Vi har leid oss guide og tenkt å kjøpe tredagerspass til Angkor men mest sansynlig kun være to dager der og heller få med oss litt andre opplevelser også den siste dagen. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å ville bruke alle tre dagene i Angkor men er åpen for at det kan endre seg. Vi bor på European Guesthouse og finner ut at manageren Siri er norsk. Hun har bodd der ca tre år nå. Kom en gang og dro tilbake for å jobbe som frivillig på Hope barnehjem i tre måneder. Likte seg så godt og har nå blitt i tre år i Kambodsja. Vi får noen tips ang Angkor og bestemmer oss for å starte med soloppgang ved Angkor Wat første dagen og at vi tar halv dag. Neste dag tenker vi også halv dag men da med start midt på dagen og kanskje solnedgang (Siri har sagt at soloppgang eller solnedgang er omtrent det samme). Guiden vår Turn (eller i hvert fall sånn det sies) er veldig på hugget med full dag og value for money. Han mener det nok samtidig som han nok selv tenker han tjener mer penger på det. Men vi sarte skandinaver klarer ikke helt se for oss templer fra seks om morgenen til seks om kvelden og med brennende hete i to dager så vi holder på vårt.
Jeg husker ikke helt rekkefølgen på templene vi var i men Christina har kontroll:) Så i boka mi i ettertid har jeg krysset av for Angkor Wat (det har jeg call på), Ankor Thom, Bayon, Ta Prohm, Banteay Kdei, Preah Khan og Neak Pean. Vi startet med Angkor Wat etter soloppgangen der. Tror tuk tuk'en og guiden plukket oss opp på guesthouse klokka fem den morran.. Det var bekmørkt da vi kom frem men heldigvis var Linda smart og hadde med hodelykt. Vi gikk litt foran Turn men etter hvert måtte vi stoppe og vente på han. Hvor ble han av? Plutselig dukket han opp og beklagde det hadde tatt tid men han hadde ikke lommelykt og hadde ramlet ned i et hull i veien.. Stakkars. Vi måtte litt flire men det ble litt komisk når vi trodde han var treig også hadde han jammen ramla nedi et hull.
Vi gikk mot samlingsstedet men så nærmest ingen ting bortsett fra den opplyste veien foran oss med Lindas hodelykt. Vi visste det ville være masse turister der og det var det også. Etter hvert som det lysnet så vi også hvor mange det faktisk var. Samlingsstedet er ved et vann eller heller et "vannbasseng" og alle vil gjerne ha bilde med vannet i forgrunnen så det er trangt om plassene der. Vi kom fram halv seks og jeg tror jaggu vi var der et par timer.
Lysninga og morgengryen tar en del tid før selve soloppgangen. Og innen da har mange rukket å bli lei og gått videre og syns kanskje de har fått nok pene bilder. Og kanskje syns jeg også det var mer magisk enn selve soloppgangen. Men vi holder stand. Har vi kommet så langt, stått opp så tidlig og ventet så lenge skal vi jaggu ha med høydepunktet.
Soloppgangen er flott og det blir masse bilder. Etterpå går vi rundt i templet og Turn forteller villig. Veldig detaljert om alle inngravinger og utskjæringer så det blir i meste laget. Det er vanskelig å si fra om det uten å være uhøflig så vi smiler og håper det blir bedre etter hvert. Neste er Bayon og innen da er vi langt på dag, varme, tørste og sultne. Turn går på på nytt om utskjæringene. Vi blir simpelthen nødt til å be han ikke gå så i detalj og skylder på at vi skandinaver ikke tåler varmen så godt og sånn. Det er jo for så vidt sant. Vi får gå litt mer i fred tiden som er igjen. Når vi etter hvert sitter ved lunsjbordet er vi ganske så slitne. Bayon er templet med masse ansikter, et av de flotteste vil jeg si, men grusomt mange turister.
Dagen etter starter vi midt på brennheit dag. Vi er spente om Turn har tenkt å være like detaljert på utskjæringene i dag også. Høydepunktet i dag er Tha Prohm, templet hvor Tomb Raider er spilt inn (det med alle røttene som vokser oppå templet). Heldigvis blir det en annen type dag, og muligens er det rett og slett fordi det ikke er så mange utskjæringer på disse templene eller kanskje Turn også har tatt til seg tilbakemeldingen fra i går. Vi får i alle fall gå litt mer på egen hånd og informasjonen er litt mer posjonert. To tempelkomplekser først, også Tha Prohm. Tha Prohm skuffer ikke. Det er veldig spesielt med alle røttene som vokser over templet og vi tar masse bilder. For Turn er det nok litt rart at det er det vi blir fasinert av. Han vet sikkert en god del mer om templet som han har lyst å fortelle oss. Men Tha Prohm er tempel nummer fem i løpet av to dager så det er grenser for hva vi kan "ta inn". Vi er ganske fornøyd med dagen men orker ikke solnedgangen. Det fikk holde med soloppgang dagen før.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet av Angkor og jeg har ikke lest så detaljert på forhånd, men jeg har fått med meg at ikke nødvendigivs Angkor Wat ville være det flotteste av templene, men jeg har sett bilder av templene og området og jeg hadde en slags forventning om noe storslagent. Jeg fikk også spørsmålet om hvordan jeg trodde det ville bli i forhold til Macchu Picchu. Jeg var overbevist om at resultatet ville bli at Macchu Picchu var fantastisk men at Angkor var storslagent. (selvsagt at man ikke kunne sammenlikne, men hvis man likevel skulle gjøre et forsøk) Jeg sitter igjen med en følelse av at alle turistene ødela mye for opplevelsen og jeg hadde trodd at hvert enkelt tempelområde var større. Jeg sier ikke at de var små, men det var ikke så gedigent som jeg hadde trodd. Til sammen er det selvsagt templer over et enormt område så det er vel det jeg har blandet sammen. Og jeg har jo heller ikke sett alle men det er noe med uttrykket "templed out". Og vi har i hvert fall sett noen av de mest spektakulære eller kjente. Macchu Picchu var liksom en hel liten by, og som var rimelig intakt, mens her ble det mer ett tempel for seg og som selvsagt var en del ødelagt. Guidingen ødela nok noe, men dette er veldig vanskelig å vite på forhånd. Joanna hadde en super guide (som hun desverre ikke husket kontaktdata på) og hadde han i tre dager og kunne fortsatt mer. Man kan finne ut noe om engelskkunnskapene til en person ved å snakke med han på forhånd men man vet ikke hvilket opplegg han vil legge opp til underveis. Har man ikke selv lest en del og satt seg inn i ting på forhånd blir det også lett å bare følge strømmen.
Jeg har vel konkludert med at jeg vil tilbake. Mer opplyst og med en plan for hva, hvor og når, og uten guide. Det å gå alene i sitt eget tempo og se på det en selv vil er etter min mening noe av sjarmen. Og det må være en tid hvor det er mindre turister. Litt mer research før neste tur er konklusjonen.
Siem Reap er en koselig by og med mine to "massagejøgre" venninner blir det også en del av minnet fra dette stedet. En av kveldene bestemmer vi oss for å finne frem til et skikkelig spa-sted. Ikke bare de billige rett rundt hjørnet, som for øvrig er grei nok, men disse har en innøvd regle som kan være avslappende og bra nok, men ønsker man noen som kjenner hvor knutene sitter må man som regel betale litt mer. Vi spør Siri som anbefaler Frangipani Spa og etter å ha trålet gatene litt finner vi omsider frem til vår oase. De er fullbooket og vi blir ganske skuffet. Det var to ting vi ønsket oss for kvelden, hårvask med kur og massage. Etter å ha tittet i spamenyen viser det seg likevel å være ledig kl ni hvis vi vil komme tilbake. Og det vil vi. I mellomtiden gjelder det å finne et sted å få vasket og "kurert" håret. Varmtvannstanken på European Guesthouse er ikke akkurat stor og med tre langhårede jenter som trenger en real hårvask er det bedre å søke lykken utenfor vår enkle bopel. Vi har vel halvannen time på oss før vi må være tilbake på spaen og det er tydelig at frisørsalongene stort sett har stengt så vi har ikke så stort håp.
Men plutselig kommer vi over et sted hvor vi tror de forstår hva vi vil. Vaske hår er ikke vanskelig å forstå men når vi prøver å si ord som "conditioner" eller "hairtreatment" blir alle spørrende, ikke ser vi noen balsamprodukter i hyllene heller. Men nå mener vi at vi skal få full pakke og at alle tre skal kunne få behandling samtidig. Jeg titter spent rundt i salongen og ser ikke en eneste vask, men vi blir vist til et rom lengre inn og der er det stoler til alle men kun en vask. Vi lar det stå til og er spent hvordan de skal løse logistikken. Tre frisører setter i gang og det skal bli den mest interessante hårvask og hårkur behandlingen jeg noen gang har fått. Jeg venter på at vi skal bli vist til vasken men den gang ei. Frem med vannflaska og en shampo som nærmest er svart i fargen. Håret rulles sammen og holdes opp mens det gradvis helles på litt vann i toppen. Like gradvis kjøres det på med den svarte shampoen til vi alle sitter der som enorme skumtopper. Shampoen masseres inn mens de passer på at det ikke blir for mye vann sånn at det renner for mye. En og en ledes til vasken mens de andre får hodebunnsmassasje. Jeg er sist i rekka og når jeg endelig skal vaske ut er hodebunnen min nesten sår av all gnikkinga. Dama brukte neglene, hvilket var godt med en gang, men ikke etter et kvarter. Frem og tilbake til vasken, nye produkter has i, frisørene er grundige og vi dunster av hårprodukter lang vei. De er så grundige og bruker så mye tid at vi etter hvert ser det nærmer seg spatid. Vi blir nødt å informere om at vi har en avtale og at de må skynda på. Mission accomplished! Og avgårde til Frangipani spa. Og de skuffer ikke. Hallelujah! Anbefales på det sterkeste!
Dag tre har kommet og jeg kjenner at det holder med templer så jeg blir med å besøke barnehjemmet Sangkheum Center for Children (www.Sangkheum.org) og landminemuseet (www.cambodialandminemuseum.org). Barnehjemmet har et fotballag og de stilte i Norway Cup i 2006 som det første i Kambodsja. Opplegget de har på barnehjemmet gikk rett hjem hos oss. Fantastisk hvordan de har lagt opp alt med undervisning, sport/fritidsaktiviteter, sosialisering og integrering. Alt med det langsiktige målet at barna skal klare seg på egen hånd og integreres i samfunnet innen de er 20. Mens de bor på hjemmet bor en gruppe barn i hvert sitt lille hus, de blir en familie - et flott konsept! Ta en titt på hjemmesiden deres for mer informasjon! Tanken på å jobbe som frivillig der har streifet meg, det ville virkelig vært givende.
Landminemuseet er også en opplevelse, veldig enkelt og de skulle nok hatt mer penger, men mål og hensikt kommer frem og besøket er lærerikt og nok en gang en opplevelse til ettertanke. Aki Ra, grunnleggeren av museet jobbet selv som barnesoldat for Røde Khmer. Uten forståelse for hva han egentlig gjorde la han selv ut flere tusen landminer på egen jord, og det i tillegg til alle som har blitt sluppet der i krig. Nå har han dedikert livet sitt til å fjerne dem. Det er estimert at det antakelig fortsatt er 6 millioner landminer igjen på kambodsjansk jord og hver måned blir gjennomsnittlig 35 mennesker drept av landminer.
Under besøket vårt på barnehjemmet får vi høre at i kveld skal det være tradisjonell Khmerdans på et hotell i byen, utført av en gruppe barn fra hjemmet. Eller Apsaradans som vi også kaller det og er det noe vi må se så er det det. Apsara betyr 'beautiful girl' og vår guide Turn viste oss mange Apsaras uthugget i veggene på templene i Angkor. Iflg Turn var det ikke alle som kunne bli Apsara. Som ordet sier må man først og fremst være pen. Videre må man være høflig, omgjengelig, ydmyk, kunne danse, etc. En form for Khmer selskapsdame fra svunne tider tror jeg. De stod ved inngangen og ønsket velkommen i selskaper og skulle for øvrig være 'eager to please' uten at jeg vet helt hvor langt de strakk den strikken..
Vi stiller på Hotel de La Paix (som for øvrig er en av sponsorene til barnehjemmet) klokken syv. Hotellet i seg selv er helt fantastisk og fremføringen foregår i et åpent rom midt i hotellet. Et digert nydelig tre står midt i og det er laget delikate sitteplasser, masse rullesteiner på bakken, små ildsteder og lykter, mindre magnoliatrær, ja det er litt vanskelig å beskrive men helt nydelig. Vi har litt tid før forestillingen og tar oss noen drinker, som for øvrig var knallgode. Etter hvert kommer barna inn, både gutter og jenter, varierende alder men i tenårene. Vi blir forbløffet over hvor proffe de ser ut i sine kostymer og ingen ville trodd disse bodde på barnehjem hvis man ikke visste det. De er bare nydelige. De utfører fire forskjellige danser og de er kjempeflinke. Om alle er såkalte Apsaradanser vet jeg ikke men tradisjonell Khmerdans er det og det er en flott opplevelse.
Etter forestillingen er vi litt usikre hva vi skal gjøre. Vi hadde liksom ikke noen stor plan. Dette er vår siste kveld i Siem Reap og i morgen reiser vi til Thailand. Vi kan vel ikke akkurat beskyldes for å ha festet bort dagene. Det er vel knapt så vi har tatt oss en drink. Vi bestemmer oss for å besøke den såkalte 'Pub Street', ta noen drinker kanskje, så har vi i hvert fall hvert der. Vi finner Pub Street ganske i nærheten og her er det virkelig liv. Jeg tenker at det var bra vi tok en tur så vi fikk sett noe annet enn bare kultur og de rolige gatene med guesthousene. Vi har blitt så glad i maten på Hawaii Pizza at vi har spist der både morgen og kveld og har ikke hatt behov for å se andre deler av byen egentlig. Vi går bortover gata og ser etter en kul plass å sitte. Det er mye forskjellig og ganske fullt.
Nesten i enden kommer vi til "Angkor What? bar" og Linda vil gjerne inn der. Jeg syns det er for støyete og vi går forbi. Men på tilbaketuren bestemmer vi oss likevel for å gå dit, hvis bare vi kan finne et sted å sitte. Ganske raskt blir vi vist til den enes sofasiden av en "bås" hvor det på andre siden sitter et australsk par. Mandy og Nick fra Brisbane er kjempehyggelige og vi prater en god stund med dem. Vi skal bestille drikke og Linda og Christina mener vi må ha hver vår bucket med vodka redbull. Jeg protesterer, hallo, jeg har faktisk ikke smakt herligheta før, kanskje jeg ikke liker det.. Ok en bucket på deling til å begynne med da. Mmmm, yummi, dette var godt, og vips der var kveldens skjebne forseglet... Mandy og Nick forlot og etter hvert kom Josh og Grant, to gutter fra USA som bor i Bangkok. For å gjøre en lang historie kort, det ble fest og Gud vet hvor mange folk som røy på inn og ut av den båsen. Jeg husker en lyshåret kar fra Canada, noen andre fra Canada, en jente fra Danmark og flere. Og bøttene røy også på... OMG! En herlig avslutning på Kambodsja, i hvert fall den kvelden og natta. Dagen etterpå var et litt annet kapittel..
Jeg husker ikke helt rekkefølgen på templene vi var i men Christina har kontroll:) Så i boka mi i ettertid har jeg krysset av for Angkor Wat (det har jeg call på), Ankor Thom, Bayon, Ta Prohm, Banteay Kdei, Preah Khan og Neak Pean. Vi startet med Angkor Wat etter soloppgangen der. Tror tuk tuk'en og guiden plukket oss opp på guesthouse klokka fem den morran.. Det var bekmørkt da vi kom frem men heldigvis var Linda smart og hadde med hodelykt. Vi gikk litt foran Turn men etter hvert måtte vi stoppe og vente på han. Hvor ble han av? Plutselig dukket han opp og beklagde det hadde tatt tid men han hadde ikke lommelykt og hadde ramlet ned i et hull i veien.. Stakkars. Vi måtte litt flire men det ble litt komisk når vi trodde han var treig også hadde han jammen ramla nedi et hull.
Vi gikk mot samlingsstedet men så nærmest ingen ting bortsett fra den opplyste veien foran oss med Lindas hodelykt. Vi visste det ville være masse turister der og det var det også. Etter hvert som det lysnet så vi også hvor mange det faktisk var. Samlingsstedet er ved et vann eller heller et "vannbasseng" og alle vil gjerne ha bilde med vannet i forgrunnen så det er trangt om plassene der. Vi kom fram halv seks og jeg tror jaggu vi var der et par timer.
Lysninga og morgengryen tar en del tid før selve soloppgangen. Og innen da har mange rukket å bli lei og gått videre og syns kanskje de har fått nok pene bilder. Og kanskje syns jeg også det var mer magisk enn selve soloppgangen. Men vi holder stand. Har vi kommet så langt, stått opp så tidlig og ventet så lenge skal vi jaggu ha med høydepunktet.
Soloppgangen er flott og det blir masse bilder. Etterpå går vi rundt i templet og Turn forteller villig. Veldig detaljert om alle inngravinger og utskjæringer så det blir i meste laget. Det er vanskelig å si fra om det uten å være uhøflig så vi smiler og håper det blir bedre etter hvert. Neste er Bayon og innen da er vi langt på dag, varme, tørste og sultne. Turn går på på nytt om utskjæringene. Vi blir simpelthen nødt til å be han ikke gå så i detalj og skylder på at vi skandinaver ikke tåler varmen så godt og sånn. Det er jo for så vidt sant. Vi får gå litt mer i fred tiden som er igjen. Når vi etter hvert sitter ved lunsjbordet er vi ganske så slitne. Bayon er templet med masse ansikter, et av de flotteste vil jeg si, men grusomt mange turister.
Dagen etter starter vi midt på brennheit dag. Vi er spente om Turn har tenkt å være like detaljert på utskjæringene i dag også. Høydepunktet i dag er Tha Prohm, templet hvor Tomb Raider er spilt inn (det med alle røttene som vokser oppå templet). Heldigvis blir det en annen type dag, og muligens er det rett og slett fordi det ikke er så mange utskjæringer på disse templene eller kanskje Turn også har tatt til seg tilbakemeldingen fra i går. Vi får i alle fall gå litt mer på egen hånd og informasjonen er litt mer posjonert. To tempelkomplekser først, også Tha Prohm. Tha Prohm skuffer ikke. Det er veldig spesielt med alle røttene som vokser over templet og vi tar masse bilder. For Turn er det nok litt rart at det er det vi blir fasinert av. Han vet sikkert en god del mer om templet som han har lyst å fortelle oss. Men Tha Prohm er tempel nummer fem i løpet av to dager så det er grenser for hva vi kan "ta inn". Vi er ganske fornøyd med dagen men orker ikke solnedgangen. Det fikk holde med soloppgang dagen før.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet av Angkor og jeg har ikke lest så detaljert på forhånd, men jeg har fått med meg at ikke nødvendigivs Angkor Wat ville være det flotteste av templene, men jeg har sett bilder av templene og området og jeg hadde en slags forventning om noe storslagent. Jeg fikk også spørsmålet om hvordan jeg trodde det ville bli i forhold til Macchu Picchu. Jeg var overbevist om at resultatet ville bli at Macchu Picchu var fantastisk men at Angkor var storslagent. (selvsagt at man ikke kunne sammenlikne, men hvis man likevel skulle gjøre et forsøk) Jeg sitter igjen med en følelse av at alle turistene ødela mye for opplevelsen og jeg hadde trodd at hvert enkelt tempelområde var større. Jeg sier ikke at de var små, men det var ikke så gedigent som jeg hadde trodd. Til sammen er det selvsagt templer over et enormt område så det er vel det jeg har blandet sammen. Og jeg har jo heller ikke sett alle men det er noe med uttrykket "templed out". Og vi har i hvert fall sett noen av de mest spektakulære eller kjente. Macchu Picchu var liksom en hel liten by, og som var rimelig intakt, mens her ble det mer ett tempel for seg og som selvsagt var en del ødelagt. Guidingen ødela nok noe, men dette er veldig vanskelig å vite på forhånd. Joanna hadde en super guide (som hun desverre ikke husket kontaktdata på) og hadde han i tre dager og kunne fortsatt mer. Man kan finne ut noe om engelskkunnskapene til en person ved å snakke med han på forhånd men man vet ikke hvilket opplegg han vil legge opp til underveis. Har man ikke selv lest en del og satt seg inn i ting på forhånd blir det også lett å bare følge strømmen.
Jeg har vel konkludert med at jeg vil tilbake. Mer opplyst og med en plan for hva, hvor og når, og uten guide. Det å gå alene i sitt eget tempo og se på det en selv vil er etter min mening noe av sjarmen. Og det må være en tid hvor det er mindre turister. Litt mer research før neste tur er konklusjonen.
Siem Reap er en koselig by og med mine to "massagejøgre" venninner blir det også en del av minnet fra dette stedet. En av kveldene bestemmer vi oss for å finne frem til et skikkelig spa-sted. Ikke bare de billige rett rundt hjørnet, som for øvrig er grei nok, men disse har en innøvd regle som kan være avslappende og bra nok, men ønsker man noen som kjenner hvor knutene sitter må man som regel betale litt mer. Vi spør Siri som anbefaler Frangipani Spa og etter å ha trålet gatene litt finner vi omsider frem til vår oase. De er fullbooket og vi blir ganske skuffet. Det var to ting vi ønsket oss for kvelden, hårvask med kur og massage. Etter å ha tittet i spamenyen viser det seg likevel å være ledig kl ni hvis vi vil komme tilbake. Og det vil vi. I mellomtiden gjelder det å finne et sted å få vasket og "kurert" håret. Varmtvannstanken på European Guesthouse er ikke akkurat stor og med tre langhårede jenter som trenger en real hårvask er det bedre å søke lykken utenfor vår enkle bopel. Vi har vel halvannen time på oss før vi må være tilbake på spaen og det er tydelig at frisørsalongene stort sett har stengt så vi har ikke så stort håp.
Men plutselig kommer vi over et sted hvor vi tror de forstår hva vi vil. Vaske hår er ikke vanskelig å forstå men når vi prøver å si ord som "conditioner" eller "hairtreatment" blir alle spørrende, ikke ser vi noen balsamprodukter i hyllene heller. Men nå mener vi at vi skal få full pakke og at alle tre skal kunne få behandling samtidig. Jeg titter spent rundt i salongen og ser ikke en eneste vask, men vi blir vist til et rom lengre inn og der er det stoler til alle men kun en vask. Vi lar det stå til og er spent hvordan de skal løse logistikken. Tre frisører setter i gang og det skal bli den mest interessante hårvask og hårkur behandlingen jeg noen gang har fått. Jeg venter på at vi skal bli vist til vasken men den gang ei. Frem med vannflaska og en shampo som nærmest er svart i fargen. Håret rulles sammen og holdes opp mens det gradvis helles på litt vann i toppen. Like gradvis kjøres det på med den svarte shampoen til vi alle sitter der som enorme skumtopper. Shampoen masseres inn mens de passer på at det ikke blir for mye vann sånn at det renner for mye. En og en ledes til vasken mens de andre får hodebunnsmassasje. Jeg er sist i rekka og når jeg endelig skal vaske ut er hodebunnen min nesten sår av all gnikkinga. Dama brukte neglene, hvilket var godt med en gang, men ikke etter et kvarter. Frem og tilbake til vasken, nye produkter has i, frisørene er grundige og vi dunster av hårprodukter lang vei. De er så grundige og bruker så mye tid at vi etter hvert ser det nærmer seg spatid. Vi blir nødt å informere om at vi har en avtale og at de må skynda på. Mission accomplished! Og avgårde til Frangipani spa. Og de skuffer ikke. Hallelujah! Anbefales på det sterkeste!
Dag tre har kommet og jeg kjenner at det holder med templer så jeg blir med å besøke barnehjemmet Sangkheum Center for Children (www.Sangkheum.org) og landminemuseet (www.cambodialandminemuseum.org). Barnehjemmet har et fotballag og de stilte i Norway Cup i 2006 som det første i Kambodsja. Opplegget de har på barnehjemmet gikk rett hjem hos oss. Fantastisk hvordan de har lagt opp alt med undervisning, sport/fritidsaktiviteter, sosialisering og integrering. Alt med det langsiktige målet at barna skal klare seg på egen hånd og integreres i samfunnet innen de er 20. Mens de bor på hjemmet bor en gruppe barn i hvert sitt lille hus, de blir en familie - et flott konsept! Ta en titt på hjemmesiden deres for mer informasjon! Tanken på å jobbe som frivillig der har streifet meg, det ville virkelig vært givende.
Landminemuseet er også en opplevelse, veldig enkelt og de skulle nok hatt mer penger, men mål og hensikt kommer frem og besøket er lærerikt og nok en gang en opplevelse til ettertanke. Aki Ra, grunnleggeren av museet jobbet selv som barnesoldat for Røde Khmer. Uten forståelse for hva han egentlig gjorde la han selv ut flere tusen landminer på egen jord, og det i tillegg til alle som har blitt sluppet der i krig. Nå har han dedikert livet sitt til å fjerne dem. Det er estimert at det antakelig fortsatt er 6 millioner landminer igjen på kambodsjansk jord og hver måned blir gjennomsnittlig 35 mennesker drept av landminer.
Under besøket vårt på barnehjemmet får vi høre at i kveld skal det være tradisjonell Khmerdans på et hotell i byen, utført av en gruppe barn fra hjemmet. Eller Apsaradans som vi også kaller det og er det noe vi må se så er det det. Apsara betyr 'beautiful girl' og vår guide Turn viste oss mange Apsaras uthugget i veggene på templene i Angkor. Iflg Turn var det ikke alle som kunne bli Apsara. Som ordet sier må man først og fremst være pen. Videre må man være høflig, omgjengelig, ydmyk, kunne danse, etc. En form for Khmer selskapsdame fra svunne tider tror jeg. De stod ved inngangen og ønsket velkommen i selskaper og skulle for øvrig være 'eager to please' uten at jeg vet helt hvor langt de strakk den strikken..
Vi stiller på Hotel de La Paix (som for øvrig er en av sponsorene til barnehjemmet) klokken syv. Hotellet i seg selv er helt fantastisk og fremføringen foregår i et åpent rom midt i hotellet. Et digert nydelig tre står midt i og det er laget delikate sitteplasser, masse rullesteiner på bakken, små ildsteder og lykter, mindre magnoliatrær, ja det er litt vanskelig å beskrive men helt nydelig. Vi har litt tid før forestillingen og tar oss noen drinker, som for øvrig var knallgode. Etter hvert kommer barna inn, både gutter og jenter, varierende alder men i tenårene. Vi blir forbløffet over hvor proffe de ser ut i sine kostymer og ingen ville trodd disse bodde på barnehjem hvis man ikke visste det. De er bare nydelige. De utfører fire forskjellige danser og de er kjempeflinke. Om alle er såkalte Apsaradanser vet jeg ikke men tradisjonell Khmerdans er det og det er en flott opplevelse.
Etter forestillingen er vi litt usikre hva vi skal gjøre. Vi hadde liksom ikke noen stor plan. Dette er vår siste kveld i Siem Reap og i morgen reiser vi til Thailand. Vi kan vel ikke akkurat beskyldes for å ha festet bort dagene. Det er vel knapt så vi har tatt oss en drink. Vi bestemmer oss for å besøke den såkalte 'Pub Street', ta noen drinker kanskje, så har vi i hvert fall hvert der. Vi finner Pub Street ganske i nærheten og her er det virkelig liv. Jeg tenker at det var bra vi tok en tur så vi fikk sett noe annet enn bare kultur og de rolige gatene med guesthousene. Vi har blitt så glad i maten på Hawaii Pizza at vi har spist der både morgen og kveld og har ikke hatt behov for å se andre deler av byen egentlig. Vi går bortover gata og ser etter en kul plass å sitte. Det er mye forskjellig og ganske fullt.
Nesten i enden kommer vi til "Angkor What? bar" og Linda vil gjerne inn der. Jeg syns det er for støyete og vi går forbi. Men på tilbaketuren bestemmer vi oss likevel for å gå dit, hvis bare vi kan finne et sted å sitte. Ganske raskt blir vi vist til den enes sofasiden av en "bås" hvor det på andre siden sitter et australsk par. Mandy og Nick fra Brisbane er kjempehyggelige og vi prater en god stund med dem. Vi skal bestille drikke og Linda og Christina mener vi må ha hver vår bucket med vodka redbull. Jeg protesterer, hallo, jeg har faktisk ikke smakt herligheta før, kanskje jeg ikke liker det.. Ok en bucket på deling til å begynne med da. Mmmm, yummi, dette var godt, og vips der var kveldens skjebne forseglet... Mandy og Nick forlot og etter hvert kom Josh og Grant, to gutter fra USA som bor i Bangkok. For å gjøre en lang historie kort, det ble fest og Gud vet hvor mange folk som røy på inn og ut av den båsen. Jeg husker en lyshåret kar fra Canada, noen andre fra Canada, en jente fra Danmark og flere. Og bøttene røy også på... OMG! En herlig avslutning på Kambodsja, i hvert fall den kvelden og natta. Dagen etterpå var et litt annet kapittel..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar