Thailand og opplevelsen på spa ble fjernere og fjernere. Australia var neste mål og omtrent hele kontinentet var reist rundt. 2 måneder hadde gått. Stedet var Airlie Beach og seiltur til Whitsunday Islands stod for tur. Oss og et tysk par + kaptein og kokk.
Hu hei hvor det gikk. Skikkelig sjø så vi alle var sjøsjuk. Tyskerne var grønne og hang over rekkverket. For dem sa det stopp da vi kom et stykke utpå. Litt telefonering også ble dem plukket opp i en gummibåt og fraktet i land. Vi fortsatte og hadde hele båten for oss selv sammen med kapteinen og kokken. Ikke så svær båt riktignok og vi sov nokså trangt.
Panikk og klaus for 2 måneder siden var ikke i mine tanker. Vi ankra opp for natta, spiste middag og det ble kvelden - sovna gjorde jeg også. Men midt på natta våkna jeg i full panikk. Skyhøy puls, hetetokter, svimmel, gele i beina, fikk ikke luft.. måtte opp på dekk å trekke luft og kjæresten ble vekket og måtte være med. Han var trøtt og skjønte ingenting - ville legge seg men forsøkte så godt han kunne å være støttende. Aldri har jeg følt meg så alene og redd. Jeg fabulerte om å vekke kapteinen og spørre om han hadde oksygenmaske... men gjorde det ikke. Jeg klarte ikke å formidle til kjæresten hva som skjedde. Jeg skjønte det knapt sjøl. Men jeg var livredd og hadde store problemer med å puste. Etter en god stund på dekk ville kjæresten legge seg. Jeg var ikke leggeklar i det hele tatt! Satt der en stund, men måtte etter hvert gjøre et forsøk på å legge meg og sove jeg også. Jeg husker jeg lå veldig lenge før jeg sovnet, kanskje to timer. Til sammen varte nok det hele i 3-4 timer. Det var grusomt og helt uforklarlig. Den som har angst vet at ett minutt er lenge - fordi følelsen er så hinsides sterk og fylt av skrekk.
Og dagen etter våknet jeg på morgenen uten en følelse av verken angst eller uro.. Helt merkelig. Jeg kjente virkelig etter om det ikke var noe der som plutselig ville komme, men nei, alt var i skjønneste orden. Hvordan kan man bli klok på sånt? Det var nesten som om det ikke hadde skjedd. Fra helt i høygear til helt i vater. Jeg ante ikke hva jeg skulle tenke om det hele. Hva ville skje nå? Ville det skje noe i det hele tatt?
Turen fortsatte og det gikk helt greit. På tross av den skrekkslagne opplevelsen var det likevel ikke sånn at jeg tenkte på å søke på nettet eller sjekke noe videre. Men vi skulle på to seilturer til.. og vi hadde allerede booket... Jeg mener det var etter denne episoden at vi avbestilte den ene. Men likevel dro vi på en til, da med to overnattinger. Men dette var en større båt og helt annen romslighet både i selve båten og i lugaren. Her var det lugar og ikke bare et sylinderformet "hull". Den turen gikk fint, selv om jeg nok var spent om noe ville skje igjen. Men det gjorde det ikke. Litt forknappet var jeg nok, men ingen angst da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar