammen med kapteinen og kokken. Ikke så svær båt riktignok og vi sov nokså trangt.

Panikk og klaus for 2 måneder siden var ikke i mine tanker. Vi ankra opp for natta, spiste middag og det ble kvelden - sovna gjorde jeg også. Men midt på natta våkna jeg i full panikk. Skyhøy puls, hetetokter, svimmel, gele i beina, fikk ikke luft.. måtte opp på dekk å trekke luft og kjæresten ble vekket og måtte være med. Han var trøtt og skjønte ingenting - ville legge seg men forsøkte så godt han kunne å være støttende. Aldri har jeg følt meg så alene og redd. Jeg fabulerte om å vekke kapteinen og spørre om han hadde oksygenmaske... men gjorde det ikke. Jeg klarte ikke å formidle til kjæresten hva som skjedde. Jeg skjønte det knapt sjøl. Men jeg var livredd og hadde store problemer med å puste. Etter en god stund på dekk ville kjæresten legge seg. Jeg var ikke leggeklar i det hele tatt! Satt der en stund, men måtte etter hvert gjøre et forsøk på å legge meg og sove jeg også. Jeg husker jeg lå veldig lenge før jeg sovnet, kanskje to timer. Til sammen varte nok det hele i 3-4 timer. Det var grusomt og helt uforklarlig. Den som har angst vet at ett minutt er lenge - fordi følelsen er så hinsides sterk og fylt av skrekk.

Og dagen etter våknet jeg på morgenen uten en følelse av verken angst eller uro.. Helt merkelig. Jeg kjente virkelig etter om det ikke var noe der som plutselig ville komme, men nei, alt var i skjønneste orden. Hvordan kan man bli klok på sånt? Det var nesten som om det ikke hadde skjedd. Fra helt i høygear til helt i vater. Jeg ante ikke hva jeg skulle tenke om det hele. Hva ville skje nå? Ville det skje noe i det hele tatt?

Turen fortsatte og det gikk helt greit. På tross av den skrekkslagne opplevelsen var det likevel ikke sånn at jeg tenkte på å søke på nettet eller sjekke noe videre. Men vi skulle på to seilturer til.. og vi hadde allerede booket... Jeg mener det var etter denne episoden at vi avbestilte den ene. Men likevel dro vi på en til, da med to overnattinger. Men dette var en større båt og helt annen romslighet både i selve båten og i lugaren. Her var det lugar og ikke bare et sylinderformet "hull". Den turen gikk fint, selv om jeg nok var spent om noe ville skje igjen. Men det gjorde det ikke. Litt forknappet var jeg nok, men ingen angst da.

Malaria, Denguefeber, Hep. A, Hep. B, Japansk encefalitt, reisesykeforsikring og "fandens oldemor"

Etter å ha vært gjentatte runder på fastlegekontoret, Reiseklinikken, lest på nettet, hørt foredrag av Grünerløkka smittevern, lest på Folkehelseinstituttet sine sider, etc føler jeg at jeg nå har en viss forståelse for dette feltet, som er digert og komplisert. Jeg er ingen fagperson og det jeg skriver her er mest for min egen del, dvs det jeg har fått med meg og dermed blir det som en huskeliste for akkurat meg. Jeg er voksen og andre ting gjelder for barn. Atter andre ting gjelder for gravide og eldre. Jeg skal ikke bli lege og jeg klarer heller ikke ha oversikt over alle detaljer så jeg har konsentrert meg om noen hovedpunkter.

En ting jeg kan si til alle er; stol ikke på fastlegene! Det er i hvert fall min erfaring. Det finnes sikkert fastleger som har spesialisert seg eller er spesielt gode på dette, men jeg ville ikke gamblet på det. Jeg har personlig bla opplevd å spørre en fastlege om Malarone-tablettene (malariaprofylakse) beskytter 100% og fått svaret ja, men det gjør de definitivt ikke. Jeg har også fått skrevet ut Malarone-tabletter av en annen fastlege hvor det står at tas 1 dag før, hver dag underveis, og 6 dager etterpå, men det stemmer ikke - det skal være 7 dager etterpå (og det er svært viktig). For ikke å snakke om en annen som sitter med sin bok og slår opp og leser om land og områder, og definitivt ikke virker stødig i sine svar.

Ikke gamble med helsa eller livet ditt!

Og en annen ting jeg har lært: produksjon av falske malariatabletter er big business i mange land. Esker og tabletter ser eksakt lik ut som de orignale, men innholdet kan være sukkertøy. Kjøp heller de dyre tablettene hjemme i Norge og vær sikker på hva du putter i deg - man tar tross alt malariatabletter for å forhindre død!

Jeg har nok blitt sett på som hysterisk og overdrivende, men det bryr jeg meg ikke om. Så lenge fagfolk tar dette alvorlig ser jeg ingen grunn til å kimse av det de sier og ikke følge deres retningslinjer. Og er man en av sistnevnte og reiser i følge med andre, så bør man tenke over at det trenger ikke bare være en selv det får konsekvenser for om en blir syk. Kanskje ødelegger det hele turen for gruppa. Blir man syk og man har vært skjødesløs og likegyldig med vaksiner, forebygging, beskyttelse, etc er det tungt å svelge for en venn som selv har tatt forhåndsregler, brukt av ferien sin, spart lenge, gledet seg til tur, osv.

Basisvaksinene bør man ha i orden
Polio, difteri, stivkrampe og kikhoste.
Før het det trippelvaksine (kun de tre første i en vaksine), men nå er det Boostrix og er fire i en, i hvert fall hvis man inkluderer kikhoste som visstnok er på vei tilbake igjen. Varer i 10 år.

HIB-hjernehinnebetennelse (for barn under 5-6 år er vaksine aktuelt - når man blir eldre utvikler man naturlig immunitet og trenger ikke vaksine iflg Helsenett.no).

Meslinger, Kusma, Røde hunder (MMR). Sansynligvis livsvarig.

Tuberkulose; den såkalte BCG-vaksinen. Livsvarig.

Andre

Hepatitt A er en virusinfeksjon som gir leverbetennelse.
Smitter via forurenset mat og drikkevann mm.
Vaksine: en dose gir beskyttelse i ca 1 år. Boosterdose bør tas etter 6-12 mnd.
Beskyttelse i over 25 år for voksne.
Symptomer: asymptomatiske (uten symptomer) avhengig av alder. For voksne; vanligvis symptomer og vanligvis ikterus (gulsott).

Hepatitt B er en virussykdom som kan gi akutt hepatitt eller kronisk infeksjon med påfølgende leverskade (leverkreft og skrumplever).
Smitter gjennom seksuell eller blodkontakt.
Vaksine: vanligvis tre doser ved 0, 1 og 6 mnd (minimumsintervaller).
Beskyttelse livsvarig dersom antistoffmåling er tilfredsstillende.
Symptomer: ca 30% asymptomatiske, ca 30% influensalignende plager, synlige hudforandringer, slapphet, leddsmerter og mageplager uten ikterus (gulsott), ca 30% får klare hepatittsymptomer med forhøyede leverenzymer, avfarget avføring, mørk urin og ikterus.

! I Kina har ca 80% av befolkningen Hepatitt B.

Malaria er en febersykdom som også kan føre til død.
Smitte foråsakes av Plasmodiumparasitten som overføres av bitt fra infisert mygg av Anopheles-arten.
Vaksine: ingen.
Forebygging: Myggstikkprofylakse og Medikamentell profylakse.
Hovedformålet med Medikamentell profylakse er å forhindre dødsfall.
Beskyttelse mot myggstikk (Myggstikkprofylakse) er den beste malaria-profylakse:
- minst mulig utendørs etter solnedgang i malariaområder (myggen er aktiv da)
- beskytte kroppen med sokker, langbukse og langermet plagg (impregnert med innektspray) etter solnedgang i malariaområder
- bruke myggmidler (DEET) på huden utendørs
- sove under myggnett (som er permetrininnpregnert) innendørs og utendørs i malariaområder - ved ikke-impregnerte nett kan myggen sitte på utsiden og stikke inn dersom feks en arm eller fot ligger inntil nettet
- hotellrom med klimaanlegg er vanligvis myggfrie
- myggen flyr sjeldent høyere enn til andre etasje
Symptomer: svingende feber (ofte høy, 40-41 C), frostanfall, svettetokter, anemi (blodmangel), forstørret milt mm.

Denguefeber er en infeksjonssykdom som ved type DHF kan føre til død.
Smitter gjennom bitt av ulike arter Aedes-mygg (som er aktiv på dagtid) både i bystrøk og på landsbygda.
Vaksine: ingen.
Forebygging: ingen medikamentell forebygging.
Beskyttelse mot myggstikk:
- unngå myggstikk ved påkledning, myggmidler og impregnerte myggnett
- myggen er aktiv på dagtid; merk: ta først på solkrem, vente 20 minutter, så myggmiddel
- hotellrom med klimaanlegg er vanligvis myggfrie
- myggen flyr sjeldent høyere enn til andre etasje
- har man tidligere vært smittet av en type denguevirus har man senere økt risiko for å utvikle DHF dersom man senere blir utsatt for en annen type - bør ta flere forhåndsregler
Symptomer: feber (trenger ikke være så høy som for malaria, 39 C), hodepine og kraftige muskel-, ledd- og skjelettsmerter. Tidligere kalt "Break bone fever"...

! Endemiske områder sammenfaller i stor grad med områder for malaria. Sykdommen opptrer oftest i og litt etter regntiden.

Schistosomiasis/Bilhartzia (sneglefeber) er en markinfeksjon som kan forårsake lever- eller nyresvikt og tykktarm- og blærekreft.
Smitter gjennom opphold i ferskvann som er forurenset av avføring fra infiserte personer. Et livsløp med egg, vannsnegler, larver og til slutt penetrerer disse larvene hud og slimhinner til nye personer som oppholder seg i ferskvannet.
Vaksine: ingen.
Forebygging: ikke bade eller vasse i ferskvann i endemiske områder.
Symptomer: allergiske reaksjoner etter ca 1 mnd med feber, generelle smerter, diare eller kløende utslett - varighet flere uker eller måneder. Deretter kroniske plager.

Japansk encefalitt er en sykdom som i alvorlige tilfeller kan gi lammelser, koma, neurologiske sekveler (?) eller død.
Smitter gjennom stikk fra infiserte Culex-mygg som ofte finnes i områder med risdyrking (våtmark) og svineoppdrett (fugl og andre husdyr er også vert for viruset). Sykdommen forekommer hyppigere i regntiden.
Vaksine: to-dose program eller tre-dose program.
Forebygging: myggnett, beskyttende klær og myggmidler etter solnedgang.
Symptomer: De fleste infeksjoner er asymptomatiske eller milde, men 1 av 200 utvikler encefalitt. Debutsymptomene er vanligvis plutselig innsettende feber, hodepine og brekninger. Bevisshetsforstyrrelser er vanlig. Etter hvert utvikles nakkestivhet, forvirring, spastisitet og varierende pyramidale (?) og ekstramidale (?) symptomer. I alvorlige tilfeller inntrer lammelser og koma.

Meningokokk (smittsom hjernehinnebetennelse) er en alvorlig sykdom som har flere kliniske former enn meningitt (hjernehinnebetennelse), både systemiske (sitter i hele kroppen) og lokaliserte.
Smitter fra bærere (mennesker) med nærdråpesmitte. Direkte kontakt med dråpesmitte fra nese og hals må til og det antas at relativt store dråper munnspytt må overføres.
Vaksine: Ja, en dose.
Forebygging: unngå drikking av samme flaske, deling av samme sigarett og kyssing :-(
Symptomer: oftest uspesifikke og influensaliknende symptomer eller som feber med frysninger, hodepine, kvalme og oppkast. Følelse av eller tegn på sterkt nedsatt almentilstand er meget viktig å legge merke til. Til å begynne med kan prikksmå blødninger opptre like under huden, såkalt petekkier. Typiske meningitt-tegn som nakkestivhet, ryggstivhet og nedsatt bevissthet av alle grader kan komme seint i forløpet. Sykdommen kan ved ren septikemi (blodforgiftning) ha et svært hurtig forløp. Dersom det er petekkier i huden tyder dette på blodforgiftning og da henger livet i en tynn tråd. Raskest mulig til lege!

Rabies (hundegalskap) er en dødelig virussykdom som angriper nervesystemet hos varmblodige dyr.
Smitter ved bitt og noen ganger slikking på et åpent sår fra infiserte dyr. Kan også skje ved flåing eller fangst av pattedyr. Dype bitt i hoderegionen er farligst.
Vaksine: 3 doser på dag 0, 7 og 28. Boosterdose etter 1 år hvis smitterisiko fortsatt er til stede. Deretter boosterdose hvert 5 år hvis man ønsker å opprettholde immunitet.
Forebygging: unngå kontakt med fremmede katter og hunder og andre pattedyr i områder der rabies kan forekomme.
Personer som under opphold i områder hvor man ikke kan utelukke at rabies forekommer hos dyr og som har vært utsatt for bitt, klor eller slikk på slimhinne eller skadet hud av et mistenkt smitteførende dyr av aktuell art (hund, rev, flaggermus evt. andre dyr), bør straks vaske såret grundig med vann og såpe. Deretter bør de snarest (samme dag) kontakte helsevesenet på stedet. De har lokal kunnskap om rabiesforekomst, og skal vurdere om det skal igangsettes posteksponeringsprofylakse. Slik profylakse gis som vaksine og evt. humant rabiesimmunglobulin, uavhengig om den eksponerte er vaksinert. Det er også viktig å prøve å skaffe mest mulig kjennskap til det aktuelle dyret, evt. om mulig å isolere det. Dersom det mistenkte dyret er en hund eller katt og den ikke har vist symptomer på rabies innen 10 dager etter mistenkt smitteoverføring, kan man vurdere å avslutte vaksinasjonen.
Dersom en person blir bitt av hund eller andre pattedyr i områder hvor rabies ikke er rapportert hos pattedyr de senere årene, er det ikke nødvendig å igangsette posteksponerings-profylakse mot rabies. Personer som er blitt bitt av flaggermus bør uansett hvor dette har skjedd – også i Norge – få posteksponeringsprofylakse.

Reiseforsikring er nødvendig!

Helårsforsikring holder ikke. Gjelder kun for reiser inntil 30-45 dager. Jeg har valgt Europeiske og tror det er det beste valget, dvs egentlig vet jeg ikke om noen som kan kalles konkurrenter. Og heldigvis får jeg stadig bekreftet at det var et riktig valg. Venner som har hatt erfaringer med Europeiske skryter uhemmet. Ingen grenser, kjapt på plass, ordner opp, følger opp, etc. En helårsforsikring med forlengelse til å gjelde 7 mnd kostet meg 10 "laken"... Og det verste er at jeg ikke kan si at jeg håper jeg får bruk for den... Men får jeg det kan jo 10 "laken" bli småpenger hvis jeg feks må flys ut av et land og til et annet. Og hvor mye penger bruker man ikke på å forsikre bilen sin for eksempel?

Sukk... mye å tenke på. Og kanskje ekstra mye når man reiser alene. Kun seg selv å stole på og kun seg selv til å følge med på signaler og symptomer ved sykdom for eksempel.

Øyeblikkets tyranni - nåtid

Hjelp, tiden flyr fra meg! Det er en million små og store ting som skal ordnes før jeg reiser og det er kun 1 1/2 måned til. I praksis har jeg kun 1 måned å gjøre det på for deretter er det juleferie og da må ting være klappet og klart.

Jul? Plutselig snakker alle om jul og julegaver og jeg har ikke tenkt på det en gang. Det kommer superlangt ned på lista liksom. Og jeg elsker jula! Jeg har alltid julehus fra 1 desember, jeg styrer og ordner, lager det koselig, syr rull, hører julesanger og krester alt jeg kan få ut av den herlige tiden. Men i år er det annerledes og jeg kan jo ikke klage når jeg skal på en fantastisk reise i 7 måneder. Jula i år blir først og fremst for å treffe venner og familie og bruke tid sammen med dem før jeg reiser og ikke ser dem på ganske lenge.

I år fyker jeg forbi både nisser og engler i butikkvinduene. Jeg fyker frem og tilbake for mine omtrent ukentlige "shots" med vaksiner. Jeg suser avgårde til ambassader med mine visumsøknader. Jeg ringer til forsikringsselskaper og bank. Jeg ordner med regninger og adresseendringer. Jeg forsker i tekniske detaljer på kameraer før jeg kjøper meg et. Jeg drar på fysio. Venner skal treffes. Jobb skal overleveres. Malariatabletter skal telles. Sekk skal pakkes smart. Flybillett skal bestilles. Duppeditter skal handles... Jeg skal bare hele tiden, og skviser inn ting så jeg blir helt svett og stiv i skulderne. Det er på tide å puste kjenner jeg. Yogamatta er enda ikke kjøpt inn. Den jeg har er for tykk og stor og på tur må jeg ha med en som er tynn og ikke veier for mye. Yogaens tid er kommet frøken, nå er det på tide å handle den matta og komme i gang! Strekke ut, puste, strekke ut, puste, fokusere, prioritere, fokusere, prioritere. Går ikke an å rekke over alt.

Som lyn fra klar himmel!

Første gang det skjedde var allerede første måneden på tur. Vi var i Thailand og skulle på spa - vi hadde funnet oss et nydelig sted. På hver vår behandlingsbenk lå vi ved siden av hverandre. Det var kun et bambustak over oss, ellers var det luftig og sjøen var rett utenfor så bølgeskvulpene kunne høres - det var litt paradisisk.

Jeg skulle ha en slags algeinnpakning og ble smurt inn, armene lagt langs siden og "pakket inn". Skulle lukke øynene og slappe av i 20 minutter mens det virket. Fikk en klut over øynene. Mens jeg lå der tenkte jeg at jeg skulle titte bort på kjæresten min og se hvordan det gikk med han. Han hadde vært skeptisk til spa, men jeg hadde fått overtalt han. I det tanken kom "husket" jeg ikke på at jeg hadde en klut over øynene og armene langs siden i en innpakning. Men i neste sekund kom jeg på det og bang! Panikk! Jeg rev armene ut av innpakningen og tok bort kluten fra øynene - helt irrasjonelt og helt instinktivt. Endelig fikk jeg puste. Den lille hendelsen varte vel et sekund eller noe sånt, men det føltes som flere minutter. Det ble ikke noe oppstyrt rundt det i og med jeg roet meg når jeg fikk av kluten. Og selv om pulsen dunket så la jeg armene tilbake inni pakningen, men kluten over øynene fikset jeg ikke. Jeg måtte ha kontroll. Også visste jeg nå at om jeg ville ta armene ut så kunne jeg det.

Jeg tror det tok et kvarter så hadde jeg roet meg, men jeg ble liggende å tenke på hva som hadde skjedd. Nå er jeg i ferd med å få klaustrofobi tenkte jeg. Det var jo naturlig i og med at jeg følte på det med å være litt fastlåst og "innesperret". Mon tro om "klaus" kommer ofte, lurte jeg. Eller var dette bare en uforklarlig engangsgreie som aldri ville skje igjen? Det hele satte et skikkelig støkk i meg for det var en såpass skremmende følelse, men jeg skjønte ikke hva det var eller om det kom til å skje igjen. Rett etterpå følte jeg meg helt fin og jo mer tiden gikk jo fjernere ble det.

En lettelse..

Det var en lettelse å komme hjem etter vår jorda rundt tur - hjem til trygge Norge. Hvor jeg kunne kommunisere korrekt med eventuelle leger eller psykologer og i hvert fall ikke ha språkbarrieren på et tema som var så viktig.
Siste del av turen tenkte jeg at jeg måtte bestille meg en psykologtime hjemme før jeg begynte på jobb. Vi kom hjem en torsdag og jeg skulle begynne på jobb mandagen etter. Tenk om jeg ikke turte å gå på jobben! Men timebestillinga kokte bort i kålen - det ble litt styrete fra utlandet også måtte det jo være akkurat den ene dagen før det ble helg. Eller kanskje det var ønsketenkning om at bare jeg kom hjem så ville det gå bort.

Mandagen kom og jeg dro på jobben. Ingen angst etter jeg kom hjem. Dette gikk jo bra! Kjempekoselig å treffe kolleger igjen og alt var bare hyggelig. Tirsdagen gikk og onsdagen - alt vel. Og jeg håpet så inderlig at det bare ville forsvinne. Og plutselig virket det så fjernt, nesten som en vond drøm. Kanskje det bare var en reisegreie? Torsdagen gikk, fortsatt alt vel.

Så kom fredagen og jeg skulle i et eksternt møte sammen med min sjef. No problem. Møtet startet og alt i orden. Men så bang! Lynet slo ned midt under møtet. Pulsen steg, svette, tørr i halsen, rommet føltes trangt, litt svimmel.. Ingen kunne merke noe bortsett fra meg. Men inni meg var jeg et overopphetet damplokomotiv fra ett sekund til det andre. En tur på toalettet og et medbrakt glass vann var intuitive manøvre for å forsøke å kjøle ned hodet og pulsen. En halv time igjen!? Herregud, det var uutholdelig og alt for lenge!
Men på et eller annet vis kom jeg meg faktisk gjennom møtet - og jeg tror ingen merket noe.

Den dagen ble en skikkelig nedtur. Det var ikke over likevel.. Det var ikke noe jeg hadde fått lagt igjen i Mexico.

Men jeg ville ikke innse det - selv da - for det betydde jo at jeg måtte ta i det, og det virket veldig alvorlig.

Jeg husker ikke hvor mange dager etterpå det var, men ikke så veldig lenge. Jeg skulle på motorsykkeltur med min kjære og et vennepar. Jeg var eksosrype og satt bakpå. Den turen ble den endelige bekreftelsen på at angsten definitivt ikke lå igjen i Mexico, men levde i beste velgående inni meg.
Midt inne i en tunnel kjente jeg panikken bre seg. Jeg var svimmel, men måtte bare bite tennene sammen og holde meg fast. Den tunnelen var oppunder 4 km lang. Og da vi kom ut av den kunne ikke lufta og lyset vært mer velkommen enn da. Jeg rykket i kjæresten min og prøvde vel å kommunisere noe rundt det, men husker ikke om jeg egentlig fikk formidlet det. Jeg visste vi skulle gjennom Oslofjord-tunnelen etterpå og at den var lang, men ikke akkurat hvor lang. Vi nærmet oss og jeg så skiltet rett før vi kjørte inn i tunnelen som sa 7306 meter... Panikken var et faktum. Jeg dro og dro i jakka til kjæresten min og ropte at han måtte stoppe. Første avkjørsel kom og han svingte av. Det var bare å snu. De andre var kjørt gjennom, men det var helt umulig for meg å kjøre etter. Pulsen var i hundre på ett sekund - kroppen var et aspeløv - jeg tror jeg hadde besvimt om vi hadde forsøkt å kjøre gjennom.

Slukøret og litt flau prøvde jeg å forklare for kjæresten min. Også var det bare å ringe venneparet på andre siden av tunnelen. Det var varmt den dagen og det ble ikke noe bedre med gore tex klærne på og panikken i topplokket. Jeg grudde meg til de kom tilbake - hva skulle jeg si? Jeg var langt fra klar for å si "Jeg har panikkangst" så det ble noe mumling om plutselig "klaus". Klaustrofobi er liksom legitimt, men angst høres så mye verre ut.

Forbasket! Skulle jeg bli nødt til å gå til psykolog likevel nå? Skikkelig pes var det, men jeg visste da innerst inne at det ikke var noen quick fix. Før jeg dro på tur hadde jeg aldri hørt om panikkangst. Angst, ja, men aldri begrepet panikkangst. Derfor tok det også litt tid å forstå at det var det det var.

Sør Øst Asia på egen hånd

I sommer gikk jeg å tenkte på og gjøre en lengre reise og at jeg hadde lyst å reise til Sør Øst Asia. Av forskjellige grunner kunne det også være godt med et avbrekk. Jeg hadde også opplevd over tid at leiligheten jeg kjøpte året før var et pengesluk og at jeg ikke trengte så stor plass likevel. (Da jeg kjøpte den kom jeg fra stort hus og hage og kunne ikke forestille meg noe mindre.) Selge leiligheten, frigjøre kapital, reise, kjøpe en mindre leilighet når jeg kom tilbake fra tur - dette var tanker jeg lekte med.

Jeg kom i snakk med ei venninne om dette og jaggu gikk ikke hun å tenkte på det samme. Til å begynne med ikke helt i samme skala, men noe sånt. Og etter å ha snakket litt frem og tilbake om det var det hun som først hev seg rundt og søkte permisjon fra jobb og fikk det.

Hvor ofte i livet har man anledning til en sånn tur og til og med få reisefølge? Det skal mye til for å få sånt til å klaffe. Jeg leverte permisjonssøknad jeg også og fikk det faktisk innvilget. Det var ganske uvirkelig den dagen og ikke før lenge senere har det gått ordentlig opp for meg. Jeg syns det er utrolig raust av min arbeidsgiver å gi meg permisjon og jeg er evig takknemlig.

Men siden da har veien vært litt krokete. Min venninne fikk ikke solgt leiligheten slik hun måtte for å kunne reise og har fortsatt ikke fått det. På et tidspunkt innså hun at for henne ble det utsettelse. Først til februar, så til mars og nå ev april, men hun tør ikke si eller håpe så mye lengre. Vi trodde jo begge at salget skulle være det minste problem, så det er greit å være realistisk.

Parallelt har jeg hatt mine tanker om hvordan jeg skulle forholde meg til dette. Jeg tenkte tidlig worst case scenario, det ligger i min natur å være realistisk og forberedt selv om det sjeldent blir sånn, men denne gangen er vi vel ikke så langt unna. Det er i hvert fall ingen tvil om at jeg må belage meg på å reise alene, også må jeg heller ta det som en positiv overraskelse hvis jeg kan reise med henne på deler av turen. Jeg tenkte også en stund på om det var et alternativ å utsette, men det er det egentlig ikke. Leiligheten er solgt - jeg må forholde meg til bo-problematikken. Jeg har permisjon nå. Og på det personlige plan passer det av forskjellige årsaker nå. Så det var bare å innse at tiden er rett for meg og spørsmålet er, hvordan vil det være og tør jeg å reise alene?

Jeg bestemte meg ganske raskt, fordi usikkerheten om hvor mye vi skulle reise sammen og hvor mye hver for oss hadde hele tiden ligget der, så jeg hadde allerede kjent på den. Men det er klart at fra å kanskje reise en måned sammen, være fra hverandre ei uke eller to, møtes og reise videre sammen, etc - til det å reise helt alene så ble det et sprang. Men det å ikke dra følte jeg bare ikke var et alternativ, så det handlet vel derfor mer om å jobbe med meg selv for å bli så komfortabel og trygg som jeg trengte å bli for å gjøre det. En ting er å reise alene som kvinne og hva man kan bli utsatt for, en annen ting er praktiske ting som å finne frem og finne ut av ting, men det jeg føler mest på er, vil jeg kjede meg, vil jeg bli ensom og hvor leit vil det bli å ikke ha noen å dele opplevelsene med? Det er vel også en av grunnene til at jeg blogger. Jeg liker å dele og jeg er en tosom eller skal vi si flersom person.

Trygg og komfortabel er jeg vel fortsatt ikke, men det blir bedre hele tiden. Og dette som jeg har skrevet om her er prosesser jeg har brukt laaang tid på, selv om det kanskje ikke virker sånn her. Men det har vært mange prosesser og faser og jeg er god på selvcoaching og brainstorming med meg selv. Det har vært skrevet, tenkt, tegnet tankekart, undersøkt og vurdert mye.

Men nå litt tilbake til min jorda rundt tur for 8 år siden..

Nullpunkt

En novemberdag for flere år siden, omtrent som nå, står jeg shinet og klar. Jorda rundt billetten ligger trygt i lomma og jeg er klar for å "erobre" verden.
Min flunkende nye Bergans Stetind er pakket til topps og mine nye trekking sko sitter godt på beina. Mitt nye Nikon coolpix brenner etter å blir fyrt av og mine kuule Oakley sobriller sitter støtt på hodet.
Sammen med meg er min kjære og selv om vi er spente begge to skal det uansett mye til for å vippe denne tøffe jenta av pinnen.

5 mnd senere kom jeg tilbake til et da svært så etterlengtet gamleland og med en nyutviklet kompetanse ved navn panikkangst på kjøpet..

Sånn startet min hittil 8 år lange reise, først inn og etter hvert ut av angsten (kanskje..). Og reisene har vært små og forsiktige. Til og fra jobb/venner/familie og etter hvert litt større - noen storbyturer - og nå nylig en lengre ferie med venner. Nå står jeg foran en virkelig stor reise og det er med skrekkblandet fryd. Jeg skal reise alene i 7 mnd... I hodet mitt fremstår det som selve styrkeprøven. Ikke alle hadde gjort det, selv uten "bagasje", så jeg skjønner at det er en tøff ting å gjøre uansett. Med litt angst innabords er det viktig å skille mellom "snørr og barter" - hva er det man vil unngå å gjøre pga angsten og hva er det folk generelt ville unngått.

Jeg skriver denne bloggen for min egen del - å skrive har alltid fremstått som terapautisk for meg - få det ut! Og jeg skriver for at jeg senere skal kunne mimre over en forhåpentlig herlig tur:-) Men kanskje er det også noen andre som kan ha glede av det, hva vet jeg. Jeg vet i hvert fall at jeg ikke er alene i verden om å ha angst og jeg vet at det finnes mennesker uten angst som også har lyst å gjøre ting, men som ikke tør. Angst er et misbrukt ord, i hvert fall av dem som ikke har det eller har hatt det. Og jeg har selv vært en av dem. Jeg husker da vi gikk i skolen så kunne vi si "Ah, jeg får angst!", men det var vel mer i forståelsen "Ah, jeg får spunk!", for dem som har sett Pippi Langstrømpe. Ganske diffust og litt sånn kult slengt ut, men uansett aldri i meningen av hva angst egentlig er. Mange voksne snakker i dag om angst som en slags forsterket form for redsel - og det er det jo! Problemet er bare at man tror det handler om en sterk redsel for en utenforliggende ting - noe man kan springe fra eller noe man kan rasjonalisere rundt. Men angsten ligger i hodet på den som har det... og hvordan skal man springe fra sitt eget hode og sine egne tanker?

Siden jeg fikk dette og kom hjem fra den jorda rundt turen har jeg nektet å la angsten begrense livet mitt. Jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg slipper dette innpå meg så vil jeg bli sugd opp i et svart hull og jeg vil bli en av dem som ikke tør gå ut av huset sitt. Det kjentes såå close! Og jeg ville ikke kunne reise og besøke familien min som bor i en annen landsdel og jeg ville ikke kunne reise mer ut i verden - og jeg hadde jo akkurat begynt!