Alvor og gjensynsglede

I løpet av flyturen til Phnom Penh har jeg forsøkt å nullstille hodet og åpne opp for Kambodsjamodus og samtidig fatte at jeg faktisk skal møte Linda og Christina der. Jeg kommer frem halvannen time før dem og vi har avtalt at jeg venter på dem på flyplassen.

Visumprosedyren går smooth. Dette har de gjort før.. Jeg kommer ut med bagasjen og taxisjåførene springer frem. I løpet av den halvannen timen er det mange som hevder at de snakket med meg først og dermed mener det er deres deal. Jeg beveger meg av og til mot ankomsttavlen for å sjekke hvordan det ligger an med flyet og hver gang er det noen som sjekker om jeg trenger skyss. Jeg kan jo ikke la helt være å snakke heller så noen av dem får høre at jeg venter på venner og at de kommer fra Bangkok. Det glemmer de ikke så de er raske til å spørre ved hver bevegelse om vennene har kommet. Jeg har etter hvert lært meg "avvise-taxi-minen" og praktiserer den flittig.

Spenningen bygger seg opp for meg og det er nesten surrealistisk at jeg skal møte venner her, i Kambodsja liksom. Flyet har landet og jeg venter på at de skal komme ut. Jeg ser og ser og plutselig, der er de jo! Det er nesten så jeg var overbevist om at det var en drøm. Men der kommer de jaggumeg. To store smil.

Også snakker de norsk.. Hjelpemeg, det gikk litt i klabb med det samme. Merkelig hvordan man tilpasser seg.

Avgårde til hotellet i søppelgata som vi kaller det. Vi har tilfeldigvis funnet et hotell som vender rett ut i ei gate hvor det lastes, losses og sorteres søppel til den store gullmedalje. Men hotellet er helt ok og jeg tror nesten vi er de eneste turistene i området. Vi har tydelig ikke kommet til turiststrøket og godt er egentlig det.

Etter noen forsøk finner vi også ut hvordan vi skal ta oss frem i byen. Det blir etter hvert en del tuk tuk også. Vi nordmenn er jo vant til å ta beina fatt men det er liksom ikke helt lagt opp til det. Utfordringen med å krysse gatene er også i Kambodsja men med en anelse mer trafikkregler enn i Vietnam. Første kvelden sliter vi litt med å finne et sted å spise men etter hvert ender vi opp på the big lobster. I hvert fall er det et digert neonlysskilt formet som en hummer utenfor. Bilene er parkert på alle sider av restauranten og helt oppå fortauet inn mot døra så vi trodde nesten det var en bilbutikk først.. Flott restaurant og masse utvalg av sjømat selv om vi ender om med enkle fried rice liknende retter, litt pysete som vi er i startfasen.

Av to alvorspregede sights velger vi Killing Fields første dagen. Det ligger et stykke utenfor byen så vi booker en taxi dit og avtaler at sjåføren venter på oss der. Killing Fields er det området hvor de innsatte i Tuol Sleng fengselet ble fraktet og massakrert etter de først har vært forhørt, torturert og skal vi si "lagret" der. Hvis de overlevde. Tiden var 1975-1979 da Pol Pot og hans Khmer Rouge tok makten. Vi snakker menn, kvinner, barn, alle. Ingen ble spart. Det var vel vel heller en strategi at de gikk løs på familiene. Khmer Rouges offisielle navn var Communist Party of Kampuchea og i 1976 ga de landet navnet Democratic Kampuchea. For et paradoks!

Etter få dager ved makten tvang de omlag to millioner mennesker i Phnom Penh og andre byer ut på landsbygda for å drive landbruk. Tusenvis av mennesker døde underveis. Khmer Rouge innførte et radikalt Maoistisk og Marxist-Leninistisk endringsprogram. De ønsket å forvandle Kambodsja til et klasseløst samfunn uten noen rike eller fattige, og ingen utnyttelse. For å oppnå sitt mål forbød de pengebruk, de frie marked, vanlig skolegang, privat eiendom, utenlandske klesstiler, religiøs praksis, og tradisjonell Khmer kultur. Skoler, pagodaer, moskeeer, kirker, universitet, butikker og regjeringsbygg ble lagt ned og gjort om til fengsler, "omskoleringscamps" og Kornlagre. Det var ingen offentlig eller privat transport, ingen privat eiendom og ingen ikke-revolusjonære aktiviteter. De kalte det nemligben revolusjon... Fritidsaktiviteter var svært innskrenket og alle måtte bære svarte uniformer som var den tradisjonelle revolusjonsuniformen.

Under Democratic Kampuchea ble alle frarøvet sine grunnleggende rettigheter. Folk hadde ikke lov å bevege seg utenfor sine gårdsområder. Det var ikke lov å samle seg og ha diskusjoner og gjorde man det kunne man bli tiltalt for å være fiende og dermed arrestert og henrettet. Familieforhold var også sterkt kritisert og det var forbudt å vise selv den minste følelse, humor eller syns synd på noen. Khmer Rouge ville at alle skulle tro på, adlyde og respektere kun Angkar Padevat. Angkar Padevat var navnet på ledelsen i Khmer Rouge, som ingen visste hvem var. De skulle være alles "mor og far".

I løpet av tre år ble tusenvis av soldater, offiserer og siviltjenestemenn arrestert og drept. Disse ble ikke regnet som "rene" siden de hadde vært del av regimet før Khmer Rouge, og kun "rene" folk kunne bygge revolusjonen. Tusenvis av intellektuelle, byfolk og minoritetsfolk ble drept, beskyldt for å være forrædere. Intellektuelle ble særlig sett på som en trussel og mange har i ettertid kalt det en klasseskillekamp.

Fakta er at mellom to og tre millioner mennesker døde eller ble drept i løpet av få år, enten fra sult, sykdom og utmattelse eller fra rein utryddelse. Democratic Kampuchea er et av de verste folkemordene i nyere historie og brutaliteten var hinsides det man kan forestille seg. Som ett grusomt eksempel kan nevnes at babyers lemmer ble slitt av eller de kunne holde dem i beina og klaske deres hode mot et tre. Det er unødvendig å si mer.

Killing Fields er egentlig navnet på ca 400 folkemordsteder i Kambodsja og som til sammen inneholder nesten 20 000 massegraver. i Phnom Penh heter den vi besøkte Choeung Ek. Nesten 9000 skjelett er funnet her men man anslår at det dobbelte er det riktige tallet. Det er en uvirkelig følelse å gå rundt og se på de nå tomme massegravene mens vi leser på skiltene som forklarer det vi ser. Hovedminnesmerket på plassen er en 62 meter høy stupa i betong og delvis glass som inneholder de nesten 9000 hodeskallene som er funnet her. Det er også en utstilling og en enkel film man kan se. Stupa-minnesmerket gir meg flashback til minnesmerket i Auscwitz 2, ikke fordi det likner men fordi guiden endte turen der og sa: "Remember, if it could happen once it could happen again". Og Kambodsjanerne er også opptatt av å vise verden hva som skjedde og at man ikke må glemme.

Vi blir ettertenksomme der vi går og lurer på hva morgendagens besøk i Tuol Sleng vil gi av reaksjoner. Alle er enig om at det holdt med det ene "museet" på en dag og vi har behov for å summe oss og lese litt mer om det hele. Det er rart å tenke på at dette skjedde kun for litt over tredve år siden. Det betyr at mange som lever har familie og slekt som de har mistet under regimet og mange har egne erfaringer i minnet. Mens vi er i Phnom Penh foregår det faktisk høringer av to Khmer Rouge ledere som senere vil bli stilt for retten. Begge vil antakelig be om å bli løslatt. Et tema er at de allerede har blitt holdt i forvaring siden 2007 da domstolene ble opprettet med backing fra UN. I 2010 ble Comrade Duch, prisonchief, idømt 35 års (i praksis 19, fratrukket tid han har tjent og tid han har sittet i forvaring) fengsel men i november samme år ble saken anket. Begge parter anker faktisk. Motparten fordi han burde fått maksimumsdom på 40 år og i tillegg blitt dømt for slaveri, fengsling, tortur, voldtekt, utryddelse, etc.

Dagen etter besøkes Tuol Sleng eller S-21 (Security office/center) som det også ble kalt. Omlag 200 slike fengsler ble opprettet. Tuol Sleng var opprinnelig en skole og det er en helt surrealistisk opplevelse å gå rundt i bygningene samtidig som "skolegården" har flotte blomstrende magnoliatrær og palmetrær. Security centerne var delt inn i fem nivåer. Flesteparten i de laveste tre nivåene, regionale, distrikter og sub-distrikter. Tidligere soldater og siviltjenestemenn fra regimet før Khmer Rouge, samt folk som var tiltalt for tyveri, dessertering og det å snakke negativt om Angkar. Over her var sone-nivået og dette var Khmer Rouge soldater og deres familie og de som var tiltalt for lovbrudd i sonen. Det høyeste nivået var S-21 (central security center) og nesten alle innsatte var Khmer Rouge kadre og soldater tiltalt for å forråde revolusjonen. Nesten ingen ( jeg mener å huske 7) overlevde S-21.

De første bygningene vi besøker var forhørs- og torturrom. I de fleste rommene står kun en rusten jernseng, en kjettinglenke og en jernstang med tilhørende fotbøyle, for å minne om hva som en gang foregikk her. På veggen henger et forstørret fotografi av en person like etter han er torturert og mest sansynlig død. Beina er festet til jernstangen men utseende for øvrig varierer litt etter hvilken torturmetode som er brukt. Felles for hvert bilde er en ren slaktesene hvor blodet flyter. I rommene i etasjene over er det slått ut et hull i veggen nede ved gulvet. Her ble blodet kostet ut. Ennå kan man se blodflekker på gulvene.

I andre bygninger er små celler hvor massevis av mennesker ble stuet sammen og "lagret" mens de ventet på å bli fraktet til Killing Fields og massakrert. Her er piggtrådgjerder og annen inngjerding for å hindre fangene i å ta selvmord..

Ute på plassen har man laget et digert skilt som viser "The Security of Regulation". Et slags ti bud for fangene. Her står for eksempel: "you must immediately answer my questions without wasting time to reflect", "while getting lashes or electrification you must not cry at all", "do nothing, sit still and wait for my orders. If there is no order keep quiet. When I ask you to do something you must do it right away without protesting".

Denne skolen ligger sentralt i byen og man kan lure hvordan de kunne komme unna med dette, men med den råskapen og den frykten de skapte kan man på en måte forstå. Ingen slapp unna. Soldater i egne rekker ble drept, arbeidere i fengslene, familiemedlemmer, barn. De stolte ikke på noen og som enkeltperson kunne man antakelig heller ikke stole på noen. Noen av de få overlevende har skrevet sine korte historier og vi leser blant annet om en som ble hentet om natten av sin nabo og sitt søskenbarn. Frykten for selv å bli torturert og drept var større enn å beskytte sine kjære.

Jeg kjenner jeg har bygget opp en hatfølelse overfor denne Pol Pot og Røde Khmer. Pol Pot flyktet inn i jungelen av sør-vest Kambodsja og fra 1979 til 1997 klynget han seg til makt sammen med noen gjenværende Røde Khmer medlemmer, med støtte fra USA.. og UN.. som anerkjente dem som det rette styret av Kambodsja. Han døde i 1998 og ryktet sier at han ble forgiftet.

20 mai er nasjonal hat-dag i Kambodsja. Tradisjonelt samlet folk seg og så filmer, teatere, besøkte Killing fields, Tuol Sleng, etc og generelt uttrykte hat overfor Pol Pot og Røde Khmer. Det er ikke lengre en fridag men dagen markeres fortsatt.

Etter besøket i Tuol Sleng er vi fulle av inntrykk og vi tar turen til River Side hvor vi spiser lunsj og forsøker å ta inn over oss alt sammen. Det blir egentlig for mye å absorbere og for min del blir det egentlig liggende i en av skuffene langt bak i hodet helt til nå, en uke senere hvor jeg sitter på mitt hotellrom i Bangkok og forsøker å skrive noen ord om det.

Etter lunsjen vår ender vi faktisk på nabosjappa og får massasje og pedikyr. Jeg tror vi alle har blokkert tankene for gårsdagens og formiddagens opplevelser. Og kanskje ble behovet for å tenke på noe godt det som gjorde at vi endte der. Etterpå besøker vi Royal Palace som ligger rett ved og som også ble et kjærkomment avbrekk fra det alvorlige. Royal Palace kan sammenliknes med Grand Palace i Bangkok, bare ikke riktig like mange bygninger, men hakket flottere. Før vi kommer oss inn blir vi faktisk forsøkt lurt med den kjente klisjeen "det er stengt i dag pga statsbesøk men jeg kan ta dere til et annet spennede sted". Det er lett å gå fem på men vi undersøkte nærmere og joda der var flere turister på innsiden så det såkalte statlige besøket hos kongen var nok bare en bløff for å få oss med til et annet sted og dermed få litt provisjon.

Våre dager i Phnom Penh er over og i morgen går ferden videre med buss til Siem Riep og Angkor.

Qua da!

Herlig! Qua da! Yndlingsuttrykket til Khien og Khoi:)

Endelig varme igjen. Strender. Blått hav. Herlig!

Phu Quoc er antakelig det flotteste badestedet i Vietnam og foreløpig er det ikke for turistifisert. Men utviklingen skyter raskt fart og om noen år har det nok ikke den samme sjarmen lengre. Fortsatt er flesteparten av veiene av den røde, støvete sorten og flere strender er folketomme. Så jeg er glad for å få oppleve det nå.

Uten sertifikat og som solo reisende hadde jeg nok ligget mye på hotellstranden og brukt de flotte fasilitetene der. Svømmebasseng, spaavdeling, etc. Men jeg har blitt venn med Khien, motorsykkelsjåføren, og har spurt om ikke han vil komme til Phu Quoc å være min sjåfør og guide der. Khien har aldri vært på Phu Quoc før så det vil han mer en gjerne. Guide trenger man jo ikke men det gir mange fordeler å reise rundt sammen med en som snakkker språket og som kjenner landet. Det blir en vinn vinn situasjon for oss begge i tillegg til kjempehyggelig selskap.

Khien har litt kontakter og vips har han fikset en motorsykkel til leie. Slik som alle vietnamesere har han snakketøyet i orden og han er allerede langt på vei til å bli kjent med Hai som leier ut sykkelen. Første utflukt går til den mest eksotiske stranda Sao Beach. Innen vi kommer frem er vi røde av støv fra veiene. Asfalten varte ikke lenge og det var humper nok til å få "monkey bum" igjen. På veien passerer vi utallige strender uten folk, det er bare å ta for seg. Jeg tenker med gru på alle hotellene som garantert står på rad og rekke her om noen år. Men enn så lenge er det salig øde, bare avbrutt av noen fiskere innimellom og noen fattigslige hus og en perlefarm.

Sao Beach skuffer ikke. Kritthvit sandstrand og krystallblått hav og langgrunt. Noen folk er det der men langt fra plagsomt. Og temperaturen i vannet er perfekt. Lazy days har begynt og solkremmen brukes flittig.

Dagen før testet vi ut Seafood buffet ute på hotellet og gikk en tur langs stranda - uten myggspray på. Here we go... Urutinert av meg. Jeg vet det. Myggstikk i utlandet er døden for meg. To kløinger og stikket har svulmet opp tigangeren. Jeg skal få slite med de stikkene resten av tiden på Phu Quoc og ei uke til. Sola gjør det ikke noe bedre. Vi snakker infernalsk kløing så det krever all min viljestyrke å ikke klø..

Likevel, strandlivet er herlig! Neste dag suser vi opp til Bai Thom. Bai betyr strand. Det er et godt stykke å kjøre men her bygges det ny vei. Det innebærer at mye er asfalt men logistikken er ikke som hjemme. Min erfaring med veibygging er at man begynner et sted og jobber seg gradvis videre. Her er det annerledes. Man starter et sted også holder man på til man møter en hindring. Da stanser man midlertidig men man fortsetter rett etter hindringen og bygger videre. Hindringen kan være ei bru som skal bygges, et hus som skal flyttes. Man kommer tilbake med andre ord også fikser man hindringene senere. Så å kjøre på disse veiene i byggeperioden kan være en utfordring. Ikke lurt å kjøre for fort for uups, der stoppet det gitt og man må kjøre rundt.

Da vi kommer til Bai Thom er plutselig Hai der, han som leier ut sykkel til oss. Hai snakker ikke engelsk, ikke et ord. Khien slår av en prat mens jeg rusler for å finne et sted å legge seg ned. Bai Thom er fantastisk! Ikke et menneske på hele stranda. Er det mulig? Kun en gang mens vi er der kommer en enslig krabbefanger ruslende. Paradis.

Khien forteller at Hai vil invitere oss på middag og lurer på om jeg kunne tenke meg det. Han sier at han bor veldig enkelt så han er litt beskjeden men om vi vil komme er vi velkommen. Selvfølgelig vil jeg det. Khien vil også gjerne og jeg tror han heller har litt enklere forhold enn det jeg er vant med - han føler seg nok ikke helt komfortabel med det.

Men hvordan klarer man å få en invitasjon til middag hjem til familien til han man leier motorsykkel fra? Jeg tror vietnameserne har et eget sosialt gen som vi ikke har.. De snakker rett og slett mye med folk og de er veldig sosiale og familiemennesker deluxe. Jeg irriterer meg over at jeg ikke forstår språket. Skulle så gjerne visst hva de snakker om.

Middagen hos Hai blir en annen dag og vi besøker nattmarkedet i Duong Duong, "byen" på øya. Jeg forestilte meg masse stæsj for shopping, noe det også var, men halve gata er gaterestauranter hvor det meste på menyen er Seafood. Herlige dufter pirrer smaksløkene og det er nesten umulig å velge. Et herlig måltid med helt spesiell stemning.

En av dagene er det klart for middag hos Hai og han kommer personlig å møter oss for å vise vei. Det er ikke langt unna men vi er ikke kjent. Hai er alltid ulastelig kledd. Klærne er lyse, reine og de ser nystrøkne ut. Jeg lurer på dette hjemmet som er så beskjedent. Vi svinger over en bro og gatebildet endrer seg umiddelbart. Vi er helt tydelig kommet til fattigstrøkene. Hus og skur står tett i tett, veiene mellom er smale og humpete og gatene er fulle av folk og dyr. Opp et smug her og ned et smug der også er vi fremme. Huset er riktignok av mur men enkelheten kan ikke beskrives. Det minner mest om en garasje hvor man har mekket til en slags vanlig dør. Et neonlys henger på snei nedover veggen. Foran huset er det en platting av betong og her er en stor blå plastpresenning lagt utover. Noe mat er satt frem men kona til Hai holder på å forberede inne. Jeg forsøker å titte inn og ser bare et stort rom. Vi hilser og blir bedt om å sitte ned så vi tar av oss på beina og setter oss. Og har jeg ikke hatt "monkeybum" før så får jeg i hvert fall steinhard bum etter denne seansen.

Maten kommer ut og vi får høre at dette er mat som de vanligvis spiser og som det virker som de elsker. Rispapir med salat, mynte, noe annet grønt, litt rasp fra kokosnøtt og rå fisk og reker som er gjennomtrukket i lime. Man lager en vårrull og dipper og spiser. Jeg spiser fire eller fem stykker og syns det er helt greit men jeg kjenner på slutten at det vokser litt i munnen min. Egentlig er det mest smak av limen og dippen. Frukt settes frem også litt salt å dippe i. Til slutt henter de frem riskake. Det er ikke dessert men en del av middagen. En tykk pølse surret i bananblad eller liknende åpnes og deles i passe kakestykker. Pølsa er grønn med noe beige og hvitt i midten. Det grønne er ris som er farget, det beige er bønner og det hvite er fett.. Det smaker ikke så verst faktisk, men ganske mektig så ett stykke holder lenge. Til måltidet drikker vi Sim wine. Khien har hørt at det skal være en spesialitet på Phu Quoc og Hai har tatt oss med til et sted de lager det for å kjøpe med ei flaske. Jeg har prøvd å skjønne hva Sim er men ikke funnet det ut. Men det er en liten frukt på størrelse med en liten oliven som de lager denne vinen av. Man kan velge 14 eller 10% og sistnevnte viser seg å være den beste så vi kjøper med den. Hele flaska går med under måltidet.

Khien er i sitt ess og sier at han elsker dette enkle livet. Jeg kjenner at som en enkeltopplevelse er det fantastisk å få oppleve men jeg er redd det hadde vært vanskelig å venne seg til permanent.

En viktig del av måltidet består i å vifte bort fluer. Vi vifter alle i tur. Dette er ikke en opplevelse for dem som må ha hygieniske forhold for å trives. Etter måltidet ryddes maten bort og noe puttes i en pose og kastes rett og slett på bakken rett ved siden av huset. Her ligger allerede en god del søppel og etter vi har reist spør jeg Khien hva han tror kommer til å skje med søppelet, om det noen gang blir blir plukket opp? Kanskje sier han men er ikke sikker. Vi takker for oss og gir Hai noen penger for maten. Han vil ikke ha dem men vi insisterer. Det er tydelig at han kan trenge dem. Han følger oss også tilbake og viser oss litt rundt i byen før vi sier hadet.

For et storsinn! Dem som har minst deler mest er det jeg tenker. En helt spesiell kveld som jeg ikke ville vært foruten om jeg fikk byttet i all verdens gourmetmat. Man blir så ydmyk og nok en gang minnet om hvor godt man har det i Norge.

En av dagene drar vi til en kilde. Det er så vidt vi finner frem og takk og lov for Khien som kan spørre seg frem. Ingen andre turister her så det er tydelig ut av allfarvei. Når vi kommer frem skjønner vi også at i den tørre årstiden er det ikke så flott for det er lite vann. Men det er likevel en ny tur og etterpå slapper vi av med hver vår Cola i en hengekøye. Hengekøyer er overalt i Vietnam. Langs veiene står det flere "hengekøyebarer" som jeg velger å kalle det. Jump in og slapp av. Bestill en brus eller en kaffe. Ta en røyk. Skravle med sidemannen. Ta en blund. Herlig!

En av dagene drar vi innom An Thoi. Vi håper å finne et sted å spise men ikke ett spisested er å se. An Thoi er et lite tettsted helt sør på øya og vel der man gjerne tar båt fra ut til småøyene utenfor. Vi returnerer sultne derfra men på veien ser jeg det første hundekjøttet til salgs. Jeg vet at det spises hund i Vietnam men tror det er mest utbredt i nord. Men her ligger en stk hund delt opp i tre deler og til salgs. Den er flådd og den ser kokt ut, jeg er ikke helt sikker hvordan den er tilberedt. Hodet er borte men det er ikke vanskelig å se hva resten er. Selv halen er bevart. Jeg kan ikke la være å undre meg hvordan dette foregår. Jeg mener det er jo helt tydelig at man er glad i hunder som husdyr i Vietnam. Antakelig er det som med annet kjøtt at noen aler opp griser og andre hunder..

Fem dager på Phu Quoc er over. Khien skal hjem til Dalat og feire vietnamesisk nyttår og jeg skal til Kambodsja og møte Linda og Christina. Hadde jeg ikke lagt planer hadde jeg utvidet visumet og blitt med på feiringen. Vietnamesisk nyttår, eller Tet som det heter er stort i Vietnam og det forberedes masse. Men jeg vet ikke om jeg hadde fikset all risvinen. Vi snakker ei uke med fest eller enda mer om man har stor familie. Alle skal besøkes og det skal drikkes risvin, hver dag tror jeg.

Vietnam har "vokst på meg". Til å begynne med likte jeg meg ikke helt men etter hvert som de autentiske opplevelsene begynte å komme har jeg blitt mer og mer fasinert. Og folkeslaget er herlig. Alltid blide, sosiale, vennlige, gjestfrie. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid. Og nå har jeg også fått flere venner som jeg definitivt skal holde kontakten med.

Hoi An, Hue og Ha Noi

Vi har spist lunsj med Khien og Khoi i Hoi An og det er på tide for dem å returnere til Dalat. Det er ikke fritt for at vi syns det er trist. Man blir jo godt kjent i løpet av fem dager og vi har vært med på så mye spennende. Skulle ønske det var flere dager å ta av men skal jeg få sett Hoi An, Hue og Hanoi må det bli sånn. Vi vinker gutta avgårde og ser oss rundt etter et hotell. En av innbyggerne har selvfølgelig sett at to turister sier hadet til sine easy riders og ser sitt snitt til å få solgt inn et hotellrom. Vi blir med og ser på rommet og ender opp med å ta det.

Det blir to netter i Hoi An, ei natt i Hue og fly fra Hue til Hanoi og dermed tre netter der. Jeg har booket flybilletten fra Hanoi til Phu Quoc for lenge siden så det er et spørsmål om å være i Hanoi til da og resten er prioritering av dager og steder.

På forhånd hadde jeg lest litt om disse byene men ikke så mye. Hoi An er kjent for å ha vært en viktig havne- og handelsby og i tillegg nesten uberørt av Vietnamkrigen, Hue for sin Perfume river og sitt fort hvor keiseren og hans konkubiner levde, mens Hanoi nå med sine over 6 millioner innbyggere er en by med skarpe kontraster, fortsatt sterke røtter fra det franske indokina men også et sete for kommunistpartiet.

Etter å ha opplevd noen steder i Vietnam nå er det Hoi An som virkelig skiller seg ut. En vandretur i gamlebyen og man kan vitterlig se for seg det yrende handelslivet som en gang må ha foregått her. Fordums bilder av Indokina dukker opp for mitt indre øye. Kjempekoselige restauranter med kinesisk preg ligger på rekke og rad langs The Bon River, selv om menyen godt kan være europeisk eller kanskje vietnamesisk med en moderne tvist. Vi testet ut La Casa Verde og Mango Rooms. I førstnevnte var kokken tysk og kom personlig ut og snakket med gjestene, om de likte maten, hvor de var fra og at vi måtte absolutt prøve deres hjemmelagde is, noe vi lett var sjarmert til å gjøre, selv om vi var stappmett. Men ah, så nydelig! I Mango Rooms har visstnok Mick Jagger vært så det i seg selv var jo en grunn, og kokken der skuffet heller ikke.

Sånn halvveis var jeg litt på utkikk etter en billig manikyr siden neglene begynte å bli lange, så da var jeg ikke vanskelig å be da en søt vietnamesisk dame stoppet meg på gata og tilbydde manikyr for en dollar samtidig som hun liksom tvinnet på en tynn tråd mellom hendene sine og foran ansiktet sitt var jeg ikke vanskelig å be. Jeg skjønte ikke helt det med tråden, men det skulle vise seg. Følg meg, følg meg sier hun, og jeg rusler etter, først nedover gata langs markedet, så inn og gjennom selve markedet, inn denne aleen her, nedover denne her, og etter flere små smug endte vi opp i hennes "butikk". Denne var vel ganske nøyaktig 1 1/2 x 1
1/2 meter. Akkurat stor nok til at hun og jeg fikk plass. Hun setter i gang, jeg velger farge på neglelakken og det blir riktig så pent. Da vi er ferdig er hun rask til å se på beina mine og mener jeg kunne trenge pedikyr også. Jeg tenker, hvorfor ikke? Mens vi sitter der sitter en annen dame på en krakk rett utenfor og hun prater i vei og spør, hvor kommer du fra, hvor gammel er du, er du gift, har du barn, osv. Å spørre om alder i Vietnam er gjerne spørsmål nummer to når man hilser og blir kjent. Det er en måte å plassere en person på, dvs hvordan man skal tiltale han eller henne. Det finnes flere ord for "du" og hvilket man bruker avhenger av alder. Så det er viktig å ha avklart dette tidlig i samtalen. Jeg spør henne tilbake hvor
gammel hun tror jeg er. Etter å ha tenkt seg litt om sier hun 28... Jeg klarer ikke holde latteren tilbake og må se på henne om hun er seriøs eller ikke. Det ser faktisk sånn ut. Da jeg sier 38 må også min pedikyrist se opp og se på meg. De ser oppriktig forskrekket ut og
påpeker at huden er så fin og greier og greier og kan ikke tro det er sant. Hmm, det er altså til Asia man skal dra for å føle seg ung:-) Og det skal vise seg å bli flere erfaringer med alder senere på turen så sånn sett er jeg på en skikkelig egotripp nå;-)

Etter pedikyren ser hun på leggene mine og syns absolutt jeg må fjerne litt hår. Hun begynner å tvinne tråden igjen og jeg blir nysgjerrig på hvordan dette foregår så for opplevelsens skyld sier jeg ja. Joda, på med litt talkum, tråden knytes og tvinnes mellom fingrene og hendene på en spesiell måte også går hun i gang. Hvordan skal man forklare? Det er vel det at tråden tvinnes sånn at når hun tar den inntil beinet og beveger fingrene raskt og på en spesiell måte så nappes hårene opp. Snålt, men det funker.

I Hoi An kommer første innslaget av fransk. Det er merkbart herfra og nordover. Både flere lokale som snakker fransk (voksne) og flere franske turister. Jeg får da også praktisert litt:-)

Vi skal videre til Hue og en av mine angstbegrensninger melder seg. Joanna og jeg har booket bussturen også slår det meg to ting. Det ene er Hai Van Pass som er på veien til Hue. Skal være nydelig utsikt der og verdt å få med seg men kjører bussen der eller gjennom tunnelen?
Jeg sjekker og den kjører gjennom tunnelen.. Og jeg sliter med tunneler, i hvert fall de litt lange. Denne er nærmere 7 km. Og hvor viktig er det å få med seg Hai Van Pass? Ofte er det tåke der uansett. Jeg kjenner etter og vet at jeg har lyst å slippe den tunnelen. Jeg må kaste inn håndkle og bytter bussturen med en biltur. Det koster mer men det får være. Hai Van Pass viser seg å være tåkete så det er ikke så mye til utsikt, men det er likevel en fin tur oppover og nedover de bratte fjellveiene.

På motorsykkelturen må jeg også innrømme en begrensning. Vi hadde mulighet til å ri på elefant, først på veien og deretter går elefantene ut i vannet og tar ca en km gåtur i høyt vann. Dette var i Lak Lake og det er litt av det akkurat denne elefantturen er kjent for og nettopp det som andre eventyrere trakter etter. Jeg har ridd på elefant før, men ikke i vann. Denne dagen var det i tillegg veldig sterk vind og elefantene gikk i sneglefart i vannet. Og nettopp det er problemet. Det tar for lang tid hvis jeg plutselig må av. Så jeg måtte melde pass men Joanna tok seg en tur. Hun var veldig fornøyd etterpå selv om hun holdte på å blåse
bort. "Sjåføren" hadde finlandshette på..

I Hue regner det og er grått fra vi kommer til vi drar. Det er kjølig og for første gang på turen fryser jeg. Det er jo heller ikke som hjemme hvor vi bare skrur på varmeovnen så man får liksom ikke varmen i seg inne heller. En (ikke hel) dag i Hue gjør prioriteringer nødvendig. Vi velger en halvdags citytour som inkluderer besøk i den tidligere forbudte keiserbyen, en pagoda og en tur på Perfume River med en såkalt dragonboat. På tross av regnet viser turen seg til den forbudte byen å være ganske interessant. Og det selv om de anslår tyve år før den er helt renovert. Man kan bare forestille seg hvordan det en gang har vært og det er overveldende. Resten av dagen blir så som så i regnet. Vi cruiser nedover elva i vår dragonboat men ser i grunnen ikke så mye. Egentlig ville jeg også gjerne besøkt DMZ (demilitarized zone), grensen mellom nord og sør under Vietnamkrigen, men det krever en hel dag så det er også noe som må bli neste gang.

Dagen etter skiller jeg lag med Joanna og jeg tar fly til Hanoi. Joanna har mer tid og planlegger DMZ dagen etter. Hun har også tenkt seg på trekking i nord. Jeg har bare et par dager i Hanoi og en hel dag til Halong Bay før flyet mitt går til Phu Quoc.

Hanoi viser seg å være enda værre enn Saigon hva gjelder trafikk. Jeg bor i old quarter og forsøker meg på noen spasserturer, men det er slitsomt. Ikke bare må man følge med på trafikken men det er umulig å få gå i fred og forsøke å finne ut av ting. Hele tiden er det motorsykkelsjåfører eller cyclosjåfører som gjerne vil hjelpe deg med å finne veien. Motorbike Madame? Can I help you Madame?

Jeg bestemmer meg for å besøke Ho Chi Minh mausoleum. Det skal ikke være langt å gå så jeg gjør et forsøk. Med hodet nedi mitt bykart mens jeg tydelig ser etter veiskilt for å vite at jeg er på rett vei er jeg kjapt definert som turist. På denne strekningen får jeg likevel gå i fred men etter hvert kommer jeg til en svær boulevard og jeg kan ikke se at det er mulig å krysse. Det ser faktisk ut som det ikke er lov. Akkurat da er jeg takknemlig for taxien som svinger bort til meg og gir meg skyss noen hundre meter.... Jeg er litt bekymret for å ta taxi da jeg har lest at mange jobber for mafiaen. Det er jo umulig å vite hvem som er hvem. Derfor bestilte jeg henting fra hotellet når jeg kom på flyplassen også prøver jeg bestille taxi via hotellet hvis jeg ellers har behov, men akkurat nå var jo det litt vanskelig.

For å komme inn og se Ho Chi Minh i hans kiste med glassvegger er det mange sikkerhetstiltak og køordninger. Her skal det være orden. Soldatene som vokter han bærer hvite uniformer og det er ganske mange av dem. Når man kommer inn går man i jevnt tempo rundt kista, det er ikke lov å ta bilde og hendene skal være ute av lommene. Soldatene nærmest kista massjerer hastig frem og tilbake. Man mister nesten oppmerksomheten fra den egentlige "attraksjonen".
Ho Chi Minh ser litt gummiaktig ut i huden men ellers helt prikkfri. Om det virkelig er han lurer man litt på. Hvert år stenger mausoleumet to måneder i oktober november. Da fraktes han til Russland for "vedlikehold". Hvis han er virkelig er i så fall balsameringen utrolig bra gjort.

Etterpå besøker jeg Ho Chi Minh museum og lærer litt om hans liv og lære og ikke minst om kommunistpartiet. Og som en lokal sa; på papiret er kommunismen fantastisk, men det funker ikke i praksis. Ho Chi Minh ville bla nedkjempe korrupsjon men det er i høyeste grad til stede i dagliglivet. Ellers er det jo merkelig å være i et land med kun ett parti og høre om hva som kan skje hvis man går utenom dets regler og måter. Skremmende.

Før jeg forlater nord får jeg med meg et water puppet show og en dag i Halong Bay. Dvs Det tar 3 1/2 time med buss til Halong Bay så det var vel ca fire timers båttur. Nydelige klippeformede topper som stikker opp fra havet trer frem i horisonten og med tåken blir det ekstra mystisk. Det blir likevel en kjølig fornøyelse og med kun en dag til disposisjon blir det kun cruising i det nærmeste farvannet og dermed mange båter og mange turister. Nok en gang sier jeg at jeg må tilbake, her i varmere årstid og på to eller tre dagers tur. Men flott å ha vært der.

På turen blir jeg også kjent med Charlie fra London og Puthipong fra Bangkok. Vi utveksler kontaktdata og jeg tenker at det er sansynlig at jeg kan treffe Puthipong i nærmeste fremtid. Han er musikklærer og underviser i trommer. Vi får en kjapp intro:-) Puthipong eller Top som han kaller seg, vil gjerne ta meg med ut og spise i Bangkok og det skal jeg prøve å få til.

Jeg kjenner må at jeg gleder meg til varme og bading på Phu Quoc så nå er jeg ganske klar for å fly sørover igjen.