Herlig! Qua da! Yndlingsuttrykket til Khien og Khoi:)
Endelig varme igjen. Strender. Blått hav. Herlig!
Phu Quoc er antakelig det flotteste badestedet i Vietnam og foreløpig er det ikke for turistifisert. Men utviklingen skyter raskt fart og om noen år har det nok ikke den samme sjarmen lengre. Fortsatt er flesteparten av veiene av den røde, støvete sorten og flere strender er folketomme. Så jeg er glad for å få oppleve det nå.
Uten sertifikat og som solo reisende hadde jeg nok ligget mye på hotellstranden og brukt de flotte fasilitetene der. Svømmebasseng, spaavdeling, etc. Men jeg har blitt venn med Khien, motorsykkelsjåføren, og har spurt om ikke han vil komme til Phu Quoc å være min sjåfør og guide der. Khien har aldri vært på Phu Quoc før så det vil han mer en gjerne. Guide trenger man jo ikke men det gir mange fordeler å reise rundt sammen med en som snakkker språket og som kjenner landet. Det blir en vinn vinn situasjon for oss begge i tillegg til kjempehyggelig selskap.
Khien har litt kontakter og vips har han fikset en motorsykkel til leie. Slik som alle vietnamesere har han snakketøyet i orden og han er allerede langt på vei til å bli kjent med Hai som leier ut sykkelen. Første utflukt går til den mest eksotiske stranda Sao Beach. Innen vi kommer frem er vi røde av støv fra veiene. Asfalten varte ikke lenge og det var humper nok til å få "monkey bum" igjen. På veien passerer vi utallige strender uten folk, det er bare å ta for seg. Jeg tenker med gru på alle hotellene som garantert står på rad og rekke her om noen år. Men enn så lenge er det salig øde, bare avbrutt av noen fiskere innimellom og noen fattigslige hus og en perlefarm.
Sao Beach skuffer ikke. Kritthvit sandstrand og krystallblått hav og langgrunt. Noen folk er det der men langt fra plagsomt. Og temperaturen i vannet er perfekt. Lazy days har begynt og solkremmen brukes flittig.
Dagen før testet vi ut Seafood buffet ute på hotellet og gikk en tur langs stranda - uten myggspray på. Here we go... Urutinert av meg. Jeg vet det. Myggstikk i utlandet er døden for meg. To kløinger og stikket har svulmet opp tigangeren. Jeg skal få slite med de stikkene resten av tiden på Phu Quoc og ei uke til. Sola gjør det ikke noe bedre. Vi snakker infernalsk kløing så det krever all min viljestyrke å ikke klø..
Likevel, strandlivet er herlig! Neste dag suser vi opp til Bai Thom. Bai betyr strand. Det er et godt stykke å kjøre men her bygges det ny vei. Det innebærer at mye er asfalt men logistikken er ikke som hjemme. Min erfaring med veibygging er at man begynner et sted og jobber seg gradvis videre. Her er det annerledes. Man starter et sted også holder man på til man møter en hindring. Da stanser man midlertidig men man fortsetter rett etter hindringen og bygger videre. Hindringen kan være ei bru som skal bygges, et hus som skal flyttes. Man kommer tilbake med andre ord også fikser man hindringene senere. Så å kjøre på disse veiene i byggeperioden kan være en utfordring. Ikke lurt å kjøre for fort for uups, der stoppet det gitt og man må kjøre rundt.
Da vi kommer til Bai Thom er plutselig Hai der, han som leier ut sykkel til oss. Hai snakker ikke engelsk, ikke et ord. Khien slår av en prat mens jeg rusler for å finne et sted å legge seg ned. Bai Thom er fantastisk! Ikke et menneske på hele stranda. Er det mulig? Kun en gang mens vi er der kommer en enslig krabbefanger ruslende. Paradis.
Khien forteller at Hai vil invitere oss på middag og lurer på om jeg kunne tenke meg det. Han sier at han bor veldig enkelt så han er litt beskjeden men om vi vil komme er vi velkommen. Selvfølgelig vil jeg det. Khien vil også gjerne og jeg tror han heller har litt enklere forhold enn det jeg er vant med - han føler seg nok ikke helt komfortabel med det.
Men hvordan klarer man å få en invitasjon til middag hjem til familien til han man leier motorsykkel fra? Jeg tror vietnameserne har et eget sosialt gen som vi ikke har.. De snakker rett og slett mye med folk og de er veldig sosiale og familiemennesker deluxe. Jeg irriterer meg over at jeg ikke forstår språket. Skulle så gjerne visst hva de snakker om.
Middagen hos Hai blir en annen dag og vi besøker nattmarkedet i Duong Duong, "byen" på øya. Jeg forestilte meg masse stæsj for shopping, noe det også var, men halve gata er gaterestauranter hvor det meste på menyen er Seafood. Herlige dufter pirrer smaksløkene og det er nesten umulig å velge. Et herlig måltid med helt spesiell stemning.
En av dagene er det klart for middag hos Hai og han kommer personlig å møter oss for å vise vei. Det er ikke langt unna men vi er ikke kjent. Hai er alltid ulastelig kledd. Klærne er lyse, reine og de ser nystrøkne ut. Jeg lurer på dette hjemmet som er så beskjedent. Vi svinger over en bro og gatebildet endrer seg umiddelbart. Vi er helt tydelig kommet til fattigstrøkene. Hus og skur står tett i tett, veiene mellom er smale og humpete og gatene er fulle av folk og dyr. Opp et smug her og ned et smug der også er vi fremme. Huset er riktignok av mur men enkelheten kan ikke beskrives. Det minner mest om en garasje hvor man har mekket til en slags vanlig dør. Et neonlys henger på snei nedover veggen. Foran huset er det en platting av betong og her er en stor blå plastpresenning lagt utover. Noe mat er satt frem men kona til Hai holder på å forberede inne. Jeg forsøker å titte inn og ser bare et stort rom. Vi hilser og blir bedt om å sitte ned så vi tar av oss på beina og setter oss. Og har jeg ikke hatt "monkeybum" før så får jeg i hvert fall steinhard bum etter denne seansen.
Maten kommer ut og vi får høre at dette er mat som de vanligvis spiser og som det virker som de elsker. Rispapir med salat, mynte, noe annet grønt, litt rasp fra kokosnøtt og rå fisk og reker som er gjennomtrukket i lime. Man lager en vårrull og dipper og spiser. Jeg spiser fire eller fem stykker og syns det er helt greit men jeg kjenner på slutten at det vokser litt i munnen min. Egentlig er det mest smak av limen og dippen. Frukt settes frem også litt salt å dippe i. Til slutt henter de frem riskake. Det er ikke dessert men en del av middagen. En tykk pølse surret i bananblad eller liknende åpnes og deles i passe kakestykker. Pølsa er grønn med noe beige og hvitt i midten. Det grønne er ris som er farget, det beige er bønner og det hvite er fett.. Det smaker ikke så verst faktisk, men ganske mektig så ett stykke holder lenge. Til måltidet drikker vi Sim wine. Khien har hørt at det skal være en spesialitet på Phu Quoc og Hai har tatt oss med til et sted de lager det for å kjøpe med ei flaske. Jeg har prøvd å skjønne hva Sim er men ikke funnet det ut. Men det er en liten frukt på størrelse med en liten oliven som de lager denne vinen av. Man kan velge 14 eller 10% og sistnevnte viser seg å være den beste så vi kjøper med den. Hele flaska går med under måltidet.
Khien er i sitt ess og sier at han elsker dette enkle livet. Jeg kjenner at som en enkeltopplevelse er det fantastisk å få oppleve men jeg er redd det hadde vært vanskelig å venne seg til permanent.
En viktig del av måltidet består i å vifte bort fluer. Vi vifter alle i tur. Dette er ikke en opplevelse for dem som må ha hygieniske forhold for å trives. Etter måltidet ryddes maten bort og noe puttes i en pose og kastes rett og slett på bakken rett ved siden av huset. Her ligger allerede en god del søppel og etter vi har reist spør jeg Khien hva han tror kommer til å skje med søppelet, om det noen gang blir blir plukket opp? Kanskje sier han men er ikke sikker. Vi takker for oss og gir Hai noen penger for maten. Han vil ikke ha dem men vi insisterer. Det er tydelig at han kan trenge dem. Han følger oss også tilbake og viser oss litt rundt i byen før vi sier hadet.
For et storsinn! Dem som har minst deler mest er det jeg tenker. En helt spesiell kveld som jeg ikke ville vært foruten om jeg fikk byttet i all verdens gourmetmat. Man blir så ydmyk og nok en gang minnet om hvor godt man har det i Norge.
En av dagene drar vi til en kilde. Det er så vidt vi finner frem og takk og lov for Khien som kan spørre seg frem. Ingen andre turister her så det er tydelig ut av allfarvei. Når vi kommer frem skjønner vi også at i den tørre årstiden er det ikke så flott for det er lite vann. Men det er likevel en ny tur og etterpå slapper vi av med hver vår Cola i en hengekøye. Hengekøyer er overalt i Vietnam. Langs veiene står det flere "hengekøyebarer" som jeg velger å kalle det. Jump in og slapp av. Bestill en brus eller en kaffe. Ta en røyk. Skravle med sidemannen. Ta en blund. Herlig!
En av dagene drar vi innom An Thoi. Vi håper å finne et sted å spise men ikke ett spisested er å se. An Thoi er et lite tettsted helt sør på øya og vel der man gjerne tar båt fra ut til småøyene utenfor. Vi returnerer sultne derfra men på veien ser jeg det første hundekjøttet til salgs. Jeg vet at det spises hund i Vietnam men tror det er mest utbredt i nord. Men her ligger en stk hund delt opp i tre deler og til salgs. Den er flådd og den ser kokt ut, jeg er ikke helt sikker hvordan den er tilberedt. Hodet er borte men det er ikke vanskelig å se hva resten er. Selv halen er bevart. Jeg kan ikke la være å undre meg hvordan dette foregår. Jeg mener det er jo helt tydelig at man er glad i hunder som husdyr i Vietnam. Antakelig er det som med annet kjøtt at noen aler opp griser og andre hunder..
Fem dager på Phu Quoc er over. Khien skal hjem til Dalat og feire vietnamesisk nyttår og jeg skal til Kambodsja og møte Linda og Christina. Hadde jeg ikke lagt planer hadde jeg utvidet visumet og blitt med på feiringen. Vietnamesisk nyttår, eller Tet som det heter er stort i Vietnam og det forberedes masse. Men jeg vet ikke om jeg hadde fikset all risvinen. Vi snakker ei uke med fest eller enda mer om man har stor familie. Alle skal besøkes og det skal drikkes risvin, hver dag tror jeg.
Vietnam har "vokst på meg". Til å begynne med likte jeg meg ikke helt men etter hvert som de autentiske opplevelsene begynte å komme har jeg blitt mer og mer fasinert. Og folkeslaget er herlig. Alltid blide, sosiale, vennlige, gjestfrie. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid. Og nå har jeg også fått flere venner som jeg definitivt skal holde kontakten med.
Endelig varme igjen. Strender. Blått hav. Herlig!
Phu Quoc er antakelig det flotteste badestedet i Vietnam og foreløpig er det ikke for turistifisert. Men utviklingen skyter raskt fart og om noen år har det nok ikke den samme sjarmen lengre. Fortsatt er flesteparten av veiene av den røde, støvete sorten og flere strender er folketomme. Så jeg er glad for å få oppleve det nå.
Uten sertifikat og som solo reisende hadde jeg nok ligget mye på hotellstranden og brukt de flotte fasilitetene der. Svømmebasseng, spaavdeling, etc. Men jeg har blitt venn med Khien, motorsykkelsjåføren, og har spurt om ikke han vil komme til Phu Quoc å være min sjåfør og guide der. Khien har aldri vært på Phu Quoc før så det vil han mer en gjerne. Guide trenger man jo ikke men det gir mange fordeler å reise rundt sammen med en som snakkker språket og som kjenner landet. Det blir en vinn vinn situasjon for oss begge i tillegg til kjempehyggelig selskap.
Khien har litt kontakter og vips har han fikset en motorsykkel til leie. Slik som alle vietnamesere har han snakketøyet i orden og han er allerede langt på vei til å bli kjent med Hai som leier ut sykkelen. Første utflukt går til den mest eksotiske stranda Sao Beach. Innen vi kommer frem er vi røde av støv fra veiene. Asfalten varte ikke lenge og det var humper nok til å få "monkey bum" igjen. På veien passerer vi utallige strender uten folk, det er bare å ta for seg. Jeg tenker med gru på alle hotellene som garantert står på rad og rekke her om noen år. Men enn så lenge er det salig øde, bare avbrutt av noen fiskere innimellom og noen fattigslige hus og en perlefarm.
Sao Beach skuffer ikke. Kritthvit sandstrand og krystallblått hav og langgrunt. Noen folk er det der men langt fra plagsomt. Og temperaturen i vannet er perfekt. Lazy days har begynt og solkremmen brukes flittig.
Dagen før testet vi ut Seafood buffet ute på hotellet og gikk en tur langs stranda - uten myggspray på. Here we go... Urutinert av meg. Jeg vet det. Myggstikk i utlandet er døden for meg. To kløinger og stikket har svulmet opp tigangeren. Jeg skal få slite med de stikkene resten av tiden på Phu Quoc og ei uke til. Sola gjør det ikke noe bedre. Vi snakker infernalsk kløing så det krever all min viljestyrke å ikke klø..
Likevel, strandlivet er herlig! Neste dag suser vi opp til Bai Thom. Bai betyr strand. Det er et godt stykke å kjøre men her bygges det ny vei. Det innebærer at mye er asfalt men logistikken er ikke som hjemme. Min erfaring med veibygging er at man begynner et sted og jobber seg gradvis videre. Her er det annerledes. Man starter et sted også holder man på til man møter en hindring. Da stanser man midlertidig men man fortsetter rett etter hindringen og bygger videre. Hindringen kan være ei bru som skal bygges, et hus som skal flyttes. Man kommer tilbake med andre ord også fikser man hindringene senere. Så å kjøre på disse veiene i byggeperioden kan være en utfordring. Ikke lurt å kjøre for fort for uups, der stoppet det gitt og man må kjøre rundt.
Da vi kommer til Bai Thom er plutselig Hai der, han som leier ut sykkel til oss. Hai snakker ikke engelsk, ikke et ord. Khien slår av en prat mens jeg rusler for å finne et sted å legge seg ned. Bai Thom er fantastisk! Ikke et menneske på hele stranda. Er det mulig? Kun en gang mens vi er der kommer en enslig krabbefanger ruslende. Paradis.
Khien forteller at Hai vil invitere oss på middag og lurer på om jeg kunne tenke meg det. Han sier at han bor veldig enkelt så han er litt beskjeden men om vi vil komme er vi velkommen. Selvfølgelig vil jeg det. Khien vil også gjerne og jeg tror han heller har litt enklere forhold enn det jeg er vant med - han føler seg nok ikke helt komfortabel med det.
Men hvordan klarer man å få en invitasjon til middag hjem til familien til han man leier motorsykkel fra? Jeg tror vietnameserne har et eget sosialt gen som vi ikke har.. De snakker rett og slett mye med folk og de er veldig sosiale og familiemennesker deluxe. Jeg irriterer meg over at jeg ikke forstår språket. Skulle så gjerne visst hva de snakker om.
Middagen hos Hai blir en annen dag og vi besøker nattmarkedet i Duong Duong, "byen" på øya. Jeg forestilte meg masse stæsj for shopping, noe det også var, men halve gata er gaterestauranter hvor det meste på menyen er Seafood. Herlige dufter pirrer smaksløkene og det er nesten umulig å velge. Et herlig måltid med helt spesiell stemning.
En av dagene er det klart for middag hos Hai og han kommer personlig å møter oss for å vise vei. Det er ikke langt unna men vi er ikke kjent. Hai er alltid ulastelig kledd. Klærne er lyse, reine og de ser nystrøkne ut. Jeg lurer på dette hjemmet som er så beskjedent. Vi svinger over en bro og gatebildet endrer seg umiddelbart. Vi er helt tydelig kommet til fattigstrøkene. Hus og skur står tett i tett, veiene mellom er smale og humpete og gatene er fulle av folk og dyr. Opp et smug her og ned et smug der også er vi fremme. Huset er riktignok av mur men enkelheten kan ikke beskrives. Det minner mest om en garasje hvor man har mekket til en slags vanlig dør. Et neonlys henger på snei nedover veggen. Foran huset er det en platting av betong og her er en stor blå plastpresenning lagt utover. Noe mat er satt frem men kona til Hai holder på å forberede inne. Jeg forsøker å titte inn og ser bare et stort rom. Vi hilser og blir bedt om å sitte ned så vi tar av oss på beina og setter oss. Og har jeg ikke hatt "monkeybum" før så får jeg i hvert fall steinhard bum etter denne seansen.
Maten kommer ut og vi får høre at dette er mat som de vanligvis spiser og som det virker som de elsker. Rispapir med salat, mynte, noe annet grønt, litt rasp fra kokosnøtt og rå fisk og reker som er gjennomtrukket i lime. Man lager en vårrull og dipper og spiser. Jeg spiser fire eller fem stykker og syns det er helt greit men jeg kjenner på slutten at det vokser litt i munnen min. Egentlig er det mest smak av limen og dippen. Frukt settes frem også litt salt å dippe i. Til slutt henter de frem riskake. Det er ikke dessert men en del av middagen. En tykk pølse surret i bananblad eller liknende åpnes og deles i passe kakestykker. Pølsa er grønn med noe beige og hvitt i midten. Det grønne er ris som er farget, det beige er bønner og det hvite er fett.. Det smaker ikke så verst faktisk, men ganske mektig så ett stykke holder lenge. Til måltidet drikker vi Sim wine. Khien har hørt at det skal være en spesialitet på Phu Quoc og Hai har tatt oss med til et sted de lager det for å kjøpe med ei flaske. Jeg har prøvd å skjønne hva Sim er men ikke funnet det ut. Men det er en liten frukt på størrelse med en liten oliven som de lager denne vinen av. Man kan velge 14 eller 10% og sistnevnte viser seg å være den beste så vi kjøper med den. Hele flaska går med under måltidet.
Khien er i sitt ess og sier at han elsker dette enkle livet. Jeg kjenner at som en enkeltopplevelse er det fantastisk å få oppleve men jeg er redd det hadde vært vanskelig å venne seg til permanent.
En viktig del av måltidet består i å vifte bort fluer. Vi vifter alle i tur. Dette er ikke en opplevelse for dem som må ha hygieniske forhold for å trives. Etter måltidet ryddes maten bort og noe puttes i en pose og kastes rett og slett på bakken rett ved siden av huset. Her ligger allerede en god del søppel og etter vi har reist spør jeg Khien hva han tror kommer til å skje med søppelet, om det noen gang blir blir plukket opp? Kanskje sier han men er ikke sikker. Vi takker for oss og gir Hai noen penger for maten. Han vil ikke ha dem men vi insisterer. Det er tydelig at han kan trenge dem. Han følger oss også tilbake og viser oss litt rundt i byen før vi sier hadet.
For et storsinn! Dem som har minst deler mest er det jeg tenker. En helt spesiell kveld som jeg ikke ville vært foruten om jeg fikk byttet i all verdens gourmetmat. Man blir så ydmyk og nok en gang minnet om hvor godt man har det i Norge.
En av dagene drar vi til en kilde. Det er så vidt vi finner frem og takk og lov for Khien som kan spørre seg frem. Ingen andre turister her så det er tydelig ut av allfarvei. Når vi kommer frem skjønner vi også at i den tørre årstiden er det ikke så flott for det er lite vann. Men det er likevel en ny tur og etterpå slapper vi av med hver vår Cola i en hengekøye. Hengekøyer er overalt i Vietnam. Langs veiene står det flere "hengekøyebarer" som jeg velger å kalle det. Jump in og slapp av. Bestill en brus eller en kaffe. Ta en røyk. Skravle med sidemannen. Ta en blund. Herlig!
En av dagene drar vi innom An Thoi. Vi håper å finne et sted å spise men ikke ett spisested er å se. An Thoi er et lite tettsted helt sør på øya og vel der man gjerne tar båt fra ut til småøyene utenfor. Vi returnerer sultne derfra men på veien ser jeg det første hundekjøttet til salgs. Jeg vet at det spises hund i Vietnam men tror det er mest utbredt i nord. Men her ligger en stk hund delt opp i tre deler og til salgs. Den er flådd og den ser kokt ut, jeg er ikke helt sikker hvordan den er tilberedt. Hodet er borte men det er ikke vanskelig å se hva resten er. Selv halen er bevart. Jeg kan ikke la være å undre meg hvordan dette foregår. Jeg mener det er jo helt tydelig at man er glad i hunder som husdyr i Vietnam. Antakelig er det som med annet kjøtt at noen aler opp griser og andre hunder..
Fem dager på Phu Quoc er over. Khien skal hjem til Dalat og feire vietnamesisk nyttår og jeg skal til Kambodsja og møte Linda og Christina. Hadde jeg ikke lagt planer hadde jeg utvidet visumet og blitt med på feiringen. Vietnamesisk nyttår, eller Tet som det heter er stort i Vietnam og det forberedes masse. Men jeg vet ikke om jeg hadde fikset all risvinen. Vi snakker ei uke med fest eller enda mer om man har stor familie. Alle skal besøkes og det skal drikkes risvin, hver dag tror jeg.
Vietnam har "vokst på meg". Til å begynne med likte jeg meg ikke helt men etter hvert som de autentiske opplevelsene begynte å komme har jeg blitt mer og mer fasinert. Og folkeslaget er herlig. Alltid blide, sosiale, vennlige, gjestfrie. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid. Og nå har jeg også fått flere venner som jeg definitivt skal holde kontakten med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar