Øyliv på Mekongdeltaet

Ved frokosten tar jeg opp med Thu at jeg tror jeg vil slite neste natt med å sove på homestay'et og lurer på om vi kan gjøre noe med det? Joda det finnes hoteller i Vinh Long og et par telefonsamtaler så har hun booket et hotellrom til meg der. Hun spør om to-stjerners er greit for meg. Akkurat da virker det meste greit men jeg svarer at så lenge det er reint, har air con og varmt vann så er det supert. Det finnes andre hoteller i VL men dette hotellet der statlig eid og er derfor tryggere sier hun. Det har jeg skjønt. Hotellet i Ho Chi Minh er også statlig eid: Huong Sen Hotel. Lett å skjønne at da er ting på stell og det er godt.

Vi skal ut og se på det flytende markedet i Cai Be. Jeg har ennå ikke vært på flytende marked og har gledet meg til det. Dette markedet viser seg å være et grossistmarked så det er større båter som ligger her. Livet der er likevel ubeskrivelig. Kjøredoninger og husbåter i alle varianter. En stang er festet til hver båt og i toppen henger feks tre løk eller en melon. Det er for at man skal se hva det er denne båten selger.

Vi går av og vandrer rundt i landsbyen. Første stopp er et sted hvor det produseres rispapir, den crispy sorten - sånne som vi lagde vårruller med kvelden før. Her sitter unge jenter på en liten krakk foran gjerne tre panner som de beste håndterer lynkjapt. En kunst å ta av den ene akkurat når den er ferdig og ha på mer røre i den ledige pannen så raskt som mulig. Her betales det per stk. Lengre bort sitter en dame og teller opp hva hver enkelt har produsert så det gjelder å være effektiv.

I gatene møter vi små og store som smiler og hilser på. Ei nydelig lita jente på et par år springer bort til meg og smiler og slår armene rundt beinet mitt. Hun er bare til å spise opp.

Mer produksjon. Vi skal se på godteriproduksjon og hvordan puffet ris lages. Alt er skikkelig gammeldags og skjer over digre varme gryter, men det er som er spennende. Puffet ris var ganske kult å se når det ble lagd. Stor gryte over et ildsted. Ved riktig temperatur kastes et beger med ris oppi og mannen rører med kraftige kontrollerte tak rundt i gryta. Poff, poff! Akkurat som popkorn spretter de frem ila kort tid. Skikkelig kult!
Karamell- og peanøttstenger lages over sterk varme. Det røres i gryter og det kjevlesmog formes. Karamellene sittere ei jente og pakker en for en inn i papir. Hun får også betalt pr stk.. Det er utrolig at det fortsatt gjøres på denne måten i år 2011.

Vi ser også hvordan rispapir av den tykke sorten lages. De er mjukere når de kommer av "kokeplata" og legges for å tørke ute i sola. Laging av risvin ser vi også. Pluss en slangevin.. Ser bare ei diger glasskrukke hvor det ligger slanger inni og en eller annen veske. Om det er godt skal være uvisst. Selv Thu griner litt på nesen.

Vi tar båten tilbake igjen og nå er det klart for en laaang sykkeltur. Thu har sjekket ut på forhånd at jeg er glad i å sykle og har tenkt ut en ekstra lang rute. Hun er ikke helt sikker på veien men spør seg for flere ganger, les roper, mens hun sykler forbi. Akkurat det er ganske betegnelig for vietnameserne, de roper og skriker og prater generelt ganske høyt. Thu er ganske moderat heldigvis. Etter en tre fire feilsyklinger virker det som vi endelig er på rett vei. Da har vi rukket å sykle en god del allerede. Hu hei hvor det går over de smaleste stier og broer, det humper og er ulent og sykkelen er alt for lav til meg og ikke noen offroader. Jeg elsker det men jeg er mørbanka i rumpa. Sånn man føler det etter første sykkeltur på våren. Men det er så verdt det! Alt hva vi sykler forbi.. Husene til folkene som bor langs de minste elvene og hvordan det ser ut utenfor. Flere har skikkelige murhus men det varierer hvilken stand de er i. Det vanlige synet er noen som dovner seg i ei hengekøye, en hund som gjør, høner og kyllinger som tasser rundt, en hane som galer, unger som springer rundt og roper "hello" eller "how are you?", mindre unger som sitter og skreller frukt ( alt for små til å bruke kniv, men sånn tenker man ikke her). Arbeid, lek og lating.

Innimellom kommer vi over steder hvor de forbereder frukt før salg. Se for deg et digert blekktak hvor masse folk sitter på huk med hver sin plastikkbalje og rensker og sorterer. Rundt omkring flyter det av skrell, søppel, folk som skravler, etc etc. Det er liksom bare sånn som dukker opp mellom buskene. Apropos skrell. Skallet fra kokosnøtter ligger gjerne ute i gatene utenfor husene. Det er fordi de skal tørke og brukes til brensel.

Av og til ser vi folk som vasser i elvene for å fange fisk. Vi ankommer der vi skal spise lunsj. Det er et annet sted som også tilbyr homestay. Alle sånne steder har et digert åpent rom i front, med et prangende møbel av noe slag som fungerer som alter. vi får nydelig lunsj og eieren har laget små kunstverk av maten, små figurer som er skåret ut av frukt. Må sees!

Til slutt er det stopp for å se tradisjonell musikk. Paret som eier stedet synger og opptrer selv. Vi får te og frukt. Jackfruit og noe som jeg ikke helt fikk taket på. Longen eller noe sånt. Thu har et utrolig ordforråd men rett som det er er uttalen ikke helt enkel å forstå. Det er stekende varmt og vi sykler for å bli plukket opp av båten og dra tilbake til Vinh Long og til en etterlengtet dusj på hotellet. Cuu Long hotell er en oase sammenliknet med homestay. Dusjen hadde lite trykk men vannet var varmt og varte lenge nok. Den beste dusjen ever! Dette skriver Lonely Planet om Cuu Long: The decaying old wing has a great location on the riverside, but is in sorry shape.
Joda, det var sorry shape, men fantastisk!

Jeg møter Thu til middag klokka syv. Vi har snakka om muligheten for å teste froskelår så jeg er spent. Thu har også snakket om sour soup som hun mener vil være bra. Det syrlige skal kjøle en ned. Brukes mye i sør Vietnam. I nord brukes det ikke mye, men til gjengjeld bruker de chili, antakelig for det motsatte tenker jeg siden det er atskillig kjøligere i nord. Joda, froskelår er på menyen - og sour soup, så da blir det det. Oh my God! Her kommer en skål med et lass med froskelår, ikke vanskelig å se. Man ser til og med de fem "tærne". Det blir små biter til å begynne med, men det er faktisk godt så jeg hiver innpå. Og sour soup er nydelig. Jeg kan varmt anbefale begge deler. Smaken på froskelår? Omtrent som kylling, bare mørere. Ikke langt unna marsvin, for dem som har smakt det..

Thu viser meg utelivet (i bokstavelig forstand). Folk sitter i gatene, det er små plastikkstoler og krakket over alt, av typen barnestørrelse. Vietnameserne liker å sitte ute og spise, se på livet, prate, røyke, osv. Langs elva står det flere blomsterselgere. Horder av blomster (potteplanter) har ankommet. Forberedelsene til Tet har startet. Vietnamesisk nyttår som feires mellom 19 januar og 20 februar. Jul, nyttår og bursdag i en pakke står det i Lonely Planet. Synd jeg ikke får anledning å oppleve det når jeg er her.

Underveis i mine dager med Thu har jeg fått høre litt om kvinnenes posisjon i samfunnet. Thu har ei venninne som har ringt henne noen ganger underveis. Hun er veldig ung og kjæresten har slått henne, men venninnen tør ikke gå fra han. Hun håper det skal ordne seg, det er det ene. Det andre er at han sier at hvis hun forlater han så kommer hun aldri til å finne seg en ny mann, hun vil bli utstøtt. Disse er ikke gift eller bor sammen og jenta er bare 20, men likevel er det avgjørende for henne hva han sier. Underveis på våre "fabrikkbesøk" har jeg sett at damene ofte har ryggbrekkende jobber og jeg har skjønt de betales dårlig. Prostitusjon og liknende er et stort problem. Thu sier at situasjonen er i ferd med å endre seg. Landet har også en tobarnspolitikk som praktiseres strengt. Dette er også med på å bygge opp under dette. Thu selv er i midten av tyveårene og foreldre og slekt maser om at hun må gifte seg, hun er laangt over tiden. Thu vil heller være singel. Hun har problemer med tillit sier hun. Jeg skjønner det godt nå som jeg har fått innblikk i situasjonen. Hun er også høyt utdannet. I Vietnam gir man fortsatt lettere høyere stillinger til menn.

Tilbake på rommet for å ta kvelden. Ups! Der er en gecko på veggen. Ups der er en til, og en til. Merkelig rolig. Jeg tror oppholdet på deltaet har gjort meg litt herdet. Hadde det vært tidligere hadde jeg nok styrt med å få dem ut før jeg kunne sove. "Danser med ulver" tenker jeg av en eller annen grunn på.. "Sover med geckoer" er mitt navn. Ha ha ha!

Dagen etter er det frokost og avgårde, tilbake til Ho Chi Minh. Denne gangen har Thu ordnet med en buss som går direkte til byen, trenger ikke bytte. Jeg lurer på hvor busstasjonen err og tenker at jeg må ta en taxi. Neida, bussen stopper rett utenfor byrået der hun jobber. Hmm, jeg undrer meg hva slags selskap jeg skal reise med denne gangen. Tanken slår meg at kanskje det er en minibuss og jeg får rett. En supermoderne, herlig liten minibuss med akkurat passe styrke på aircon, passe lydnivå på behagelig musikk, gode seter. Fem andre passasjerer men det er god plass. Nok et eksempel på at Thu fikser.

Tilbake til Huong Sen Hotel i distrikt 1 i Ho Chi Minh. Jeg har begynt å si Ho Chi Minh i stedet for Saigon. Saigon får meg til å tenke på svunne tider og jeg ser for meg romantiske bilder fra Indokinatiden, men jeg føler ikke det passer på dagens by, så Ho Chi Minh er det nå også i mine tanker.
I kveld får min såre kropp en herlig aromamassasje og jeg leiter på nettet etter overnatting i MuiNe. Dagen etter skal jeg opp grytidlig å ta toget til MuiNe eller Phan Tiet som toget stopper.

Mekongdeltaet

Guiden min Thu plukker meg opp på hotellet og vi tar taxi til busstasjonen. På veien spør jeg henne om hun hadde noe hun skulle gjøre i Ho Chi Minh siden hun kunne komme og møte meg og reise sammen med meg. Distriktet Vinh Long ved Mekongdeltaet er ca 3 timers kjøretur fra Ho Chi Minh. Nei svarer hun, men hun syns jeg hørtes så bekymret på telefonen over om jeg ville finne frem.. Er det mulig med en sånn omtenksomhet lurer jeg? Og det skulle det vise seg at var. Denne guiden kan ikke annet enn å roses opp i skyene for sin høflighet, omtenksomhet, fleksibilitet, kunnskap, ja jeg vet ikke hva. Anbefales på det varmeste for dem som skal til deltaet. Som jente som reiser alene følte jeg meg også veldig trygg sammen med henne. Tusen takk "miss sunshine" som anbefalte henne:)

Avgårde vi dro. Ett bussbytte og her var det tid for en pause hvor vi også rakk å spise. Jeg valgte ris med svinekjøtt. Veldig morsomt for da jeg fikk det servert var det rett og slett små ribbebiter. Akkurat som vi har på julaften, bortsett fra at svoren ikke var like crispy. Jeg hadde ikke sett så nøye på hva Thu spiste men etter en stund spurte hun om jeg så hva hun spiste? Siden hun spurte tenkte jeg at her var det sikkert noe mat vi fra vesten ikke er vant med. Det lignet litt på kyllinglår, men hadde liksom en litt annen vri også var det to ledd.. Jeg tippet froskelår og fikk rett! Oj oj oj! Here we go. Dette må prøves tenkte jeg. Bare ikke akkurat nå...

Bussen videre var Mai Linh busselskap og er tydelig stort i Vietnam. Thu hadde anbefalt det til meg på forhånd, hun sa det var trygt og bra. Fordomsfull som jeg var tenkte jeg at nå anbefaler hun et eller annet lite lokalt selskap hvor hun får provisjon. Man blir jo litt preget etternå ha reist i fattigere land hvor de alltid er ute etter å tjene penger. Men hun fikk nok ikke noe provisjon der nei. Nok et eksempel på at hun i det store og det hele ville meg vel. Jeg er ikke i tvil om at de tjente penger på meg, men dog.

Fremme i Vinh Long City går vi på det lokale markedet. Thu vil vise meg slanger som er til salgs. Kult! Jeg har etter hvert vært på en del markeder, men for så vidt ikke hvor de selger slanger. Thu prater i vel om at slangekjøtt er en delikatesse. Jeg skulle gjerne ha prøvd det. Vi får se om muligheten dukker opp. Slangene er ikke så store men Thu tar uansett drevent opp en fra beholderen de ligger i. Om jeg vil holde? Ups! Jeg har aldri holdt en slange før. Joda jeg vil holde, om ikke annet så for et kjapt skrytebilde. Merkelig følelse når slangen vrir seg i hendene. Man kjenner vitterlig musklene som spenner seg mens den prøver å komme unna og mens den snor seg rundt arma mi. Jeg gir den tilbake men er nå ganske så stolt:)

Vi rusler videre blant alskens grønnsaker og frukt og fisk og levende ender bundet i føttene. Fersk fisk, tørket fisk, digre snegler, akkar, krabbe, kreps.. Frukter og grønnsaker som jeg vel har sett noen av før men mange ikke. Dragon fruit, Jack fruit, durian, ladyfinger, bamboo og fandens oldemor.. Rispapir i alle varianter, blomster, masse. I en liten tralle på gata kan man fånkjøot seg en snack. Jeg spør henne hva det er. Kylling svarer hun. Hva med det litt mindre kjøttet ved siden av? Kyllingmage... Nettopp! Welcome to Vietnam!

Kaia neste og båt på Mekongelva. Selskapet hun jobber for har egne båter så det er kun hun og meg og sjåføren. Herlig! Og endelig litt bris. Vi tar turen innom en mursteinsfabrikk lengre ned langs elva. Her får jeg se hvordan murstein lages. Når jeg ser fabrikken på avstand ser jeg flere svære bikubeliknende greier. Gedigne sådanne, laget av murstein. Det er ovnene hvor de brenner mursteinene mens de ennå bare er leire. Murstein lages av leire og her på fabrikken er det rimelig mange som jobber og rimelig gammeldagse metoder. Jeg får se folk putte leire i en maskin fra attenhundreogvetikke og den kommer ut i mursteinsform, men da i lange søyler. Med en også helt manuell prosess kuttes disse til riktig størrelse og deretter bæres de bort for å tørke før de kan brennes. Når de er passe tørr, dvs etter en del dager, stables "bikuben" full av murstein som skal brennes. I starten kan de gå inn i ovnen, men etter hvert når de kommer opp i høyden må stiger brukes og noen står på utsiden med en liten beltevogn-sak og sender opppover og inn. Det tar 10 dager å fylle ovnen, så tar det 30 dager å brenne steinennog deretter 5 dager å kjøle ned før de til slutt må bæres ut igjen, nye 10 dager.. Tør ikke tenke på hvordan dette gjøres med moderne teknologi, men det krever antakelig bare en fjerdedel av folkene og sikkert halvparten av tiden. Interessant i hvert fall! Til å brenne bruker de skall fra ris. Her utnyttes alt.

Vi hopper i båten igjen og fyker over til en av øyene hvor vi skal bo hos en familie den natten. Først inn på en mindre elv og deretter igjen en mindre. Her må vi også bytte til robåt. Nå føler jeg virkelig at vi skal inn i bushen. Jeg er ganske spent på homestay'et. Jeg tipper det blir som da jeg var på Amazonas og det ble så bekmørkt om natta at man ikke kunne se noe foran seg, ikke en gang et lysskimmer. Gruer meg litt til det for det var rimelig angstfremkallende. Også vel vitende om at man er stuck der til solen står opp igjen. Også var jeg spent på fasilitetene.. Og det er vel det å si at drar man på homestay i bushen så er vel litt av poenget at det nettopp ikke er så voldsomt med fasiliteter. Men det er lett å booke tur hjemme i Norge og tenke at dette går så greit, men så er det ikke alltid at real life er så kult som man trodde.
Ok, fremme. Huset vi skal bo i ser bedre ut enn jeg hadde forventet. Til min skuffelse skjønner jeg at det er nok laget litt mtp homestay. Det er flere hengekøyer der, flere sykler man kan låne, flere bord for at flere kan spise på. Jeg trodde faktisk jeg skulle bo hjemme hos en familie, og bare meg. Men her er det andre turister også. De bor riktignok i noen hus ved siden av, men de spiser middag ute på verandaen der jeg bor. Fungerer litt som restaurant virker det som. Eieren er en veldig hyggelig dame og atmosfæren er god. Jeg får bli med på kjøkkenet og hjelpe til litt med vårrullene og for øvrig se når de lager mat, det gjør ikke de andre der.
Rommet er stort, men enkelt. Det er ikke tette vegger for å si det sånn. De har et hvitt taklys så må slås av om natta og et bittelite grønt som kan være på hvis jeg vil. Det er veldig velkomment. Thu viser meg hvordan jeg skal bruke myggnettingen og hvordan jeg skal stappe det godt under madrassen så det sitter skikkelig. Jeg undres hvilke andre småkryp som kan komme inn bortsett fra mygg, men spør ikke. På utsiden har jeg sett geckoer på veggen, men ikke inne på rommet.

Middagen består av x antall retter, noe som er vanlig i Vietnam. Fisk, elephant ear fish.. Man tsrnrispapir og lager en vårrull med fisk, salat, mynte og agurk også dypper man i fiskesaus. Jeg dropper for sikkerhets skyld salaten men tar alt det andre. Det smaker godt. Nydelig fisk. Også er det vårrullene som jeg har vært med på å lage. Mmm. Innholdet er bla tapioka. Suppe med grønnsaker. Suppe spises hele tiden i Vietnam, i alle varianter. Scampi. Også frukt til dessert. Kjempegodt alt sammen! Helt tydelig at nå har jeg fått ordentlig Vietnamesisk mat.

Før middagen har det blitt mørkt. Svupp også er det gjort! Jeg har selvfølgelig fått den sedvanlige forkjølelsen som jeg ofte får når tørr luft fra fly, dårlig søvn fra lang flytur,
jetlag, overgang til hete, aircondition fra hotellrom og denslags slår inn. Pokker! Det var urutinert av meg! Jeg burde ha tenkt på det for da skulle jeg drøyd litt med utfluktene. Men for seint å tenke på det nå. Halsen er sår, toppen er varm, jeg snørrer litt og heten er intens. Jeg prøver ikke å tenke på nattesøvnen og forholdene rundt, men litt vanskelig å la være. Heldigvis er jeg ganske sliten etter dagens reise og farting i varmen og med en sovetablett innabords får jeg faktisk sove ganske greit.

Kvart på fem våkner jeg av at hanen galer og dobesøk kan ikke utsettes lengre. Det skal sies at klokka nok var omkring ti da jeg sovna. Man legger seg tidlig her ute. Ikke så mye å gjøre kan du si. Finnes ikke gatelys heller. Toalettet er i et annet lite hus utenfor. Ikke mye tett der heller gitt. Her er faktisk dopapir, men jeg bestemmer meg for å bruke mitt eget da jeg ser bittbittesmå kryp bevege seg over papiret. Og vi er tilbake til hockeystilling igjen.. Det går ikke å skylle ned, heller ikke å få vasket hendene i vasken utenfor. Vannet må være slått av på natta. Jeg undrer meg hva man gjør når man har big business å gjøre på natta?
Tidligere lurte Thu om jeg ville ta en dusj. Den henger på veggen på do og det er kun kaldt vann. Jeg avslo. Ikke så mye pga det kalde vannet, men mest pga krypene. Jeg er nok litt for bortskjemt ja.
Ok, tilbake i senga for å prøve å sove videre. Skal ikke opp før halv åtte. Det har tettet seg i nese og hals og det er tungt å puste i heten. Det er vifte der, men likevel. Jeg ligger å kjenner på at jeg ikke vet om jeg fikser en natt til her. Tenker at jeg er sjeleglad at denne natta gikk så bra, men kan se for meg at etter en hel dag med program på deltaet, forkjølelse som skaper ekstra problemer, en hete som er crazy og angsttendenser så skal jeg kanskje ikke pushe det. Hmm, jeg må tenke litt på det. Se an når jeg kommer meg opp. Etter en times tid klarer jeg likevel å døse litt av og snart er det klart for en hel dag med aktiviteter på deltaet.

Reiseruta

Kanskje på tide å si sånn ca hvor jeg skal disse syv månedene.

Januar: Vietnam: reiser fra Saigon og nordover og deretter retur til Phu Quoc i sør - turen nordover inkluderer mest sansynlig MuiNe, Dalat, Hoi An, Hue, Hanoi og Halong Bay - før nordover skal jeg til Mekongdeltaet to netter, reiser i morra - ikke internettilgang

Februar: ei uke i Kambodsja og resten i Thailand - Pnohm Penh, Siemens Reap og Angkor i K og nord Thailand og Koh Lanta i T - nesten hele februar får jeg følge av venninner:-)

Mars: Kina: Beijing, Pingyao, Xian, Xining, Golmud, Tibet, Chengdu, Guilin, Shanghai, er tanken i hvert fall

April: India: Goa, Mumbai, provinsen Rajastan inkl Jaipur, Agra, New Delhi, Varanasi, sånn ca - ei venninne reiser sammen med meg hele april og halve mai:-)

Mai: Malaysia: Kuala Lumpur, Malaka, togreise gjennom jungelen på fastlandet, Borneo inkl Brunei også tar jeg/vi resten som det kommer

Juni: Indonesia: vi får se, Bali er vel et must

Juli: Thailand Koh Samui - får besøk av familie:-)

I morra er det tur til Mekongdeltaet som står for tur, inkl overnatting hos vietnamesisk familie. Reiser med en guide som venner har brukt før. Veldig spent. To angst-issues er også litt fremme: båttur på deltaet i liten båt og natta hos familien (les: å f sove, ev angst midt i no man's land, kan jeg vekke guiden hvis krise, den slags...).

Har valgt å ta en overnatting i Saigon etterpå (samme hotell) før jeg reiser videre til MuiNe. Gleder meg til å komme bort fra Saigon. Tuting og bærting og trafikk er jeg ganske lei av nå - og den heten som er her er til å bli svett av..!

Dagen i dag ble rett og slett shopping. Gode sandaler og solhatt:-)
I tillegg er jetlaget et faktum. Sovna ikke før i fire-femtiden på natta.. Håper det går bedre denne natta. I morra er det avgårde kl 10 og en real busstur før vi kommer frem tÆil Vinh Long-distriktet på Mekongdeltaet.

For øvrig har turistmagen gjort seg gjeldende så nå har jeg begynt på Idoform. Kveldens middag ble fried rice in pineapple. Veldig godt:) En interessant ting på menyen var fritert silkeorm-kokong... Hmm, den hørte til menyen for nord i landet så jeg får tenke litt på det til jeg kommer dit..

Ho Chi Minh City (Saigon) Vietnam

For en by! Et crazy sammensurium av moderne og falleferdig, folk, støy, forurensing, mopeder, flash og glæm. Sheraton ligger vegg i vegg med lowclass. Fattigfolk går side om side med Gucci og Louis Vuitton. Men det stemmer jo godt med beskrivelsene jeg hadde lest. Hør på dette fra Lonely Planet: "Fasten your seatbelts as Ho Chi Minh City is a metropolis on the move - and we're not just talking about the motorbikes that throng the streets. Saigon, as it's known to all but city officials, is Vietnam at it's most dizzying: a high-octane city of commerce and culture that has driven the whole country forward with it's limitless energy".

Apropos trafikk og gatekryssing. Har fått prøve meg noen ganger på å krysse veien og det er med hjerte i halsen. Rødt og grønt lys og fotgjengerfelter har en viss mening, men ikke 100%, også er det ikke alle overganger hvor det er trafikklys. Da gjelder det å go with the flow, dvs ikke andre fotgjengere for her er man på egen hånd, nei med flowen mener jeg bilene og mopedene. Og hvordan gå med den flowen? Jo man går sakte, sånn at de har tid til å unngå å kjøre på deg og heller kan kjør forbi.. For de stopper ikke for at du skal få gå over. Og tuting det funker like bra her som i Peru, om ikke bedre, les mer og heftigere.

Temperaturen her ligger rundt 30 grader på dagtid og mot kvelden. Det er rimelig hett!
Regnskurer kommer et par ganger ila dagen, ganske kraftig men varer kun et kvarters tid.

Jeg har fått testet pho, dvs rice noodle soup, noe som finnes overalt. Helt ok men tror ikke jeg har fått den beste utgaven. Kyllingkjøttet var litt gummi. Bedre lykke neste gang.

Dagens utflukt har vært til War Remnants museum som viser hva amerikanerne gjorde mot vietnameserne under Vietnamkrigen, sett fra vietnamesernes ståsted. Selv om vinklingen er ensidig er det ikke tvil om at det var en såkalt aggressiv krig. Man blir ganske ettertenksom når man ser bilder av deformerte barn og fostere, drepte innfødte inkl gravide og små barn, tortur, etc etc. Selv på 2000-tallet fødes det barn med forskjellige sykdommer og deformeringer. Angivelig er det plantevernmiddelet Agent Orange som er årsaken. Jeg ser det står på nettet at dette ikke kan bevises, men uansett, alle bildene fra bombing av landsbyer, hensynsløse massakre av sivile, brenning av hjem, voldeligheter, mm så blir man satt ut og ganske kvalm. En usminket synliggjøring kan man si.
En annen ting som slår meg er hvilke ekstreme forhold de kjempet under. Ikke at det er noe nytt, man har jo sett filmer, men disse bildene fra real life med gjørme, elvekryssinger, jungellandskap, skyttergraver, hete, osv - det er rett og slett skikkelig Rambo om man kan si det sånn.

Kameraet fikk være innlåst på rommet i dag men noen bilder med mobilen har jeg tatt. Problemet er bare at jeg ikke får lastet dem opp fra iPaden min... Forsøker å finne ut om det er en løsning.

Fra 5 desember til 5 januar

1 måned siden sist jeg skrev og nå har den lange turen akkurat begynt.

Tiden siden sist har flydd avgårde. Det ble mer travelt enn jeg hadde ønsket. Kom ikke i mål med alle forberedelser jeg skulle, men nå har jeg altså reist og og det var den største barrieren. Første reise så langt alene. Jeg er ganske stolt:) Kanskje det beste for meg var at jeg ikke fikk for mye tid til å grue meg. Plutselig var dagen der og det var bare å komme seg avgårde. Har ikke hatt tid til å se så langt frem av gangen - vært litt for mange milepæler som har handlet om helt andre ting før jeg kom så langt at fokuset kun kunne være turen. Og som om ikke det var nok ble jeg og de fleste av mine nærmeste kolleger rett før jul berørt av innskrenkninger i selskapet jeg jobbet i.

Så litt utladning, omprogrammering og en juleferie var nødvendig for et fokusskifte. Det betyr jobbsøking når jeg kommer hjem og litt forberedelser underveis, men utfordringer er til for å takles.

Tilbake til flyturen hit - jeg er forresten i Saigon/Ho Chi Minh City. Av og til snek det seg inn noen følelser og tanker om å være lost i verden, men da skyndte jeg meg å tenke på noe helt annet. Don,t go there, tenkte jeg instinktivt. What you think about you bring about!

Jeg tror faktisk nå at jeg er på vei ut av angsten, for jeg vet at det ikke er så enkelt at man bare kan si, ikke tenk på det! Dvs det funker, men man må bruke tid på det og ta det
gradvis. Små steg og mestringsfølelse er viktig og det er det jeg har gjort. For fem år siden hadde denne turen vært umulig for meg. Tar man for store og raske steg kan man få en traumatisk opplevelse og få en skikkelig setback. I tiden før jul kjente jeg litt på
angstfølelsen og ble minnet om hvordan det var da det virkelig stod på. Det var ikke vanskelig å forstå at det var den kommende turen som fremkalte det og innimellom var jeg livredd for at det skulle komme tilbake med full styrke. Jeg har gjort en del avtaler med venner og familie
som kommer og besøker meg og jeg har booket noen flyreiser og overnattinger så jeg kunne fort følt meg presset opp i et hjørne (fått en følelse av at jeg måtte dra fordi jeg har gjort avtaler og forpliktelser) noe som kunne utløst panikk, men det gikk fint. Og det positive med besøk (bortsett fra det sosiale selvfølgelig) er at jeg har noen milepæler å se frem til. Eller hvis det blir virkelig ille; milepæler å holde ut frem til.. So far so good!

En ting som hjelper er også å ta graden av primitivitet stegvis. Altså ikke de verste hostellene og de minst pålitelige taxiene etc først. Heller betale litt mer for trygghet i
starten. Tilvenning rett og slett. Gradvis trygghets- og mestringsøvelse. Høres sikkert snålt ut, men det er sånne ting man plutselig begynner å tenke på og som betyr noe når man får angst.

Det som også har vært veldig bra har vært positiv oppbacking fra venner og familie. Ikke alle som nødvendigvis vet at jeg har panikkangst, men det har hjulpet på motet når folk sier de syns jeg er tøff eller de sier de misunner meg. Sistnevnte er egentlig en super fokusskifter. Heller tenke på hvor priviligert jeg er enn at jeg kanskje kan få et panikkanfall.

Nok om angst for nå.

Sekken ble 16 kg. Jeg føler den er for tung egentlig men valgte å ta med en del bøker og de skal jeg kvitte meg med underveis. Ikke minst har jeg fulle store sjampo, balsam, hårkur, bodylotion, solkrem, myggmiddel flasker. Og de blir det jo mindre i underveis. Jada, jeg vet det finnes småe flasker av alt sånn, men ikke så gode produkter. Syv måneder på reisefot; disse tingene blir min lille komfort. Her i Saigon kan man ikke gå ut døra før man stinker av svette og føler seg gjennomvåt. Da er det godt i hvert fall en gang ila døgnet å føle seg fresh.

Før jeg dro måtte jeg endevende sekken og ta ut litt. Var så vidt jeg ikke la igjen yogamatta mi i et øyeblikks håpløshet, men søstra mi strappa den fast og den ble heldigvis med:-)

Ellers så drasser jeg rundt på diverse elektroniske duppeditter og de veier jo litt. Kamera,
iPad, mobil, kabler, ladere, chinese-english talking dictionary, mm.

Jeg må faktisk kjøpe meg et par sko.. Sandaler som er gode å gå i. Hikingskoene blir for varm og slippersene er for flat såle for å gå en del.

Nok om tiden før turen.

Angsten for angsten

Neste land USA. 3 uker etter seiltur-hendelsen er vi i Orlando og skal kose oss i Magic Kingdom, Universal Studios, Epcot, Seaworld mm.

Universal studios tror jeg var den første parken vi var i. Og jeg husker ikke hva vi gjorde aller først, men jeg husker at vi tidlig stod i kø på "Twister". Real kø for å komme inn i et hus hvor et eller annet "morsomt" skulle skje og kanskje ble vi "tatt" av en tornado.. Ikke en tanke streifet meg om eventuelle hendelser ala seilturen eller spa-opplevelsen. Det var tydeligvis ikke kommet inn i "systemet" enda.

Så var vi kommet frem og digre dobbeltdører åpnet seg og vi kunne gå inn. Rommet innenfor var mørkt og det var små kinoskjermer høyt oppe på veggene. Det var et stå-rom. Dørene lukket seg bak oss og film ble snurret. Filmen var en intro til en eller annen tornado-opplevelse. Det var frontfigurene i Twister som snakket "til oss". Det var mange folk i rommet og vi stod ganske tett. Jeg kjente jeg ble varm og kan huske at jeg løsnet på klærne og åpnet litt på det som kunne åpnes. En liten tanke sa meg at "håper ikke det er de der greiene... og håper det bare er at det er varmt". Det var første gang jeg gjenkjente følelsen og ble redd for at den skulle komme. Jeg tørket meg over pannen, var litt ukonsentrert på filmen, men fikk med meg at vi skulle inn i et rom ved siden av og at der skulle vi virkelig få "ristet oss". Pulsen var høy og jeg begynte å se rundt meg etter utgangsdører. I løpet av noen sekunder hadde jeg gått fra rolig til anpusten. Følelsen var der igjen og det var ingen tvil om det. Det var heller ingen tvil om at jeg ikke hadde sjangs til å bli med videre på moroa. Jeg hadde spottet en dør og skjønte at her var det bare å komme seg ut i det massene beveget seg til rommet ved siden av. Kjapt fikk jeg gitt beskjed til kjæresten min at jeg går ut og etter at jeg gjorde tegn til en av vaktene så åpnet han døren for meg og jeg kom meg ut i lyset og i lufta..

Det var sol og fint ute og jeg fant meg en benk og prøvde å roe meg. Jeg måtte legge meg nedpå benken og forsøke å puste rolig og i store åndedrag. Lettelsen over å komme ut var enorm, men uro-følelsen og panikken ga seg ikke så raskt. Jeg tenkte og vurderte hva jeg skulle gjøre resten av dagen - det var jo mange "rides" og liknende greier i parken og vi hadde jo akkurat begynt. Men egentlig var det ikke så mye vurderinger for beslutningen var instinktiv. Det var ikke snakk om at jeg skulle inn i noen flere sånne greier.

Kjæresten min kom ut og var strålende fornøyd med sin "Twister-opplevelse". Han likte fart og moro og var klar for neste. Samtidig var han spent på hvordan det gikk med meg. Jeg forklarte så godt jeg kunne og fant ut jeg ville bli med rundt i parken, men at han måtte ta diverse "rides" alene. Jeg husker vi var på "Tilbake til fremtiden". Der gikk man liksom inn i bilen og var med på en herlig kjøretur i den. Jeg hadde lyst, men turte ikke så han måtte ta den alene. Husker også at vi var på "Haisommer", men der pushet jeg meg til å bli med på en slags kort båttur, men det var ute så det var litt mer luftig. Mener også vi var på Star Wars, men der og måtte han gå inn alene.

Hele dagen ble egentlig litt ødelagt for oss begge. Selv da vi var tilbake på hotellrommet hadde jeg en urofølelse i kroppen. Den dagen ble et veiskille. Jeg skjønte at dette var gang nummer tre av noe som kom til å skje flere ganger. Og angsten for angsten hadde tatt bolig. Jeg begynte å tenke på hvilke situasjoner det kunne komme til å skje. Det var jo et visst mønster; innestengt, "fastlåst", mørkt, trangt... den type omgivelser. Resten av parkene hadde jeg fine opplevelser, men mange av dem er ute og derfor ikke like angstfremkallende - og var det lukkede situasjoner så stod jeg over. Også levde jeg med en viss uro innimellom, men jeg lot den ikke få utvikle seg. Jeg var i unngåelsesbransjen.

Og jeg hadde begynt å tenke på den neste store hendelsen som jeg ikke kunne unngå og det var flyet fra Miami til Mexico City. Tror det var en seks-timers flytur og det er uutholdelig hvis angsten kommer de første minuttene. Ett minutt med angst er så fryktinngytende at det er derfor mange unngår opplevelsen og utvikler fobier som varer hele livet. Jeg visste ikke på dette tidspunktet at det jeg hadde fått var angst. For meg kjentes det veldig fysisk og jeg trodde noe var alvorlig galt med kroppen min, men skjønte ikke hva. Siden jeg fikk så høy puls og denslags tenkte jeg mye på hjerte og at det var noe relatert til det. Begynte å tenke at dette måtte jeg få undersøkt.

Og jeg fikk angst på flyet til Mexico City. Halvveis på flyturen kom det og varte resten av flyturen og hele tiden på flyplassen til vi fikk bagasjen, fikk tatt en taxi og kommet oss til hotellet. Da var det ingen tvil om at dagen etter måtte jeg komme meg til lege. Dagen etter kom og angsten var ikke der, men vi fant et legekontor like borti veien for hotellet. Men det skulle ikke være så lett for de snakket ikke engelsk.. Jeg hadde med meg en sånn liten lommeparlør og stotret frem litt greier. De lyttet litt og spurte litt, men jeg var usikker hva de egentlig forstod. Men jeg fikk noen tabletter som jeg skulle ta. Da vi gikk var det en slags lettelse, men jeg var litt usikker på de tablettene. Kom jeg til å putte i meg noe jeg ikke burde eller var det riktig?

Resten av tiden i Mexico City gikk greit og vi reiste videre til Acapulco.

I nåtiden har jeg begynt å kjenne litt angst for angsten eller ikke akkurat det, men i hvert fall redsel for angsten. Og noen ganger om kveldene har jeg følt et lite snev av angst. Det nærmer seg tur - det er under 1 mnd igjen så jeg vet det er derfor. Hvis jeg kjenner det prøver jeg å puste i store, rolige, dype pust, bla noen øvelser jeg har lært på yogakurs. Det hjelper litt. Og noen ganger sier jeg sånn halv-høyt "Kom igjen, bare kom å ta meg! Her er jeg, bare kom! Jeg gjemmer meg ikke." Det har jeg lært i terapi og er ikke noe som kommer enkelt og jeg kan ikke si jeg er ekspert. Men det handler om å la det komme og la det skje. På en eller annen merkelig måte kan jeg få kroppen til å slappe mer av med det (som også kan skape mindre angst). En slags resignasjon på at angsten er der og at den bare må få komme og at det går over og jeg overlever. Det å stritte i mot kan skape mer angst. Men det kommer ikke lett å ikke stritte imot.

Med angst i seilene

Åtte år tilbake igjen;
Thailand og opplevelsen på spa ble fjernere og fjernere. Australia var neste mål og omtrent hele kontinentet var reist rundt. 2 måneder hadde gått. Stedet var Airlie Beach og seiltur til Whitsunday Islands stod for tur. Oss og et tysk par + kaptein og kokk.

Hu hei hvor det gikk. Skikkelig sjø så vi alle var sjøsjuk. Tyskerne var grønne og hang over rekkverket. For dem sa det stopp da vi kom et stykke utpå. Litt telefonering også ble dem plukket opp i en gummibåt og fraktet i land. Vi fortsatte og hadde hele båten for oss selv sammen med kapteinen og kokken. Ikke så svær båt riktignok og vi sov nokså trangt.

Panikk og klaus for 2 måneder siden var ikke i mine tanker. Vi ankra opp for natta, spiste middag og det ble kvelden - sovna gjorde jeg også. Men midt på natta våkna jeg i full panikk. Skyhøy puls, hetetokter, svimmel, gele i beina, fikk ikke luft.. måtte opp på dekk å trekke luft og kjæresten ble vekket og måtte være med. Han var trøtt og skjønte ingenting - ville legge seg men forsøkte så godt han kunne å være støttende. Aldri har jeg følt meg så alene og redd. Jeg fabulerte om å vekke kapteinen og spørre om han hadde oksygenmaske... men gjorde det ikke. Jeg klarte ikke å formidle til kjæresten hva som skjedde. Jeg skjønte det knapt sjøl. Men jeg var livredd og hadde store problemer med å puste. Etter en god stund på dekk ville kjæresten legge seg. Jeg var ikke leggeklar i det hele tatt! Satt der en stund, men måtte etter hvert gjøre et forsøk på å legge meg og sove jeg også. Jeg husker jeg lå veldig lenge før jeg sovnet, kanskje to timer. Til sammen varte nok det hele i 3-4 timer. Det var grusomt og helt uforklarlig. Den som har angst vet at ett minutt er lenge - fordi følelsen er så hinsides sterk og fylt av skrekk.

Og dagen etter våknet jeg på morgenen uten en følelse av verken angst eller uro.. Helt merkelig. Jeg kjente virkelig etter om det ikke var noe der som plutselig ville komme, men nei, alt var i skjønneste orden. Hvordan kan man bli klok på sånt? Det var nesten som om det ikke hadde skjedd. Fra helt i høygear til helt i vater. Jeg ante ikke hva jeg skulle tenke om det hele. Hva ville skje nå? Ville det skje noe i det hele tatt?

Turen fortsatte og det gikk helt greit. På tross av den skrekkslagne opplevelsen var det likevel ikke sånn at jeg tenkte på å søke på nettet eller sjekke noe videre. Men vi skulle på to seilturer til.. og vi hadde allerede booket... Jeg mener det var etter denne episoden at vi avbestilte den ene. Men likevel dro vi på en til, da med to overnattinger. Men dette var en større båt og helt annen romslighet både i selve båten og i lugaren. Her var det lugar og ikke bare et sylinderformet "hull". Den turen gikk fint, selv om jeg nok var spent om noe ville skje igjen. Men det gjorde det ikke. Litt forknappet var jeg nok, men ingen angst da.