Nullpunkt

En novemberdag for flere år siden, omtrent som nå, står jeg shinet og klar. Jorda rundt billetten ligger trygt i lomma og jeg er klar for å "erobre" verden.
Min flunkende nye Bergans Stetind er pakket til topps og mine nye trekking sko sitter godt på beina. Mitt nye Nikon coolpix brenner etter å blir fyrt av og mine kuule Oakley sobriller sitter støtt på hodet.
Sammen med meg er min kjære og selv om vi er spente begge to skal det uansett mye til for å vippe denne tøffe jenta av pinnen.

5 mnd senere kom jeg tilbake til et da svært så etterlengtet gamleland og med en nyutviklet kompetanse ved navn panikkangst på kjøpet..

Sånn startet min hittil 8 år lange reise, først inn og etter hvert ut av angsten (kanskje..). Og reisene har vært små og forsiktige. Til og fra jobb/venner/familie og etter hvert litt større - noen storbyturer - og nå nylig en lengre ferie med venner. Nå står jeg foran en virkelig stor reise og det er med skrekkblandet fryd. Jeg skal reise alene i 7 mnd... I hodet mitt fremstår det som selve styrkeprøven. Ikke alle hadde gjort det, selv uten "bagasje", så jeg skjønner at det er en tøff ting å gjøre uansett. Med litt angst innabords er det viktig å skille mellom "snørr og barter" - hva er det man vil unngå å gjøre pga angsten og hva er det folk generelt ville unngått.

Jeg skriver denne bloggen for min egen del - å skrive har alltid fremstått som terapautisk for meg - få det ut! Og jeg skriver for at jeg senere skal kunne mimre over en forhåpentlig herlig tur:-) Men kanskje er det også noen andre som kan ha glede av det, hva vet jeg. Jeg vet i hvert fall at jeg ikke er alene i verden om å ha angst og jeg vet at det finnes mennesker uten angst som også har lyst å gjøre ting, men som ikke tør. Angst er et misbrukt ord, i hvert fall av dem som ikke har det eller har hatt det. Og jeg har selv vært en av dem. Jeg husker da vi gikk i skolen så kunne vi si "Ah, jeg får angst!", men det var vel mer i forståelsen "Ah, jeg får spunk!", for dem som har sett Pippi Langstrømpe. Ganske diffust og litt sånn kult slengt ut, men uansett aldri i meningen av hva angst egentlig er. Mange voksne snakker i dag om angst som en slags forsterket form for redsel - og det er det jo! Problemet er bare at man tror det handler om en sterk redsel for en utenforliggende ting - noe man kan springe fra eller noe man kan rasjonalisere rundt. Men angsten ligger i hodet på den som har det... og hvordan skal man springe fra sitt eget hode og sine egne tanker?

Siden jeg fikk dette og kom hjem fra den jorda rundt turen har jeg nektet å la angsten begrense livet mitt. Jeg husker at jeg tenkte at hvis jeg slipper dette innpå meg så vil jeg bli sugd opp i et svart hull og jeg vil bli en av dem som ikke tør gå ut av huset sitt. Det kjentes såå close! Og jeg ville ikke kunne reise og besøke familien min som bor i en annen landsdel og jeg ville ikke kunne reise mer ut i verden - og jeg hadde jo akkurat begynt!