Sør Øst Asia på egen hånd

I sommer gikk jeg å tenkte på og gjøre en lengre reise og at jeg hadde lyst å reise til Sør Øst Asia. Av forskjellige grunner kunne det også være godt med et avbrekk. Jeg hadde også opplevd over tid at leiligheten jeg kjøpte året før var et pengesluk og at jeg ikke trengte så stor plass likevel. (Da jeg kjøpte den kom jeg fra stort hus og hage og kunne ikke forestille meg noe mindre.) Selge leiligheten, frigjøre kapital, reise, kjøpe en mindre leilighet når jeg kom tilbake fra tur - dette var tanker jeg lekte med.

Jeg kom i snakk med ei venninne om dette og jaggu gikk ikke hun å tenkte på det samme. Til å begynne med ikke helt i samme skala, men noe sånt. Og etter å ha snakket litt frem og tilbake om det var det hun som først hev seg rundt og søkte permisjon fra jobb og fikk det.

Hvor ofte i livet har man anledning til en sånn tur og til og med få reisefølge? Det skal mye til for å få sånt til å klaffe. Jeg leverte permisjonssøknad jeg også og fikk det faktisk innvilget. Det var ganske uvirkelig den dagen og ikke før lenge senere har det gått ordentlig opp for meg. Jeg syns det er utrolig raust av min arbeidsgiver å gi meg permisjon og jeg er evig takknemlig.

Men siden da har veien vært litt krokete. Min venninne fikk ikke solgt leiligheten slik hun måtte for å kunne reise og har fortsatt ikke fått det. På et tidspunkt innså hun at for henne ble det utsettelse. Først til februar, så til mars og nå ev april, men hun tør ikke si eller håpe så mye lengre. Vi trodde jo begge at salget skulle være det minste problem, så det er greit å være realistisk.

Parallelt har jeg hatt mine tanker om hvordan jeg skulle forholde meg til dette. Jeg tenkte tidlig worst case scenario, det ligger i min natur å være realistisk og forberedt selv om det sjeldent blir sånn, men denne gangen er vi vel ikke så langt unna. Det er i hvert fall ingen tvil om at jeg må belage meg på å reise alene, også må jeg heller ta det som en positiv overraskelse hvis jeg kan reise med henne på deler av turen. Jeg tenkte også en stund på om det var et alternativ å utsette, men det er det egentlig ikke. Leiligheten er solgt - jeg må forholde meg til bo-problematikken. Jeg har permisjon nå. Og på det personlige plan passer det av forskjellige årsaker nå. Så det var bare å innse at tiden er rett for meg og spørsmålet er, hvordan vil det være og tør jeg å reise alene?

Jeg bestemte meg ganske raskt, fordi usikkerheten om hvor mye vi skulle reise sammen og hvor mye hver for oss hadde hele tiden ligget der, så jeg hadde allerede kjent på den. Men det er klart at fra å kanskje reise en måned sammen, være fra hverandre ei uke eller to, møtes og reise videre sammen, etc - til det å reise helt alene så ble det et sprang. Men det å ikke dra følte jeg bare ikke var et alternativ, så det handlet vel derfor mer om å jobbe med meg selv for å bli så komfortabel og trygg som jeg trengte å bli for å gjøre det. En ting er å reise alene som kvinne og hva man kan bli utsatt for, en annen ting er praktiske ting som å finne frem og finne ut av ting, men det jeg føler mest på er, vil jeg kjede meg, vil jeg bli ensom og hvor leit vil det bli å ikke ha noen å dele opplevelsene med? Det er vel også en av grunnene til at jeg blogger. Jeg liker å dele og jeg er en tosom eller skal vi si flersom person.

Trygg og komfortabel er jeg vel fortsatt ikke, men det blir bedre hele tiden. Og dette som jeg har skrevet om her er prosesser jeg har brukt laaang tid på, selv om det kanskje ikke virker sånn her. Men det har vært mange prosesser og faser og jeg er god på selvcoaching og brainstorming med meg selv. Det har vært skrevet, tenkt, tegnet tankekart, undersøkt og vurdert mye.

Men nå litt tilbake til min jorda rundt tur for 8 år siden..