En lettelse..

Det var en lettelse å komme hjem etter vår jorda rundt tur - hjem til trygge Norge. Hvor jeg kunne kommunisere korrekt med eventuelle leger eller psykologer og i hvert fall ikke ha språkbarrieren på et tema som var så viktig.
Siste del av turen tenkte jeg at jeg måtte bestille meg en psykologtime hjemme før jeg begynte på jobb. Vi kom hjem en torsdag og jeg skulle begynne på jobb mandagen etter. Tenk om jeg ikke turte å gå på jobben! Men timebestillinga kokte bort i kålen - det ble litt styrete fra utlandet også måtte det jo være akkurat den ene dagen før det ble helg. Eller kanskje det var ønsketenkning om at bare jeg kom hjem så ville det gå bort.

Mandagen kom og jeg dro på jobben. Ingen angst etter jeg kom hjem. Dette gikk jo bra! Kjempekoselig å treffe kolleger igjen og alt var bare hyggelig. Tirsdagen gikk og onsdagen - alt vel. Og jeg håpet så inderlig at det bare ville forsvinne. Og plutselig virket det så fjernt, nesten som en vond drøm. Kanskje det bare var en reisegreie? Torsdagen gikk, fortsatt alt vel.

Så kom fredagen og jeg skulle i et eksternt møte sammen med min sjef. No problem. Møtet startet og alt i orden. Men så bang! Lynet slo ned midt under møtet. Pulsen steg, svette, tørr i halsen, rommet føltes trangt, litt svimmel.. Ingen kunne merke noe bortsett fra meg. Men inni meg var jeg et overopphetet damplokomotiv fra ett sekund til det andre. En tur på toalettet og et medbrakt glass vann var intuitive manøvre for å forsøke å kjøle ned hodet og pulsen. En halv time igjen!? Herregud, det var uutholdelig og alt for lenge!
Men på et eller annet vis kom jeg meg faktisk gjennom møtet - og jeg tror ingen merket noe.

Den dagen ble en skikkelig nedtur. Det var ikke over likevel.. Det var ikke noe jeg hadde fått lagt igjen i Mexico.

Men jeg ville ikke innse det - selv da - for det betydde jo at jeg måtte ta i det, og det virket veldig alvorlig.

Jeg husker ikke hvor mange dager etterpå det var, men ikke så veldig lenge. Jeg skulle på motorsykkeltur med min kjære og et vennepar. Jeg var eksosrype og satt bakpå. Den turen ble den endelige bekreftelsen på at angsten definitivt ikke lå igjen i Mexico, men levde i beste velgående inni meg.
Midt inne i en tunnel kjente jeg panikken bre seg. Jeg var svimmel, men måtte bare bite tennene sammen og holde meg fast. Den tunnelen var oppunder 4 km lang. Og da vi kom ut av den kunne ikke lufta og lyset vært mer velkommen enn da. Jeg rykket i kjæresten min og prøvde vel å kommunisere noe rundt det, men husker ikke om jeg egentlig fikk formidlet det. Jeg visste vi skulle gjennom Oslofjord-tunnelen etterpå og at den var lang, men ikke akkurat hvor lang. Vi nærmet oss og jeg så skiltet rett før vi kjørte inn i tunnelen som sa 7306 meter... Panikken var et faktum. Jeg dro og dro i jakka til kjæresten min og ropte at han måtte stoppe. Første avkjørsel kom og han svingte av. Det var bare å snu. De andre var kjørt gjennom, men det var helt umulig for meg å kjøre etter. Pulsen var i hundre på ett sekund - kroppen var et aspeløv - jeg tror jeg hadde besvimt om vi hadde forsøkt å kjøre gjennom.

Slukøret og litt flau prøvde jeg å forklare for kjæresten min. Også var det bare å ringe venneparet på andre siden av tunnelen. Det var varmt den dagen og det ble ikke noe bedre med gore tex klærne på og panikken i topplokket. Jeg grudde meg til de kom tilbake - hva skulle jeg si? Jeg var langt fra klar for å si "Jeg har panikkangst" så det ble noe mumling om plutselig "klaus". Klaustrofobi er liksom legitimt, men angst høres så mye verre ut.

Forbasket! Skulle jeg bli nødt til å gå til psykolog likevel nå? Skikkelig pes var det, men jeg visste da innerst inne at det ikke var noen quick fix. Før jeg dro på tur hadde jeg aldri hørt om panikkangst. Angst, ja, men aldri begrepet panikkangst. Derfor tok det også litt tid å forstå at det var det det var.