1 måned siden sist jeg skrev og nå har den lange turen akkurat begynt.
Tiden siden sist har flydd avgårde. Det ble mer travelt enn jeg hadde ønsket. Kom ikke i mål med alle forberedelser jeg skulle, men nå har jeg altså reist og og det var den største barrieren. Første reise så langt alene. Jeg er ganske stolt:) Kanskje det beste for meg var at jeg ikke fikk for mye tid til å grue meg. Plutselig var dagen der og det var bare å komme seg avgårde. Har ikke hatt tid til å se så langt frem av gangen - vært litt for mange milepæler som har handlet om helt andre ting før jeg kom så langt at fokuset kun kunne være turen. Og som om ikke det var nok ble jeg og de fleste av mine nærmeste kolleger rett før jul berørt av innskrenkninger i selskapet jeg jobbet i.
Så litt utladning, omprogrammering og en juleferie var nødvendig for et fokusskifte. Det betyr jobbsøking når jeg kommer hjem og litt forberedelser underveis, men utfordringer er til for å takles.
Tilbake til flyturen hit - jeg er forresten i Saigon/Ho Chi Minh City. Av og til snek det seg inn noen følelser og tanker om å være lost i verden, men da skyndte jeg meg å tenke på noe helt annet. Don,t go there, tenkte jeg instinktivt. What you think about you bring about!
Jeg tror faktisk nå at jeg er på vei ut av angsten, for jeg vet at det ikke er så enkelt at man bare kan si, ikke tenk på det! Dvs det funker, men man må bruke tid på det og ta det
gradvis. Små steg og mestringsfølelse er viktig og det er det jeg har gjort. For fem år siden hadde denne turen vært umulig for meg. Tar man for store og raske steg kan man få en traumatisk opplevelse og få en skikkelig setback. I tiden før jul kjente jeg litt på
angstfølelsen og ble minnet om hvordan det var da det virkelig stod på. Det var ikke vanskelig å forstå at det var den kommende turen som fremkalte det og innimellom var jeg livredd for at det skulle komme tilbake med full styrke. Jeg har gjort en del avtaler med venner og familie
som kommer og besøker meg og jeg har booket noen flyreiser og overnattinger så jeg kunne fort følt meg presset opp i et hjørne (fått en følelse av at jeg måtte dra fordi jeg har gjort avtaler og forpliktelser) noe som kunne utløst panikk, men det gikk fint. Og det positive med besøk (bortsett fra det sosiale selvfølgelig) er at jeg har noen milepæler å se frem til. Eller hvis det blir virkelig ille; milepæler å holde ut frem til.. So far so good!
En ting som hjelper er også å ta graden av primitivitet stegvis. Altså ikke de verste hostellene og de minst pålitelige taxiene etc først. Heller betale litt mer for trygghet i
starten. Tilvenning rett og slett. Gradvis trygghets- og mestringsøvelse. Høres sikkert snålt ut, men det er sånne ting man plutselig begynner å tenke på og som betyr noe når man får angst.
Det som også har vært veldig bra har vært positiv oppbacking fra venner og familie. Ikke alle som nødvendigvis vet at jeg har panikkangst, men det har hjulpet på motet når folk sier de syns jeg er tøff eller de sier de misunner meg. Sistnevnte er egentlig en super fokusskifter. Heller tenke på hvor priviligert jeg er enn at jeg kanskje kan få et panikkanfall.
Nok om angst for nå.
Sekken ble 16 kg. Jeg føler den er for tung egentlig men valgte å ta med en del bøker og de skal jeg kvitte meg med underveis. Ikke minst har jeg fulle store sjampo, balsam, hårkur, bodylotion, solkrem, myggmiddel flasker. Og de blir det jo mindre i underveis. Jada, jeg vet det finnes småe flasker av alt sånn, men ikke så gode produkter. Syv måneder på reisefot; disse tingene blir min lille komfort. Her i Saigon kan man ikke gå ut døra før man stinker av svette og føler seg gjennomvåt. Da er det godt i hvert fall en gang ila døgnet å føle seg fresh.
Før jeg dro måtte jeg endevende sekken og ta ut litt. Var så vidt jeg ikke la igjen yogamatta mi i et øyeblikks håpløshet, men søstra mi strappa den fast og den ble heldigvis med:-)
Ellers så drasser jeg rundt på diverse elektroniske duppeditter og de veier jo litt. Kamera,
iPad, mobil, kabler, ladere, chinese-english talking dictionary, mm.
Jeg må faktisk kjøpe meg et par sko.. Sandaler som er gode å gå i. Hikingskoene blir for varm og slippersene er for flat såle for å gå en del.
Nok om tiden før turen.
Tiden siden sist har flydd avgårde. Det ble mer travelt enn jeg hadde ønsket. Kom ikke i mål med alle forberedelser jeg skulle, men nå har jeg altså reist og og det var den største barrieren. Første reise så langt alene. Jeg er ganske stolt:) Kanskje det beste for meg var at jeg ikke fikk for mye tid til å grue meg. Plutselig var dagen der og det var bare å komme seg avgårde. Har ikke hatt tid til å se så langt frem av gangen - vært litt for mange milepæler som har handlet om helt andre ting før jeg kom så langt at fokuset kun kunne være turen. Og som om ikke det var nok ble jeg og de fleste av mine nærmeste kolleger rett før jul berørt av innskrenkninger i selskapet jeg jobbet i.
Så litt utladning, omprogrammering og en juleferie var nødvendig for et fokusskifte. Det betyr jobbsøking når jeg kommer hjem og litt forberedelser underveis, men utfordringer er til for å takles.
Tilbake til flyturen hit - jeg er forresten i Saigon/Ho Chi Minh City. Av og til snek det seg inn noen følelser og tanker om å være lost i verden, men da skyndte jeg meg å tenke på noe helt annet. Don,t go there, tenkte jeg instinktivt. What you think about you bring about!
Jeg tror faktisk nå at jeg er på vei ut av angsten, for jeg vet at det ikke er så enkelt at man bare kan si, ikke tenk på det! Dvs det funker, men man må bruke tid på det og ta det
gradvis. Små steg og mestringsfølelse er viktig og det er det jeg har gjort. For fem år siden hadde denne turen vært umulig for meg. Tar man for store og raske steg kan man få en traumatisk opplevelse og få en skikkelig setback. I tiden før jul kjente jeg litt på
angstfølelsen og ble minnet om hvordan det var da det virkelig stod på. Det var ikke vanskelig å forstå at det var den kommende turen som fremkalte det og innimellom var jeg livredd for at det skulle komme tilbake med full styrke. Jeg har gjort en del avtaler med venner og familie
som kommer og besøker meg og jeg har booket noen flyreiser og overnattinger så jeg kunne fort følt meg presset opp i et hjørne (fått en følelse av at jeg måtte dra fordi jeg har gjort avtaler og forpliktelser) noe som kunne utløst panikk, men det gikk fint. Og det positive med besøk (bortsett fra det sosiale selvfølgelig) er at jeg har noen milepæler å se frem til. Eller hvis det blir virkelig ille; milepæler å holde ut frem til.. So far so good!
En ting som hjelper er også å ta graden av primitivitet stegvis. Altså ikke de verste hostellene og de minst pålitelige taxiene etc først. Heller betale litt mer for trygghet i
starten. Tilvenning rett og slett. Gradvis trygghets- og mestringsøvelse. Høres sikkert snålt ut, men det er sånne ting man plutselig begynner å tenke på og som betyr noe når man får angst.
Det som også har vært veldig bra har vært positiv oppbacking fra venner og familie. Ikke alle som nødvendigvis vet at jeg har panikkangst, men det har hjulpet på motet når folk sier de syns jeg er tøff eller de sier de misunner meg. Sistnevnte er egentlig en super fokusskifter. Heller tenke på hvor priviligert jeg er enn at jeg kanskje kan få et panikkanfall.
Nok om angst for nå.
Sekken ble 16 kg. Jeg føler den er for tung egentlig men valgte å ta med en del bøker og de skal jeg kvitte meg med underveis. Ikke minst har jeg fulle store sjampo, balsam, hårkur, bodylotion, solkrem, myggmiddel flasker. Og de blir det jo mindre i underveis. Jada, jeg vet det finnes småe flasker av alt sånn, men ikke så gode produkter. Syv måneder på reisefot; disse tingene blir min lille komfort. Her i Saigon kan man ikke gå ut døra før man stinker av svette og føler seg gjennomvåt. Da er det godt i hvert fall en gang ila døgnet å føle seg fresh.
Før jeg dro måtte jeg endevende sekken og ta ut litt. Var så vidt jeg ikke la igjen yogamatta mi i et øyeblikks håpløshet, men søstra mi strappa den fast og den ble heldigvis med:-)
Ellers så drasser jeg rundt på diverse elektroniske duppeditter og de veier jo litt. Kamera,
iPad, mobil, kabler, ladere, chinese-english talking dictionary, mm.
Jeg må faktisk kjøpe meg et par sko.. Sandaler som er gode å gå i. Hikingskoene blir for varm og slippersene er for flat såle for å gå en del.
Nok om tiden før turen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar