Ved frokosten tar jeg opp med Thu at jeg tror jeg vil slite neste natt med å sove på homestay'et og lurer på om vi kan gjøre noe med det? Joda det finnes hoteller i Vinh Long og et par telefonsamtaler så har hun booket et hotellrom til meg der. Hun spør om to-stjerners er greit for meg. Akkurat da virker det meste greit men jeg svarer at så lenge det er reint, har air con og varmt vann så er det supert. Det finnes andre hoteller i VL men dette hotellet der statlig eid og er derfor tryggere sier hun. Det har jeg skjønt. Hotellet i Ho Chi Minh er også statlig eid: Huong Sen Hotel. Lett å skjønne at da er ting på stell og det er godt.
Vi skal ut og se på det flytende markedet i Cai Be. Jeg har ennå ikke vært på flytende marked og har gledet meg til det. Dette markedet viser seg å være et grossistmarked så det er større båter som ligger her. Livet der er likevel ubeskrivelig. Kjøredoninger og husbåter i alle varianter. En stang er festet til hver båt og i toppen henger feks tre løk eller en melon. Det er for at man skal se hva det er denne båten selger.
Vi går av og vandrer rundt i landsbyen. Første stopp er et sted hvor det produseres rispapir, den crispy sorten - sånne som vi lagde vårruller med kvelden før. Her sitter unge jenter på en liten krakk foran gjerne tre panner som de beste håndterer lynkjapt. En kunst å ta av den ene akkurat når den er ferdig og ha på mer røre i den ledige pannen så raskt som mulig. Her betales det per stk. Lengre bort sitter en dame og teller opp hva hver enkelt har produsert så det gjelder å være effektiv.
I gatene møter vi små og store som smiler og hilser på. Ei nydelig lita jente på et par år springer bort til meg og smiler og slår armene rundt beinet mitt. Hun er bare til å spise opp.
Mer produksjon. Vi skal se på godteriproduksjon og hvordan puffet ris lages. Alt er skikkelig gammeldags og skjer over digre varme gryter, men det er som er spennende. Puffet ris var ganske kult å se når det ble lagd. Stor gryte over et ildsted. Ved riktig temperatur kastes et beger med ris oppi og mannen rører med kraftige kontrollerte tak rundt i gryta. Poff, poff! Akkurat som popkorn spretter de frem ila kort tid. Skikkelig kult!
Karamell- og peanøttstenger lages over sterk varme. Det røres i gryter og det kjevlesmog formes. Karamellene sittere ei jente og pakker en for en inn i papir. Hun får også betalt pr stk.. Det er utrolig at det fortsatt gjøres på denne måten i år 2011.
Vi ser også hvordan rispapir av den tykke sorten lages. De er mjukere når de kommer av "kokeplata" og legges for å tørke ute i sola. Laging av risvin ser vi også. Pluss en slangevin.. Ser bare ei diger glasskrukke hvor det ligger slanger inni og en eller annen veske. Om det er godt skal være uvisst. Selv Thu griner litt på nesen.
Vi tar båten tilbake igjen og nå er det klart for en laaang sykkeltur. Thu har sjekket ut på forhånd at jeg er glad i å sykle og har tenkt ut en ekstra lang rute. Hun er ikke helt sikker på veien men spør seg for flere ganger, les roper, mens hun sykler forbi. Akkurat det er ganske betegnelig for vietnameserne, de roper og skriker og prater generelt ganske høyt. Thu er ganske moderat heldigvis. Etter en tre fire feilsyklinger virker det som vi endelig er på rett vei. Da har vi rukket å sykle en god del allerede. Hu hei hvor det går over de smaleste stier og broer, det humper og er ulent og sykkelen er alt for lav til meg og ikke noen offroader. Jeg elsker det men jeg er mørbanka i rumpa. Sånn man føler det etter første sykkeltur på våren. Men det er så verdt det! Alt hva vi sykler forbi.. Husene til folkene som bor langs de minste elvene og hvordan det ser ut utenfor. Flere har skikkelige murhus men det varierer hvilken stand de er i. Det vanlige synet er noen som dovner seg i ei hengekøye, en hund som gjør, høner og kyllinger som tasser rundt, en hane som galer, unger som springer rundt og roper "hello" eller "how are you?", mindre unger som sitter og skreller frukt ( alt for små til å bruke kniv, men sånn tenker man ikke her). Arbeid, lek og lating.
Innimellom kommer vi over steder hvor de forbereder frukt før salg. Se for deg et digert blekktak hvor masse folk sitter på huk med hver sin plastikkbalje og rensker og sorterer. Rundt omkring flyter det av skrell, søppel, folk som skravler, etc etc. Det er liksom bare sånn som dukker opp mellom buskene. Apropos skrell. Skallet fra kokosnøtter ligger gjerne ute i gatene utenfor husene. Det er fordi de skal tørke og brukes til brensel.
Av og til ser vi folk som vasser i elvene for å fange fisk. Vi ankommer der vi skal spise lunsj. Det er et annet sted som også tilbyr homestay. Alle sånne steder har et digert åpent rom i front, med et prangende møbel av noe slag som fungerer som alter. vi får nydelig lunsj og eieren har laget små kunstverk av maten, små figurer som er skåret ut av frukt. Må sees!
Til slutt er det stopp for å se tradisjonell musikk. Paret som eier stedet synger og opptrer selv. Vi får te og frukt. Jackfruit og noe som jeg ikke helt fikk taket på. Longen eller noe sånt. Thu har et utrolig ordforråd men rett som det er er uttalen ikke helt enkel å forstå. Det er stekende varmt og vi sykler for å bli plukket opp av båten og dra tilbake til Vinh Long og til en etterlengtet dusj på hotellet. Cuu Long hotell er en oase sammenliknet med homestay. Dusjen hadde lite trykk men vannet var varmt og varte lenge nok. Den beste dusjen ever! Dette skriver Lonely Planet om Cuu Long: The decaying old wing has a great location on the riverside, but is in sorry shape.
Joda, det var sorry shape, men fantastisk!
Jeg møter Thu til middag klokka syv. Vi har snakka om muligheten for å teste froskelår så jeg er spent. Thu har også snakket om sour soup som hun mener vil være bra. Det syrlige skal kjøle en ned. Brukes mye i sør Vietnam. I nord brukes det ikke mye, men til gjengjeld bruker de chili, antakelig for det motsatte tenker jeg siden det er atskillig kjøligere i nord. Joda, froskelår er på menyen - og sour soup, så da blir det det. Oh my God! Her kommer en skål med et lass med froskelår, ikke vanskelig å se. Man ser til og med de fem "tærne". Det blir små biter til å begynne med, men det er faktisk godt så jeg hiver innpå. Og sour soup er nydelig. Jeg kan varmt anbefale begge deler. Smaken på froskelår? Omtrent som kylling, bare mørere. Ikke langt unna marsvin, for dem som har smakt det..
Thu viser meg utelivet (i bokstavelig forstand). Folk sitter i gatene, det er små plastikkstoler og krakket over alt, av typen barnestørrelse. Vietnameserne liker å sitte ute og spise, se på livet, prate, røyke, osv. Langs elva står det flere blomsterselgere. Horder av blomster (potteplanter) har ankommet. Forberedelsene til Tet har startet. Vietnamesisk nyttår som feires mellom 19 januar og 20 februar. Jul, nyttår og bursdag i en pakke står det i Lonely Planet. Synd jeg ikke får anledning å oppleve det når jeg er her.
Underveis i mine dager med Thu har jeg fått høre litt om kvinnenes posisjon i samfunnet. Thu har ei venninne som har ringt henne noen ganger underveis. Hun er veldig ung og kjæresten har slått henne, men venninnen tør ikke gå fra han. Hun håper det skal ordne seg, det er det ene. Det andre er at han sier at hvis hun forlater han så kommer hun aldri til å finne seg en ny mann, hun vil bli utstøtt. Disse er ikke gift eller bor sammen og jenta er bare 20, men likevel er det avgjørende for henne hva han sier. Underveis på våre "fabrikkbesøk" har jeg sett at damene ofte har ryggbrekkende jobber og jeg har skjønt de betales dårlig. Prostitusjon og liknende er et stort problem. Thu sier at situasjonen er i ferd med å endre seg. Landet har også en tobarnspolitikk som praktiseres strengt. Dette er også med på å bygge opp under dette. Thu selv er i midten av tyveårene og foreldre og slekt maser om at hun må gifte seg, hun er laangt over tiden. Thu vil heller være singel. Hun har problemer med tillit sier hun. Jeg skjønner det godt nå som jeg har fått innblikk i situasjonen. Hun er også høyt utdannet. I Vietnam gir man fortsatt lettere høyere stillinger til menn.
Tilbake på rommet for å ta kvelden. Ups! Der er en gecko på veggen. Ups der er en til, og en til. Merkelig rolig. Jeg tror oppholdet på deltaet har gjort meg litt herdet. Hadde det vært tidligere hadde jeg nok styrt med å få dem ut før jeg kunne sove. "Danser med ulver" tenker jeg av en eller annen grunn på.. "Sover med geckoer" er mitt navn. Ha ha ha!
Dagen etter er det frokost og avgårde, tilbake til Ho Chi Minh. Denne gangen har Thu ordnet med en buss som går direkte til byen, trenger ikke bytte. Jeg lurer på hvor busstasjonen err og tenker at jeg må ta en taxi. Neida, bussen stopper rett utenfor byrået der hun jobber. Hmm, jeg undrer meg hva slags selskap jeg skal reise med denne gangen. Tanken slår meg at kanskje det er en minibuss og jeg får rett. En supermoderne, herlig liten minibuss med akkurat passe styrke på aircon, passe lydnivå på behagelig musikk, gode seter. Fem andre passasjerer men det er god plass. Nok et eksempel på at Thu fikser.
Tilbake til Huong Sen Hotel i distrikt 1 i Ho Chi Minh. Jeg har begynt å si Ho Chi Minh i stedet for Saigon. Saigon får meg til å tenke på svunne tider og jeg ser for meg romantiske bilder fra Indokinatiden, men jeg føler ikke det passer på dagens by, så Ho Chi Minh er det nå også i mine tanker.
I kveld får min såre kropp en herlig aromamassasje og jeg leiter på nettet etter overnatting i MuiNe. Dagen etter skal jeg opp grytidlig å ta toget til MuiNe eller Phan Tiet som toget stopper.
Vi skal ut og se på det flytende markedet i Cai Be. Jeg har ennå ikke vært på flytende marked og har gledet meg til det. Dette markedet viser seg å være et grossistmarked så det er større båter som ligger her. Livet der er likevel ubeskrivelig. Kjøredoninger og husbåter i alle varianter. En stang er festet til hver båt og i toppen henger feks tre løk eller en melon. Det er for at man skal se hva det er denne båten selger.
Vi går av og vandrer rundt i landsbyen. Første stopp er et sted hvor det produseres rispapir, den crispy sorten - sånne som vi lagde vårruller med kvelden før. Her sitter unge jenter på en liten krakk foran gjerne tre panner som de beste håndterer lynkjapt. En kunst å ta av den ene akkurat når den er ferdig og ha på mer røre i den ledige pannen så raskt som mulig. Her betales det per stk. Lengre bort sitter en dame og teller opp hva hver enkelt har produsert så det gjelder å være effektiv.
I gatene møter vi små og store som smiler og hilser på. Ei nydelig lita jente på et par år springer bort til meg og smiler og slår armene rundt beinet mitt. Hun er bare til å spise opp.
Mer produksjon. Vi skal se på godteriproduksjon og hvordan puffet ris lages. Alt er skikkelig gammeldags og skjer over digre varme gryter, men det er som er spennende. Puffet ris var ganske kult å se når det ble lagd. Stor gryte over et ildsted. Ved riktig temperatur kastes et beger med ris oppi og mannen rører med kraftige kontrollerte tak rundt i gryta. Poff, poff! Akkurat som popkorn spretter de frem ila kort tid. Skikkelig kult!
Karamell- og peanøttstenger lages over sterk varme. Det røres i gryter og det kjevlesmog formes. Karamellene sittere ei jente og pakker en for en inn i papir. Hun får også betalt pr stk.. Det er utrolig at det fortsatt gjøres på denne måten i år 2011.
Vi ser også hvordan rispapir av den tykke sorten lages. De er mjukere når de kommer av "kokeplata" og legges for å tørke ute i sola. Laging av risvin ser vi også. Pluss en slangevin.. Ser bare ei diger glasskrukke hvor det ligger slanger inni og en eller annen veske. Om det er godt skal være uvisst. Selv Thu griner litt på nesen.
Vi tar båten tilbake igjen og nå er det klart for en laaang sykkeltur. Thu har sjekket ut på forhånd at jeg er glad i å sykle og har tenkt ut en ekstra lang rute. Hun er ikke helt sikker på veien men spør seg for flere ganger, les roper, mens hun sykler forbi. Akkurat det er ganske betegnelig for vietnameserne, de roper og skriker og prater generelt ganske høyt. Thu er ganske moderat heldigvis. Etter en tre fire feilsyklinger virker det som vi endelig er på rett vei. Da har vi rukket å sykle en god del allerede. Hu hei hvor det går over de smaleste stier og broer, det humper og er ulent og sykkelen er alt for lav til meg og ikke noen offroader. Jeg elsker det men jeg er mørbanka i rumpa. Sånn man føler det etter første sykkeltur på våren. Men det er så verdt det! Alt hva vi sykler forbi.. Husene til folkene som bor langs de minste elvene og hvordan det ser ut utenfor. Flere har skikkelige murhus men det varierer hvilken stand de er i. Det vanlige synet er noen som dovner seg i ei hengekøye, en hund som gjør, høner og kyllinger som tasser rundt, en hane som galer, unger som springer rundt og roper "hello" eller "how are you?", mindre unger som sitter og skreller frukt ( alt for små til å bruke kniv, men sånn tenker man ikke her). Arbeid, lek og lating.
Innimellom kommer vi over steder hvor de forbereder frukt før salg. Se for deg et digert blekktak hvor masse folk sitter på huk med hver sin plastikkbalje og rensker og sorterer. Rundt omkring flyter det av skrell, søppel, folk som skravler, etc etc. Det er liksom bare sånn som dukker opp mellom buskene. Apropos skrell. Skallet fra kokosnøtter ligger gjerne ute i gatene utenfor husene. Det er fordi de skal tørke og brukes til brensel.
Av og til ser vi folk som vasser i elvene for å fange fisk. Vi ankommer der vi skal spise lunsj. Det er et annet sted som også tilbyr homestay. Alle sånne steder har et digert åpent rom i front, med et prangende møbel av noe slag som fungerer som alter. vi får nydelig lunsj og eieren har laget små kunstverk av maten, små figurer som er skåret ut av frukt. Må sees!
Til slutt er det stopp for å se tradisjonell musikk. Paret som eier stedet synger og opptrer selv. Vi får te og frukt. Jackfruit og noe som jeg ikke helt fikk taket på. Longen eller noe sånt. Thu har et utrolig ordforråd men rett som det er er uttalen ikke helt enkel å forstå. Det er stekende varmt og vi sykler for å bli plukket opp av båten og dra tilbake til Vinh Long og til en etterlengtet dusj på hotellet. Cuu Long hotell er en oase sammenliknet med homestay. Dusjen hadde lite trykk men vannet var varmt og varte lenge nok. Den beste dusjen ever! Dette skriver Lonely Planet om Cuu Long: The decaying old wing has a great location on the riverside, but is in sorry shape.
Joda, det var sorry shape, men fantastisk!
Jeg møter Thu til middag klokka syv. Vi har snakka om muligheten for å teste froskelår så jeg er spent. Thu har også snakket om sour soup som hun mener vil være bra. Det syrlige skal kjøle en ned. Brukes mye i sør Vietnam. I nord brukes det ikke mye, men til gjengjeld bruker de chili, antakelig for det motsatte tenker jeg siden det er atskillig kjøligere i nord. Joda, froskelår er på menyen - og sour soup, så da blir det det. Oh my God! Her kommer en skål med et lass med froskelår, ikke vanskelig å se. Man ser til og med de fem "tærne". Det blir små biter til å begynne med, men det er faktisk godt så jeg hiver innpå. Og sour soup er nydelig. Jeg kan varmt anbefale begge deler. Smaken på froskelår? Omtrent som kylling, bare mørere. Ikke langt unna marsvin, for dem som har smakt det..
Thu viser meg utelivet (i bokstavelig forstand). Folk sitter i gatene, det er små plastikkstoler og krakket over alt, av typen barnestørrelse. Vietnameserne liker å sitte ute og spise, se på livet, prate, røyke, osv. Langs elva står det flere blomsterselgere. Horder av blomster (potteplanter) har ankommet. Forberedelsene til Tet har startet. Vietnamesisk nyttår som feires mellom 19 januar og 20 februar. Jul, nyttår og bursdag i en pakke står det i Lonely Planet. Synd jeg ikke får anledning å oppleve det når jeg er her.
Underveis i mine dager med Thu har jeg fått høre litt om kvinnenes posisjon i samfunnet. Thu har ei venninne som har ringt henne noen ganger underveis. Hun er veldig ung og kjæresten har slått henne, men venninnen tør ikke gå fra han. Hun håper det skal ordne seg, det er det ene. Det andre er at han sier at hvis hun forlater han så kommer hun aldri til å finne seg en ny mann, hun vil bli utstøtt. Disse er ikke gift eller bor sammen og jenta er bare 20, men likevel er det avgjørende for henne hva han sier. Underveis på våre "fabrikkbesøk" har jeg sett at damene ofte har ryggbrekkende jobber og jeg har skjønt de betales dårlig. Prostitusjon og liknende er et stort problem. Thu sier at situasjonen er i ferd med å endre seg. Landet har også en tobarnspolitikk som praktiseres strengt. Dette er også med på å bygge opp under dette. Thu selv er i midten av tyveårene og foreldre og slekt maser om at hun må gifte seg, hun er laangt over tiden. Thu vil heller være singel. Hun har problemer med tillit sier hun. Jeg skjønner det godt nå som jeg har fått innblikk i situasjonen. Hun er også høyt utdannet. I Vietnam gir man fortsatt lettere høyere stillinger til menn.
Tilbake på rommet for å ta kvelden. Ups! Der er en gecko på veggen. Ups der er en til, og en til. Merkelig rolig. Jeg tror oppholdet på deltaet har gjort meg litt herdet. Hadde det vært tidligere hadde jeg nok styrt med å få dem ut før jeg kunne sove. "Danser med ulver" tenker jeg av en eller annen grunn på.. "Sover med geckoer" er mitt navn. Ha ha ha!
Dagen etter er det frokost og avgårde, tilbake til Ho Chi Minh. Denne gangen har Thu ordnet med en buss som går direkte til byen, trenger ikke bytte. Jeg lurer på hvor busstasjonen err og tenker at jeg må ta en taxi. Neida, bussen stopper rett utenfor byrået der hun jobber. Hmm, jeg undrer meg hva slags selskap jeg skal reise med denne gangen. Tanken slår meg at kanskje det er en minibuss og jeg får rett. En supermoderne, herlig liten minibuss med akkurat passe styrke på aircon, passe lydnivå på behagelig musikk, gode seter. Fem andre passasjerer men det er god plass. Nok et eksempel på at Thu fikser.
Tilbake til Huong Sen Hotel i distrikt 1 i Ho Chi Minh. Jeg har begynt å si Ho Chi Minh i stedet for Saigon. Saigon får meg til å tenke på svunne tider og jeg ser for meg romantiske bilder fra Indokinatiden, men jeg føler ikke det passer på dagens by, så Ho Chi Minh er det nå også i mine tanker.
I kveld får min såre kropp en herlig aromamassasje og jeg leiter på nettet etter overnatting i MuiNe. Dagen etter skal jeg opp grytidlig å ta toget til MuiNe eller Phan Tiet som toget stopper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar