Vi har spist lunsj med Khien og Khoi i Hoi An og det er på tide for dem å returnere til Dalat. Det er ikke fritt for at vi syns det er trist. Man blir jo godt kjent i løpet av fem dager og vi har vært med på så mye spennende. Skulle ønske det var flere dager å ta av men skal jeg få sett Hoi An, Hue og Hanoi må det bli sånn. Vi vinker gutta avgårde og ser oss rundt etter et hotell. En av innbyggerne har selvfølgelig sett at to turister sier hadet til sine easy riders og ser sitt snitt til å få solgt inn et hotellrom. Vi blir med og ser på rommet og ender opp med å ta det.
Det blir to netter i Hoi An, ei natt i Hue og fly fra Hue til Hanoi og dermed tre netter der. Jeg har booket flybilletten fra Hanoi til Phu Quoc for lenge siden så det er et spørsmål om å være i Hanoi til da og resten er prioritering av dager og steder.
På forhånd hadde jeg lest litt om disse byene men ikke så mye. Hoi An er kjent for å ha vært en viktig havne- og handelsby og i tillegg nesten uberørt av Vietnamkrigen, Hue for sin Perfume river og sitt fort hvor keiseren og hans konkubiner levde, mens Hanoi nå med sine over 6 millioner innbyggere er en by med skarpe kontraster, fortsatt sterke røtter fra det franske indokina men også et sete for kommunistpartiet.
Etter å ha opplevd noen steder i Vietnam nå er det Hoi An som virkelig skiller seg ut. En vandretur i gamlebyen og man kan vitterlig se for seg det yrende handelslivet som en gang må ha foregått her. Fordums bilder av Indokina dukker opp for mitt indre øye. Kjempekoselige restauranter med kinesisk preg ligger på rekke og rad langs The Bon River, selv om menyen godt kan være europeisk eller kanskje vietnamesisk med en moderne tvist. Vi testet ut La Casa Verde og Mango Rooms. I førstnevnte var kokken tysk og kom personlig ut og snakket med gjestene, om de likte maten, hvor de var fra og at vi måtte absolutt prøve deres hjemmelagde is, noe vi lett var sjarmert til å gjøre, selv om vi var stappmett. Men ah, så nydelig! I Mango Rooms har visstnok Mick Jagger vært så det i seg selv var jo en grunn, og kokken der skuffet heller ikke.
Sånn halvveis var jeg litt på utkikk etter en billig manikyr siden neglene begynte å bli lange, så da var jeg ikke vanskelig å be da en søt vietnamesisk dame stoppet meg på gata og tilbydde manikyr for en dollar samtidig som hun liksom tvinnet på en tynn tråd mellom hendene sine og foran ansiktet sitt var jeg ikke vanskelig å be. Jeg skjønte ikke helt det med tråden, men det skulle vise seg. Følg meg, følg meg sier hun, og jeg rusler etter, først nedover gata langs markedet, så inn og gjennom selve markedet, inn denne aleen her, nedover denne her, og etter flere små smug endte vi opp i hennes "butikk". Denne var vel ganske nøyaktig 1 1/2 x 1
1/2 meter. Akkurat stor nok til at hun og jeg fikk plass. Hun setter i gang, jeg velger farge på neglelakken og det blir riktig så pent. Da vi er ferdig er hun rask til å se på beina mine og mener jeg kunne trenge pedikyr også. Jeg tenker, hvorfor ikke? Mens vi sitter der sitter en annen dame på en krakk rett utenfor og hun prater i vei og spør, hvor kommer du fra, hvor gammel er du, er du gift, har du barn, osv. Å spørre om alder i Vietnam er gjerne spørsmål nummer to når man hilser og blir kjent. Det er en måte å plassere en person på, dvs hvordan man skal tiltale han eller henne. Det finnes flere ord for "du" og hvilket man bruker avhenger av alder. Så det er viktig å ha avklart dette tidlig i samtalen. Jeg spør henne tilbake hvor
gammel hun tror jeg er. Etter å ha tenkt seg litt om sier hun 28... Jeg klarer ikke holde latteren tilbake og må se på henne om hun er seriøs eller ikke. Det ser faktisk sånn ut. Da jeg sier 38 må også min pedikyrist se opp og se på meg. De ser oppriktig forskrekket ut og
påpeker at huden er så fin og greier og greier og kan ikke tro det er sant. Hmm, det er altså til Asia man skal dra for å føle seg ung:-) Og det skal vise seg å bli flere erfaringer med alder senere på turen så sånn sett er jeg på en skikkelig egotripp nå;-)
Etter pedikyren ser hun på leggene mine og syns absolutt jeg må fjerne litt hår. Hun begynner å tvinne tråden igjen og jeg blir nysgjerrig på hvordan dette foregår så for opplevelsens skyld sier jeg ja. Joda, på med litt talkum, tråden knytes og tvinnes mellom fingrene og hendene på en spesiell måte også går hun i gang. Hvordan skal man forklare? Det er vel det at tråden tvinnes sånn at når hun tar den inntil beinet og beveger fingrene raskt og på en spesiell måte så nappes hårene opp. Snålt, men det funker.
I Hoi An kommer første innslaget av fransk. Det er merkbart herfra og nordover. Både flere lokale som snakker fransk (voksne) og flere franske turister. Jeg får da også praktisert litt:-)
Vi skal videre til Hue og en av mine angstbegrensninger melder seg. Joanna og jeg har booket bussturen også slår det meg to ting. Det ene er Hai Van Pass som er på veien til Hue. Skal være nydelig utsikt der og verdt å få med seg men kjører bussen der eller gjennom tunnelen?
Jeg sjekker og den kjører gjennom tunnelen.. Og jeg sliter med tunneler, i hvert fall de litt lange. Denne er nærmere 7 km. Og hvor viktig er det å få med seg Hai Van Pass? Ofte er det tåke der uansett. Jeg kjenner etter og vet at jeg har lyst å slippe den tunnelen. Jeg må kaste inn håndkle og bytter bussturen med en biltur. Det koster mer men det får være. Hai Van Pass viser seg å være tåkete så det er ikke så mye til utsikt, men det er likevel en fin tur oppover og nedover de bratte fjellveiene.
På motorsykkelturen må jeg også innrømme en begrensning. Vi hadde mulighet til å ri på elefant, først på veien og deretter går elefantene ut i vannet og tar ca en km gåtur i høyt vann. Dette var i Lak Lake og det er litt av det akkurat denne elefantturen er kjent for og nettopp det som andre eventyrere trakter etter. Jeg har ridd på elefant før, men ikke i vann. Denne dagen var det i tillegg veldig sterk vind og elefantene gikk i sneglefart i vannet. Og nettopp det er problemet. Det tar for lang tid hvis jeg plutselig må av. Så jeg måtte melde pass men Joanna tok seg en tur. Hun var veldig fornøyd etterpå selv om hun holdte på å blåse
bort. "Sjåføren" hadde finlandshette på..
I Hue regner det og er grått fra vi kommer til vi drar. Det er kjølig og for første gang på turen fryser jeg. Det er jo heller ikke som hjemme hvor vi bare skrur på varmeovnen så man får liksom ikke varmen i seg inne heller. En (ikke hel) dag i Hue gjør prioriteringer nødvendig. Vi velger en halvdags citytour som inkluderer besøk i den tidligere forbudte keiserbyen, en pagoda og en tur på Perfume River med en såkalt dragonboat. På tross av regnet viser turen seg til den forbudte byen å være ganske interessant. Og det selv om de anslår tyve år før den er helt renovert. Man kan bare forestille seg hvordan det en gang har vært og det er overveldende. Resten av dagen blir så som så i regnet. Vi cruiser nedover elva i vår dragonboat men ser i grunnen ikke så mye. Egentlig ville jeg også gjerne besøkt DMZ (demilitarized zone), grensen mellom nord og sør under Vietnamkrigen, men det krever en hel dag så det er også noe som må bli neste gang.
Dagen etter skiller jeg lag med Joanna og jeg tar fly til Hanoi. Joanna har mer tid og planlegger DMZ dagen etter. Hun har også tenkt seg på trekking i nord. Jeg har bare et par dager i Hanoi og en hel dag til Halong Bay før flyet mitt går til Phu Quoc.
Hanoi viser seg å være enda værre enn Saigon hva gjelder trafikk. Jeg bor i old quarter og forsøker meg på noen spasserturer, men det er slitsomt. Ikke bare må man følge med på trafikken men det er umulig å få gå i fred og forsøke å finne ut av ting. Hele tiden er det motorsykkelsjåfører eller cyclosjåfører som gjerne vil hjelpe deg med å finne veien. Motorbike Madame? Can I help you Madame?
Jeg bestemmer meg for å besøke Ho Chi Minh mausoleum. Det skal ikke være langt å gå så jeg gjør et forsøk. Med hodet nedi mitt bykart mens jeg tydelig ser etter veiskilt for å vite at jeg er på rett vei er jeg kjapt definert som turist. På denne strekningen får jeg likevel gå i fred men etter hvert kommer jeg til en svær boulevard og jeg kan ikke se at det er mulig å krysse. Det ser faktisk ut som det ikke er lov. Akkurat da er jeg takknemlig for taxien som svinger bort til meg og gir meg skyss noen hundre meter.... Jeg er litt bekymret for å ta taxi da jeg har lest at mange jobber for mafiaen. Det er jo umulig å vite hvem som er hvem. Derfor bestilte jeg henting fra hotellet når jeg kom på flyplassen også prøver jeg bestille taxi via hotellet hvis jeg ellers har behov, men akkurat nå var jo det litt vanskelig.
For å komme inn og se Ho Chi Minh i hans kiste med glassvegger er det mange sikkerhetstiltak og køordninger. Her skal det være orden. Soldatene som vokter han bærer hvite uniformer og det er ganske mange av dem. Når man kommer inn går man i jevnt tempo rundt kista, det er ikke lov å ta bilde og hendene skal være ute av lommene. Soldatene nærmest kista massjerer hastig frem og tilbake. Man mister nesten oppmerksomheten fra den egentlige "attraksjonen".
Ho Chi Minh ser litt gummiaktig ut i huden men ellers helt prikkfri. Om det virkelig er han lurer man litt på. Hvert år stenger mausoleumet to måneder i oktober november. Da fraktes han til Russland for "vedlikehold". Hvis han er virkelig er i så fall balsameringen utrolig bra gjort.
Etterpå besøker jeg Ho Chi Minh museum og lærer litt om hans liv og lære og ikke minst om kommunistpartiet. Og som en lokal sa; på papiret er kommunismen fantastisk, men det funker ikke i praksis. Ho Chi Minh ville bla nedkjempe korrupsjon men det er i høyeste grad til stede i dagliglivet. Ellers er det jo merkelig å være i et land med kun ett parti og høre om hva som kan skje hvis man går utenom dets regler og måter. Skremmende.
Før jeg forlater nord får jeg med meg et water puppet show og en dag i Halong Bay. Dvs Det tar 3 1/2 time med buss til Halong Bay så det var vel ca fire timers båttur. Nydelige klippeformede topper som stikker opp fra havet trer frem i horisonten og med tåken blir det ekstra mystisk. Det blir likevel en kjølig fornøyelse og med kun en dag til disposisjon blir det kun cruising i det nærmeste farvannet og dermed mange båter og mange turister. Nok en gang sier jeg at jeg må tilbake, her i varmere årstid og på to eller tre dagers tur. Men flott å ha vært der.
På turen blir jeg også kjent med Charlie fra London og Puthipong fra Bangkok. Vi utveksler kontaktdata og jeg tenker at det er sansynlig at jeg kan treffe Puthipong i nærmeste fremtid. Han er musikklærer og underviser i trommer. Vi får en kjapp intro:-) Puthipong eller Top som han kaller seg, vil gjerne ta meg med ut og spise i Bangkok og det skal jeg prøve å få til.
Jeg kjenner må at jeg gleder meg til varme og bading på Phu Quoc så nå er jeg ganske klar for å fly sørover igjen.
Det blir to netter i Hoi An, ei natt i Hue og fly fra Hue til Hanoi og dermed tre netter der. Jeg har booket flybilletten fra Hanoi til Phu Quoc for lenge siden så det er et spørsmål om å være i Hanoi til da og resten er prioritering av dager og steder.
På forhånd hadde jeg lest litt om disse byene men ikke så mye. Hoi An er kjent for å ha vært en viktig havne- og handelsby og i tillegg nesten uberørt av Vietnamkrigen, Hue for sin Perfume river og sitt fort hvor keiseren og hans konkubiner levde, mens Hanoi nå med sine over 6 millioner innbyggere er en by med skarpe kontraster, fortsatt sterke røtter fra det franske indokina men også et sete for kommunistpartiet.
Etter å ha opplevd noen steder i Vietnam nå er det Hoi An som virkelig skiller seg ut. En vandretur i gamlebyen og man kan vitterlig se for seg det yrende handelslivet som en gang må ha foregått her. Fordums bilder av Indokina dukker opp for mitt indre øye. Kjempekoselige restauranter med kinesisk preg ligger på rekke og rad langs The Bon River, selv om menyen godt kan være europeisk eller kanskje vietnamesisk med en moderne tvist. Vi testet ut La Casa Verde og Mango Rooms. I førstnevnte var kokken tysk og kom personlig ut og snakket med gjestene, om de likte maten, hvor de var fra og at vi måtte absolutt prøve deres hjemmelagde is, noe vi lett var sjarmert til å gjøre, selv om vi var stappmett. Men ah, så nydelig! I Mango Rooms har visstnok Mick Jagger vært så det i seg selv var jo en grunn, og kokken der skuffet heller ikke.
Sånn halvveis var jeg litt på utkikk etter en billig manikyr siden neglene begynte å bli lange, så da var jeg ikke vanskelig å be da en søt vietnamesisk dame stoppet meg på gata og tilbydde manikyr for en dollar samtidig som hun liksom tvinnet på en tynn tråd mellom hendene sine og foran ansiktet sitt var jeg ikke vanskelig å be. Jeg skjønte ikke helt det med tråden, men det skulle vise seg. Følg meg, følg meg sier hun, og jeg rusler etter, først nedover gata langs markedet, så inn og gjennom selve markedet, inn denne aleen her, nedover denne her, og etter flere små smug endte vi opp i hennes "butikk". Denne var vel ganske nøyaktig 1 1/2 x 1
1/2 meter. Akkurat stor nok til at hun og jeg fikk plass. Hun setter i gang, jeg velger farge på neglelakken og det blir riktig så pent. Da vi er ferdig er hun rask til å se på beina mine og mener jeg kunne trenge pedikyr også. Jeg tenker, hvorfor ikke? Mens vi sitter der sitter en annen dame på en krakk rett utenfor og hun prater i vei og spør, hvor kommer du fra, hvor gammel er du, er du gift, har du barn, osv. Å spørre om alder i Vietnam er gjerne spørsmål nummer to når man hilser og blir kjent. Det er en måte å plassere en person på, dvs hvordan man skal tiltale han eller henne. Det finnes flere ord for "du" og hvilket man bruker avhenger av alder. Så det er viktig å ha avklart dette tidlig i samtalen. Jeg spør henne tilbake hvor
gammel hun tror jeg er. Etter å ha tenkt seg litt om sier hun 28... Jeg klarer ikke holde latteren tilbake og må se på henne om hun er seriøs eller ikke. Det ser faktisk sånn ut. Da jeg sier 38 må også min pedikyrist se opp og se på meg. De ser oppriktig forskrekket ut og
påpeker at huden er så fin og greier og greier og kan ikke tro det er sant. Hmm, det er altså til Asia man skal dra for å føle seg ung:-) Og det skal vise seg å bli flere erfaringer med alder senere på turen så sånn sett er jeg på en skikkelig egotripp nå;-)
Etter pedikyren ser hun på leggene mine og syns absolutt jeg må fjerne litt hår. Hun begynner å tvinne tråden igjen og jeg blir nysgjerrig på hvordan dette foregår så for opplevelsens skyld sier jeg ja. Joda, på med litt talkum, tråden knytes og tvinnes mellom fingrene og hendene på en spesiell måte også går hun i gang. Hvordan skal man forklare? Det er vel det at tråden tvinnes sånn at når hun tar den inntil beinet og beveger fingrene raskt og på en spesiell måte så nappes hårene opp. Snålt, men det funker.
I Hoi An kommer første innslaget av fransk. Det er merkbart herfra og nordover. Både flere lokale som snakker fransk (voksne) og flere franske turister. Jeg får da også praktisert litt:-)
Vi skal videre til Hue og en av mine angstbegrensninger melder seg. Joanna og jeg har booket bussturen også slår det meg to ting. Det ene er Hai Van Pass som er på veien til Hue. Skal være nydelig utsikt der og verdt å få med seg men kjører bussen der eller gjennom tunnelen?
Jeg sjekker og den kjører gjennom tunnelen.. Og jeg sliter med tunneler, i hvert fall de litt lange. Denne er nærmere 7 km. Og hvor viktig er det å få med seg Hai Van Pass? Ofte er det tåke der uansett. Jeg kjenner etter og vet at jeg har lyst å slippe den tunnelen. Jeg må kaste inn håndkle og bytter bussturen med en biltur. Det koster mer men det får være. Hai Van Pass viser seg å være tåkete så det er ikke så mye til utsikt, men det er likevel en fin tur oppover og nedover de bratte fjellveiene.
På motorsykkelturen må jeg også innrømme en begrensning. Vi hadde mulighet til å ri på elefant, først på veien og deretter går elefantene ut i vannet og tar ca en km gåtur i høyt vann. Dette var i Lak Lake og det er litt av det akkurat denne elefantturen er kjent for og nettopp det som andre eventyrere trakter etter. Jeg har ridd på elefant før, men ikke i vann. Denne dagen var det i tillegg veldig sterk vind og elefantene gikk i sneglefart i vannet. Og nettopp det er problemet. Det tar for lang tid hvis jeg plutselig må av. Så jeg måtte melde pass men Joanna tok seg en tur. Hun var veldig fornøyd etterpå selv om hun holdte på å blåse
bort. "Sjåføren" hadde finlandshette på..
I Hue regner det og er grått fra vi kommer til vi drar. Det er kjølig og for første gang på turen fryser jeg. Det er jo heller ikke som hjemme hvor vi bare skrur på varmeovnen så man får liksom ikke varmen i seg inne heller. En (ikke hel) dag i Hue gjør prioriteringer nødvendig. Vi velger en halvdags citytour som inkluderer besøk i den tidligere forbudte keiserbyen, en pagoda og en tur på Perfume River med en såkalt dragonboat. På tross av regnet viser turen seg til den forbudte byen å være ganske interessant. Og det selv om de anslår tyve år før den er helt renovert. Man kan bare forestille seg hvordan det en gang har vært og det er overveldende. Resten av dagen blir så som så i regnet. Vi cruiser nedover elva i vår dragonboat men ser i grunnen ikke så mye. Egentlig ville jeg også gjerne besøkt DMZ (demilitarized zone), grensen mellom nord og sør under Vietnamkrigen, men det krever en hel dag så det er også noe som må bli neste gang.
Dagen etter skiller jeg lag med Joanna og jeg tar fly til Hanoi. Joanna har mer tid og planlegger DMZ dagen etter. Hun har også tenkt seg på trekking i nord. Jeg har bare et par dager i Hanoi og en hel dag til Halong Bay før flyet mitt går til Phu Quoc.
Hanoi viser seg å være enda værre enn Saigon hva gjelder trafikk. Jeg bor i old quarter og forsøker meg på noen spasserturer, men det er slitsomt. Ikke bare må man følge med på trafikken men det er umulig å få gå i fred og forsøke å finne ut av ting. Hele tiden er det motorsykkelsjåfører eller cyclosjåfører som gjerne vil hjelpe deg med å finne veien. Motorbike Madame? Can I help you Madame?
Jeg bestemmer meg for å besøke Ho Chi Minh mausoleum. Det skal ikke være langt å gå så jeg gjør et forsøk. Med hodet nedi mitt bykart mens jeg tydelig ser etter veiskilt for å vite at jeg er på rett vei er jeg kjapt definert som turist. På denne strekningen får jeg likevel gå i fred men etter hvert kommer jeg til en svær boulevard og jeg kan ikke se at det er mulig å krysse. Det ser faktisk ut som det ikke er lov. Akkurat da er jeg takknemlig for taxien som svinger bort til meg og gir meg skyss noen hundre meter.... Jeg er litt bekymret for å ta taxi da jeg har lest at mange jobber for mafiaen. Det er jo umulig å vite hvem som er hvem. Derfor bestilte jeg henting fra hotellet når jeg kom på flyplassen også prøver jeg bestille taxi via hotellet hvis jeg ellers har behov, men akkurat nå var jo det litt vanskelig.
For å komme inn og se Ho Chi Minh i hans kiste med glassvegger er det mange sikkerhetstiltak og køordninger. Her skal det være orden. Soldatene som vokter han bærer hvite uniformer og det er ganske mange av dem. Når man kommer inn går man i jevnt tempo rundt kista, det er ikke lov å ta bilde og hendene skal være ute av lommene. Soldatene nærmest kista massjerer hastig frem og tilbake. Man mister nesten oppmerksomheten fra den egentlige "attraksjonen".
Ho Chi Minh ser litt gummiaktig ut i huden men ellers helt prikkfri. Om det virkelig er han lurer man litt på. Hvert år stenger mausoleumet to måneder i oktober november. Da fraktes han til Russland for "vedlikehold". Hvis han er virkelig er i så fall balsameringen utrolig bra gjort.
Etterpå besøker jeg Ho Chi Minh museum og lærer litt om hans liv og lære og ikke minst om kommunistpartiet. Og som en lokal sa; på papiret er kommunismen fantastisk, men det funker ikke i praksis. Ho Chi Minh ville bla nedkjempe korrupsjon men det er i høyeste grad til stede i dagliglivet. Ellers er det jo merkelig å være i et land med kun ett parti og høre om hva som kan skje hvis man går utenom dets regler og måter. Skremmende.
Før jeg forlater nord får jeg med meg et water puppet show og en dag i Halong Bay. Dvs Det tar 3 1/2 time med buss til Halong Bay så det var vel ca fire timers båttur. Nydelige klippeformede topper som stikker opp fra havet trer frem i horisonten og med tåken blir det ekstra mystisk. Det blir likevel en kjølig fornøyelse og med kun en dag til disposisjon blir det kun cruising i det nærmeste farvannet og dermed mange båter og mange turister. Nok en gang sier jeg at jeg må tilbake, her i varmere årstid og på to eller tre dagers tur. Men flott å ha vært der.
På turen blir jeg også kjent med Charlie fra London og Puthipong fra Bangkok. Vi utveksler kontaktdata og jeg tenker at det er sansynlig at jeg kan treffe Puthipong i nærmeste fremtid. Han er musikklærer og underviser i trommer. Vi får en kjapp intro:-) Puthipong eller Top som han kaller seg, vil gjerne ta meg med ut og spise i Bangkok og det skal jeg prøve å få til.
Jeg kjenner må at jeg gleder meg til varme og bading på Phu Quoc så nå er jeg ganske klar for å fly sørover igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar