Neste land USA. 3 uker etter seiltur-hendelsen er vi i Orlando og skal kose oss i Magic Kingdom, Universal Studios, Epcot, Seaworld mm.
Universal studios tror jeg var den første parken vi var i. Og jeg husker ikke hva vi gjorde aller først, men jeg husker at vi tidlig stod i kø på "Twister". Real kø for å komme inn i et hus hvor et eller annet "morsomt" skulle skje og kanskje ble vi "tatt" av en tornado.. Ikke en tanke streifet meg om eventuelle hendelser ala seilturen eller spa-opplevelsen. Det var tydeligvis ikke kommet inn i "systemet" enda.
Så var vi kommet frem og digre dobbeltdører åpnet seg og vi kunne gå inn. Rommet innenfor var mørkt og det var små kinoskjermer høyt oppe på veggene. Det var et stå-rom. Dørene lukket seg bak oss og film ble snurret. Filmen var en intro til en eller annen tornado-opplevelse. Det var frontfigurene i Twister som snakket "til oss". Det var mange folk i rommet og vi stod ganske tett. Jeg kjente jeg ble varm og kan huske at jeg løsnet på klærne og åpnet litt på det som kunne åpnes. En liten tanke sa meg at "håper ikke det er de der greiene... og håper det bare er at det er varmt". Det var første gang jeg gjenkjente følelsen og ble redd for at den skulle komme. Jeg tørket meg over pannen, var litt ukonsentrert på filmen, men fikk med meg at vi skulle inn i et rom ved siden av og at der skulle vi virkelig få "ristet oss". Pulsen var høy og jeg begynte å se rundt meg etter utgangsdører. I løpet av noen sekunder hadde jeg gått fra rolig til anpusten. Følelsen var der igjen og det var ingen tvil om det. Det var heller ingen tvil om at jeg ikke hadde sjangs til å bli med videre på moroa. Jeg hadde spottet en dør og skjønte at her var det bare å komme seg ut i det massene beveget seg til rommet ved siden av. Kjapt fikk jeg gitt beskjed til kjæresten min at jeg går ut og etter at jeg gjorde tegn til en av vaktene så åpnet han døren for meg og jeg kom meg ut i lyset og i lufta..
Det var sol og fint ute og jeg fant meg en benk og prøvde å roe meg. Jeg måtte legge meg nedpå benken og forsøke å puste rolig og i store åndedrag. Lettelsen over å komme ut var enorm, men uro-følelsen og panikken ga seg ikke så raskt. Jeg tenkte og vurderte hva jeg skulle gjøre resten av dagen - det var jo mange "rides" og liknende greier i parken og vi hadde jo akkurat begynt. Men egentlig var det ikke så mye vurderinger for beslutningen var instinktiv. Det var ikke snakk om at jeg skulle inn i noen flere sånne greier.
Kjæresten min kom ut og var strålende fornøyd med sin "Twister-opplevelse". Han likte fart og moro og var klar for neste. Samtidig var han spent på hvordan det gikk med meg. Jeg forklarte så godt jeg kunne og fant ut jeg ville bli med rundt i parken, men at han måtte ta diverse "rides" alene. Jeg husker vi var på "Tilbake til fremtiden". Der gikk man liksom inn i bilen og var med på en herlig kjøretur i den. Jeg hadde lyst, men turte ikke så han måtte ta den alene. Husker også at vi var på "Haisommer", men der pushet jeg meg til å bli med på en slags kort båttur, men det var ute så det var litt mer luftig. Mener også vi var på Star Wars, men der og måtte han gå inn alene.
Hele dagen ble egentlig litt ødelagt for oss begge. Selv da vi var tilbake på hotellrommet hadde jeg en urofølelse i kroppen. Den dagen ble et veiskille. Jeg skjønte at dette var gang nummer tre av noe som kom til å skje flere ganger. Og angsten for angsten hadde tatt bolig. Jeg begynte å tenke på hvilke situasjoner det kunne komme til å skje. Det var jo et visst mønster; innestengt, "fastlåst", mørkt, trangt... den type omgivelser. Resten av parkene hadde jeg fine opplevelser, men mange av dem er ute og derfor ikke like angstfremkallende - og var det lukkede situasjoner så stod jeg over. Også levde jeg med en viss uro innimellom, men jeg lot den ikke få utvikle seg. Jeg var i unngåelsesbransjen.
Og jeg hadde begynt å tenke på den neste store hendelsen som jeg ikke kunne unngå og det var flyet fra Miami til Mexico City. Tror det var en seks-timers flytur og det er uutholdelig hvis angsten kommer de første minuttene. Ett minutt med angst er så fryktinngytende at det er derfor mange unngår opplevelsen og utvikler fobier som varer hele livet. Jeg visste ikke på dette tidspunktet at det jeg hadde fått var angst. For meg kjentes det veldig fysisk og jeg trodde noe var alvorlig galt med kroppen min, men skjønte ikke hva. Siden jeg fikk så høy puls og denslags tenkte jeg mye på hjerte og at det var noe relatert til det. Begynte å tenke at dette måtte jeg få undersøkt.
Og jeg fikk angst på flyet til Mexico City. Halvveis på flyturen kom det og varte resten av flyturen og hele tiden på flyplassen til vi fikk bagasjen, fikk tatt en taxi og kommet oss til hotellet. Da var det ingen tvil om at dagen etter måtte jeg komme meg til lege. Dagen etter kom og angsten var ikke der, men vi fant et legekontor like borti veien for hotellet. Men det skulle ikke være så lett for de snakket ikke engelsk.. Jeg hadde med meg en sånn liten lommeparlør og stotret frem litt greier. De lyttet litt og spurte litt, men jeg var usikker hva de egentlig forstod. Men jeg fikk noen tabletter som jeg skulle ta. Da vi gikk var det en slags lettelse, men jeg var litt usikker på de tablettene. Kom jeg til å putte i meg noe jeg ikke burde eller var det riktig?
Resten av tiden i Mexico City gikk greit og vi reiste videre til Acapulco.
I nåtiden har jeg begynt å kjenne litt angst for angsten eller ikke akkurat det, men i hvert fall redsel for angsten. Og noen ganger om kveldene har jeg følt et lite snev av angst. Det nærmer seg tur - det er under 1 mnd igjen så jeg vet det er derfor. Hvis jeg kjenner det prøver jeg å puste i store, rolige, dype pust, bla noen øvelser jeg har lært på yogakurs. Det hjelper litt. Og noen ganger sier jeg sånn halv-høyt "Kom igjen, bare kom å ta meg! Her er jeg, bare kom! Jeg gjemmer meg ikke." Det har jeg lært i terapi og er ikke noe som kommer enkelt og jeg kan ikke si jeg er ekspert. Men det handler om å la det komme og la det skje. På en eller annen merkelig måte kan jeg få kroppen til å slappe mer av med det (som også kan skape mindre angst). En slags resignasjon på at angsten er der og at den bare må få komme og at det går over og jeg overlever. Det å stritte i mot kan skape mer angst. Men det kommer ikke lett å ikke stritte imot.
Universal studios tror jeg var den første parken vi var i. Og jeg husker ikke hva vi gjorde aller først, men jeg husker at vi tidlig stod i kø på "Twister". Real kø for å komme inn i et hus hvor et eller annet "morsomt" skulle skje og kanskje ble vi "tatt" av en tornado.. Ikke en tanke streifet meg om eventuelle hendelser ala seilturen eller spa-opplevelsen. Det var tydeligvis ikke kommet inn i "systemet" enda.
Så var vi kommet frem og digre dobbeltdører åpnet seg og vi kunne gå inn. Rommet innenfor var mørkt og det var små kinoskjermer høyt oppe på veggene. Det var et stå-rom. Dørene lukket seg bak oss og film ble snurret. Filmen var en intro til en eller annen tornado-opplevelse. Det var frontfigurene i Twister som snakket "til oss". Det var mange folk i rommet og vi stod ganske tett. Jeg kjente jeg ble varm og kan huske at jeg løsnet på klærne og åpnet litt på det som kunne åpnes. En liten tanke sa meg at "håper ikke det er de der greiene... og håper det bare er at det er varmt". Det var første gang jeg gjenkjente følelsen og ble redd for at den skulle komme. Jeg tørket meg over pannen, var litt ukonsentrert på filmen, men fikk med meg at vi skulle inn i et rom ved siden av og at der skulle vi virkelig få "ristet oss". Pulsen var høy og jeg begynte å se rundt meg etter utgangsdører. I løpet av noen sekunder hadde jeg gått fra rolig til anpusten. Følelsen var der igjen og det var ingen tvil om det. Det var heller ingen tvil om at jeg ikke hadde sjangs til å bli med videre på moroa. Jeg hadde spottet en dør og skjønte at her var det bare å komme seg ut i det massene beveget seg til rommet ved siden av. Kjapt fikk jeg gitt beskjed til kjæresten min at jeg går ut og etter at jeg gjorde tegn til en av vaktene så åpnet han døren for meg og jeg kom meg ut i lyset og i lufta..
Det var sol og fint ute og jeg fant meg en benk og prøvde å roe meg. Jeg måtte legge meg nedpå benken og forsøke å puste rolig og i store åndedrag. Lettelsen over å komme ut var enorm, men uro-følelsen og panikken ga seg ikke så raskt. Jeg tenkte og vurderte hva jeg skulle gjøre resten av dagen - det var jo mange "rides" og liknende greier i parken og vi hadde jo akkurat begynt. Men egentlig var det ikke så mye vurderinger for beslutningen var instinktiv. Det var ikke snakk om at jeg skulle inn i noen flere sånne greier.
Kjæresten min kom ut og var strålende fornøyd med sin "Twister-opplevelse". Han likte fart og moro og var klar for neste. Samtidig var han spent på hvordan det gikk med meg. Jeg forklarte så godt jeg kunne og fant ut jeg ville bli med rundt i parken, men at han måtte ta diverse "rides" alene. Jeg husker vi var på "Tilbake til fremtiden". Der gikk man liksom inn i bilen og var med på en herlig kjøretur i den. Jeg hadde lyst, men turte ikke så han måtte ta den alene. Husker også at vi var på "Haisommer", men der pushet jeg meg til å bli med på en slags kort båttur, men det var ute så det var litt mer luftig. Mener også vi var på Star Wars, men der og måtte han gå inn alene.
Hele dagen ble egentlig litt ødelagt for oss begge. Selv da vi var tilbake på hotellrommet hadde jeg en urofølelse i kroppen. Den dagen ble et veiskille. Jeg skjønte at dette var gang nummer tre av noe som kom til å skje flere ganger. Og angsten for angsten hadde tatt bolig. Jeg begynte å tenke på hvilke situasjoner det kunne komme til å skje. Det var jo et visst mønster; innestengt, "fastlåst", mørkt, trangt... den type omgivelser. Resten av parkene hadde jeg fine opplevelser, men mange av dem er ute og derfor ikke like angstfremkallende - og var det lukkede situasjoner så stod jeg over. Også levde jeg med en viss uro innimellom, men jeg lot den ikke få utvikle seg. Jeg var i unngåelsesbransjen.
Og jeg hadde begynt å tenke på den neste store hendelsen som jeg ikke kunne unngå og det var flyet fra Miami til Mexico City. Tror det var en seks-timers flytur og det er uutholdelig hvis angsten kommer de første minuttene. Ett minutt med angst er så fryktinngytende at det er derfor mange unngår opplevelsen og utvikler fobier som varer hele livet. Jeg visste ikke på dette tidspunktet at det jeg hadde fått var angst. For meg kjentes det veldig fysisk og jeg trodde noe var alvorlig galt med kroppen min, men skjønte ikke hva. Siden jeg fikk så høy puls og denslags tenkte jeg mye på hjerte og at det var noe relatert til det. Begynte å tenke at dette måtte jeg få undersøkt.
Og jeg fikk angst på flyet til Mexico City. Halvveis på flyturen kom det og varte resten av flyturen og hele tiden på flyplassen til vi fikk bagasjen, fikk tatt en taxi og kommet oss til hotellet. Da var det ingen tvil om at dagen etter måtte jeg komme meg til lege. Dagen etter kom og angsten var ikke der, men vi fant et legekontor like borti veien for hotellet. Men det skulle ikke være så lett for de snakket ikke engelsk.. Jeg hadde med meg en sånn liten lommeparlør og stotret frem litt greier. De lyttet litt og spurte litt, men jeg var usikker hva de egentlig forstod. Men jeg fikk noen tabletter som jeg skulle ta. Da vi gikk var det en slags lettelse, men jeg var litt usikker på de tablettene. Kom jeg til å putte i meg noe jeg ikke burde eller var det riktig?
Resten av tiden i Mexico City gikk greit og vi reiste videre til Acapulco.
I nåtiden har jeg begynt å kjenne litt angst for angsten eller ikke akkurat det, men i hvert fall redsel for angsten. Og noen ganger om kveldene har jeg følt et lite snev av angst. Det nærmer seg tur - det er under 1 mnd igjen så jeg vet det er derfor. Hvis jeg kjenner det prøver jeg å puste i store, rolige, dype pust, bla noen øvelser jeg har lært på yogakurs. Det hjelper litt. Og noen ganger sier jeg sånn halv-høyt "Kom igjen, bare kom å ta meg! Her er jeg, bare kom! Jeg gjemmer meg ikke." Det har jeg lært i terapi og er ikke noe som kommer enkelt og jeg kan ikke si jeg er ekspert. Men det handler om å la det komme og la det skje. På en eller annen merkelig måte kan jeg få kroppen til å slappe mer av med det (som også kan skape mindre angst). En slags resignasjon på at angsten er der og at den bare må få komme og at det går over og jeg overlever. Det å stritte i mot kan skape mer angst. Men det kommer ikke lett å ikke stritte imot.
