Oh my Buddha!

Hvordan kan man beskrive fem dager på motorsykkeltur med Khien, Khoi og Joanna gjennom Vietnams central highlands fra Dalat til Hoi An i en liten blogg? Jeg sier som Khien, Oh my Buddha!

Fantastisk, med andre ord!

Hadde det ikke vært for at jeg fikk ei å reise med hadde jeg ikke gjort det, men det skulle uansett raskt vise seg at dette var gutter som hadde vært på tur før og at bekymringene kunne slippe taket. Dyktige sjåfører, kunnskapsrike guider, morsomme gutter, hjelpsomme og omtenksomme gentlemen. Noe sånt tror jeg kan være beskrivende. Pluss pluss. Og skal noen til Vietnam og kunne tenke seg noe sånt så sjekk ut www.dalat-easyriders.com (de er ikke Easy Riders men freelance riders, har bare navnet fra langt tilbake).

Dalat en er en ganske annerledes by enn de andre jeg har opplevd. Koselig, mange flotte hus (en del fra franskmennenes periode), en del morsomme kuriositeter som feks et mini-Eiffeltårn og Hang Nga Crazy House. Hang Nga har en PhD i arkitektur fra Moskva og startet Crazy house
prosjektet i 1990 for å oppmuntre en tilbake-til-naturen filosofi og hvert år blir det stadig
mer crazy. Den som liker Gaudi og som fortsatt har barnet i seg vil elske dette prosjektet.

Turen fortsetter gjennom landsbyene utenfor Dalat og overnattingene er Lak Lake, Buon Ma Tout, Kon Tum og Phuoc Son for den som vil titte på kartet. Mener å huske vi summerte det til over 7-800km.

Vi stopper og titter på silkeproduksjon fra kokong til tråd, risvinlaging, hvordan man dyrker sopp, passion fruit gård, pepperfarm, gummitrær, rispapirlaging, etc. Fra tid til annen
speider Khien (min sjåfør) etter noe langs veikanten før han finner det han er ute etter også
kjører han inn til siden. Ofte er det et øde sted, kanskje et slitent hus/skur eller kun en dame med en eller annen fordums maskin, men alltid noe nytt og spennende å smake. En gang
herlig ananas som skjæres opp i biter for oss som et velkomment avbrekk. Og vi sitter og nyter på en benk under noens tak og hjem langs veikanten. Jeg hadde aldri stoppet der hadde jeg reist alene. Jeg hadde simpelt hen ikke skjønt at man kunne gjøre det - at det var noe å kjøpe heller. En annen gang sukkerrørjuice med et hint av mandarin. Damen sveiver og sveiver mens sukkerrørene presses gjennom maskinen et titalls ganger. Den minner meg om våre gamle klespressemaskiner.

Om vi kan låne toalettet? Joda, vi kan alltid låne toalettet. Og hvilke toalettopplevelser!
Man blir virkelig hardhudet etter noen uker med nødvendige ærender utenfor flerstjernes hoteller. Jeg tror jeg har sett det meste nå.

Lunsj første dagen er på et såkalt lokalt sted. Her stekes det og brases det, litt på benken og litt på gulvet. Kjøttet ligger utstilt på tallerkener bak en glassmonter. Det ser og lukter veldig godt ut men omgivelsene tilsier at det norske mattilsynet definitivt ikke burde vært
der. Vi bestiller en set menu, litt av hvert å dele mao. Her er det bare å være open minded. Egentlig er jeg henrykt over å skulle prøve mer av den maten de innfødte spiser, den er alltid best. Jeg bare tenker litt på om magen tåler det, men her er det bare å ta sjansen. Og akkurat den lunsjen skulle vise seg å bli den aller beste maten på hele turen.

Det virker som Khien har tenkt å gi oss en gradvis intro til vietnamesisk mat for neste dag går vi også på et lokalt sted, denne gangen et sted de kun serverer vårruller. Et stort fat med diverse salatblader settes på bordet, en tallerken med rispapir, de alltid tilstedeværende fiskesaus med chili og soyasaus, litt tynnskjært agurk og en tallerken med svinekjøtt i strimler pluss noen ruller med crispy rispapir. Her er det bare å ta seg et rispapir og begynne å rulle med det man vil ha også dypper man i saus og spiser. Yummi! Etter litt kommer et nytt fat på bordet, denne gangen små pakker av blader med noe inni. Khien og Khoi er raske
på labben og forsyner seg. Vi venter spent mens de pakker ut, og hva er det? Joda, i den ene en kokt skinkebit og i den andre en bit rått svinekjøtt... Hoi hoi hoi, rått svinekjøtt, der går min grense.

Neste dag får vi spørsmål om vi vil ha vårruller eller nudler til middag. Vi velger nudler denne gangen også trasker vi bortetter gatene i hælene på Khien og Khoi, spente på hvor de har tenkt å ta oss med nå. Ikke langt unna stopper vi på fortauet og vi har antakelig kommet så langt ned på rangstigen det går an å komme hva gjelder etablissementer som tar betalt for mat. Vi skal spise streetfood! Stikk i strid med alle anbefalinger hva gjelder å unngå turistdiare. Men også her er maten god og vi blir ikke dårlige. En herlig opplevelse!

Helt fra starten av turen har Khien pratet om karaoke. Han og Khoi småsynger og høytsynger hele tiden. Joanna og jeg er skeptisk men nysgjerrig. Vi prøver oss på å vri det til at gutta
må synge, det er jo tydeligvis dem som kan. I Asia er karaoke superpopulært og jeg har lagt merke til at selv små steder har karaokebarer. De lar seg ikke lure og vil at vi skal synge. Vi er ikke overbevist og tenker at her må vi ha litt øl innabords også får vi se. Som sagt så
gjort. Ei lita gatesjappe og noen øl senere har vi bestemt oss for i hvert fall å ta en titt så får vi heller trekke oss hvis det blir for snålt. Jeg har aldri vært på karaokebar før og
gutta har forklart at vi får eget rom og at de serverer drikke der. Jeg er ganske nysgjerrig. Det er seint og vi burde vel egentlig tatt kvelden, men først mange øl og mange sanger senere rusler vi tilbake til hotellet som nybakte popstjerner alle mann - og kvinner. Ubeskrivelig artig!

Hva mer?
Jo, slanger og skorpioner er det selvsagt noen som har i bur langs veikanten. Og for noen slanter kan man se på dem og holde dem. Så nå er jeg den stolte pytonslangeholder! Oh my God! Den var tung og musklene på den karen var kraftige saker. Bildene av hvor komfortabel jeg var taler helt og holdent for seg, men jeg gjorde det i hvert fall:-)

Vi besøker noen fossefall og det er spørsmål om vi ikke vil bade. Det har i hvert fall Viet tenkt å gjøre. Viet er en annen guide fra selskapet som vi har følge med en av dagene. Det ser
herlig ut men badetøyet ligger langt nedi sekken som ligger på motorsykkelen oppe på veien. Skal i hvert fall dyppe føttene, kjenne på vannet. Herlig!
Ka farsken! Litt improvisert badetøy og litt ubluhet så er vi uti. Å så forfriskende det var
kan ikke beskrives. Vi er rett nedenfor fossen så det er skikkelig reint og deilig. Etterpå skal vi inn i selve fossen og Viet snakker om ryggmassasje. Utrolig hva man får seg til å gjøre med de rette folkene til å overtale seg. Opp og inn og stå i fossen. Skikkelig kult! Ikke helt ufarlig heller men med litt veiledning fra en som kjenner "terrenget" går det finfint. Også skal pulsen slå litt også.

Deler av turen kjører vi Ho Chi Minh veien, som egentlig var mange veier og som var hovedfartsåren for varer og materiell for nord vietnameserne og viet congs under Vietnamkrigen (som for øvrig vietnameserne kaller Amerikakrigen). Vi kjører også forbi Truong Song fjellkjede og stopper et sted amerikanerne var mer eller mindre uslåelig, tror det var Kon Tum platået. Det er rart å skue mot fjellene å tenke på krigen og menneskene som kjempet her.

Langs Truong Son fjellkjeden passerer vi mange av Vietnams fattigste folk, mange av dem minoritetsgrupper som ikke snakker vietnamesisk. Det er enkle forhold som rår her. Vi stopper noen ganger og hilser på. Ungene er helt herlige. Som regel kommer de springende eller roper
Hello! Det blir litt utdeling av sukkertøy.. Det er sånne øyeblikk man ønsker man hadde med en dunge med barneklær hjemmefra som har blitt for små og ikke brukes mer. Livet foregår ute og
det går alltid flere griser, hunder og høner med kyllinger rundt omkring. De tar veldig godt vare på hundene i Vietnam så selv om de er løshunder får de tydeligvis mat og behandles bra.

Vannbøfler er også dyr som finnes overalt og som gjerne vandrer avgårde i veikanten med sine
digre horn. En av dem hadde stirreleken med meg og jeg må innrømme at han vant.
Noen av folkene bor i såkalte Long houses og noen i Tall houses, i hvert fall ser de sånn ut
for de er veldig høye. Sistnevnte er det vel strengt tatt ikke så mange som bor i lengre.

Vi kjører også gjennom jungelområder som ligger relativt høyt. Her bor ingen, det er kjølig og skikkelig tåkeheim. De siste milene før overnatting her får vi både regn og tett tåke. Pulsen går noen hakk raskere enn under turene hvor vi suser avgårde i varme og tilbakelent positur.
Kaldt er det også. Men åh så levende jeg føler meg! Dette er et skikkelig eventyr.

Før vi startet i Dalat spurte jeg sjåførene om ikke sekken ville bli for stor og tung på
motorsykkelen men da bare lo de. Jeg har hatt 30 kilo på sykkelen sa de! Og etter at sjåførene hadde strappet dem sammen og fast så ikke sekken så stor ut heller. Etter litt tid til å observere diverse motorsykler på veiene er det nå også fullstendig tydelig for meg at det nesten ikke er noen grenser for hva man kan få med seg. I tillegg til at det gjerne kan være
en hel liten familie på så har jeg feks også sett følgende: fullastet med salatblader, så mye at når du ser den forfra ser det ut som en diger påfugl med grønne viftefjærer, ei diger levende purke på tvers bakpå, et stort bur med masse kyllinger, to hunder i bur, to hele
stykker av en slaktet gris hengende over setet, et halvannen meter mandarintre plantet i stor krukke, for ikke å snakke om et kjøleskap..

Fem dager på motorsykkeltur ga oss litt av noen "monkeybums" men etter et par dager var vi likevel ganske vant til det og jeg kunne fortsatt i enda mange dager. En fantastisk måte å oppleve landet på! Når vi ankommer Hoi An er vi lei oss for at turen er over, både i forhold til naturopplevelsene men også fordi vi har blitt kjent med to veldig hyggelige vietnamesere og det er en super måte å komme nærmere inn på folk og kultur. De delte av det de hadde kunnskap om, også om seg selv og sin familie.